Helmholtz-resonator

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ein rund Helmholtz-resonator i messing frå 1890-1900, basert på den originale utforminga.

Helmholtz-resonator er ein behaldar med ei opning, det heile forma slik at det oppstår resonans, såkalla Helmholtz-resonans, når behaldaren treffest av ein tone med ein bestemd frekvens eller tonehøgd. Det er dette som skapar lyd når ein bles luft over toppen av ein flasketut.

Apparatet er kalla opp etter Hermann von Helmholtz då han studerte akustikk i 1850-åra. Det vart nytta til å finne forskjellige frekvensar eller tonehøgder i musikk og andre komplekse lydar.[1]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Helmholtz-resonator. I Store norske leksikon. Henta frå: http://snl.no/Helmholtz-resonator

  1. Helmholtz, Hermann von (1885), On the sensations of tone as a physiological basis for the theory of music, Second English Edition, translated by Alexander J. Ellis. London: Longmans, Green, and Co., p. 44. Retrieved 2010-10-12.
Spire Denne artikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia gjennom å utvide han.