Blåklokke
| Blåklokke | ||
|
|
||
| Systematikk | ||
| Domene: | Eukaryota | |
| Rike: | Plantae | |
| Klasse: | Eudicotyledonae | |
| Orden: | Asterales | |
| Familie: | Campanulaceae | |
| Slekt: | Campanula | |
| Art: | C. rotundifolia | |
| Vitskapleg namn | ||
| Campanula rotundifolia | ||
Blåklokke ( Campanula rotundifolia ) er ein fleirårig opptil 10-15 cm høg plante i klokkeslekta i klokkefamilien.
Blåklokka har små nyre- eller hjarteforma grunnblad, som vert danna det første leveåret til planten, og lange, smale stengelblad. Stengelen er snau eller lett håra nedst. I fjellet har blåklokka ein stor blå blomsterklokke, vel 2 cm lang, i låglandet kan ho ha fleire, men mindre, blomstrar. I sjeldne tilfelle kan blomsterklokka vere kvit.
Blåklokke veks i open skog, på tørre bakkar, på slåtteeng og beitemark.
I Noreg er blåklokka vanleg over heile landet, underarten grøoenlandica veks opp til 2060 moh i Lom kommune. På Svalbard er ho funnen ved Colesbukta. Utbreiinga er elles sirkumboreal og sirkumpolar.
Namnet rotundifolia tyder 'rune blad' , og viser til grunnblada. Planten er blant dei vanlegaste blomsterplantane i Noreg, og samstundes fell han lett i augo. Difor har han ein sterk kulturell posisjon. Mest kjend er songen «Blåklokkevikua» av Alf Prøysen.
Kjelder [endre]
- Johannes Lid Norsk flora Det Norske Samlaget 2005 ISBN 82-521-6029-8
- Knut Fægri: Norges planter Cappelens forlag 1960
- C.A.M. Lindman Nordens Flora Gyldendal Norsk Forlag 1977 ISBN 82-05-08681-
