Musikkgruppa America

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
America

Beckley, Peek og Bunnell i 1972
Aktiv1970 til i dag
Sjanger
PlateselskapWarner Bros., Capitol, Burgundy
MedlemmerGerry Beckley
Dewey Bunnell
Tidlegare medlemmerDan Peek
PrisarGrammy Award for beste nye artist, stjerne på Hollywood Walk of Fame, RSH-Gold for Cult Band

America er eit USA-amerikansk rockeband som vart skipa i 1970 av Dewey Bunnell, Dan Peek og Gerry Beckley. Trioen møtte kvarandre først i London, der dei byrja å halde konsertar i lag. America vart særleg populære i 1970-åra, og var kjende for dei tette harmonivokalane og akustiske viserockstilen. Dei gav ut ei rekkje hitalbum og singlar, som vart spelt på mange radiostasjonar.

Bandet kom saman etter bandet var ferdig med vidaregåande skule og fekk ein platekontrakt med Warner Bros. Records. Debuplata deira, America frå 1971, gav dei store hittane «A Horse with No Name» og «I Need You». Homecoming (1972) gav singelen «Ventura Highway», og Hat Trick (1973) følgde, men det selde dårleg. I 1974 kom Holiday med hittane «Tin Man» og «Lonely People» og i 1975 gav dei ut Hearts med hitsingelen «Sister Golden Hair». Samlealbumet deira History: America's Greatest Hits kom ut i 1976 og selde til fleire gonger platina i USA og Australia. Peek slutta i bandet i 1977 og dei vart mindre populære. I 1982 fekk dei eit kort comeback med singelen «You Can Do Magic».

I løpet av fire tiår har gruppa fortsett å spele inn musikk og dratt på turnear. I 2007 kom albumet Here & Now som var eit samarbeid med mange andre musikarar som var inspirert av bandet. America er innlemma i Vocal Group Hall of Fame og har fått ei stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Historikk[endre | endre wikiteksten]

Den tidlege suksessen (1970-1973)[endre | endre wikiteksten]

Medan fedrane deira var stasjonerte på United States Air Force-basen RAF South Ruislip nær London på midten av 1960-talet, gjekk Beckley, Bunnell og Peek på London Central High SchoolBushey Hall, der dei møttest medan dei spelte i to ulike band.

Peek drog til USA for eit mislykka forsøk på college i 1969. Like etter at han kom tilbake til Storbritannia året etter, byrja dei tre å laga musikk saman. Dei starta med lånte akustiske gitarar, og utvikla ein stil som inkorporerte trestemmig vokalharmoni med stilen til samtidige folkrockband som Crosby, Stills & Nash.

Etter kvart kalla trioen seg America, inspirert av americana-jukeboksen i den lokale kantina deira, og valde det fordi dei ikkje ville at nokon skulle tru at dei var britiske musikarar som prøvde å høyrast amerikanske ut.[1] Dei spelte sine første konsertar i London-området, inkludert nokre høgdepunkt på Roundhouse i Chalk Farm-distriktet i London. Dei vart etter kvart tekne opp av produsenten Ian Samwell, mest kjent for å ha skrive gjennombrotshitten til Cliff Richard, «Move It» frå 1958, og partnaren hans Jeff Dexter, og gjennom innsatsen deira vart dei til slutt signert til Kinney Records (Storbritannia) i mars 1971 av Ian Ralfini og tildelt det britiske plateselskapet Warner Bros.

Det første albumet deira, America (1971), vart spelt inn i Trident Studios i London og produsert av Samwell og Dexter, som vart manageren til trioen. Dexter gav òg bandet deira første store konsert, 20. desember 1970, på Implosion på Roundhouse, som oppvarmingsband for The Who, Elton John, Patto og Chalk Farm Salvation Army Band and Choir for eit velgjerande julearrangement. Sjølv om trioen opphavleg planla å spela inn albumet på ein liknande måte som The Beatles sitt Sgt. Peppar's Lonely Hearts Club Band, overtalte Samwell dei til å perfeksjonera den akustiske stilen sin i staden.

Debutalbumet America vart gitt ut i slutten av desember 1971 til berre moderat suksess, sjølv om det selde godt i Nederland, der Dexter hadde teke dei med som ein treningsplass for å øva på handverket sitt. Samwell og Dexter førte deretter trioen til Morgan Studios for å spela inn fleire songar. Ein av dei var ein Bunnell-komposisjon kalla «Desert Song», som Dexter tidlegare hadde demonstrert under studioøvingar i Puddletown i Dorset, heime hos Arthur Brown. Songen hadde den offentlege debuten sin på Harrogate-festivalen, fire dagar seinare, til stor suksess. Etter fleire opptredenar og eit TV-show vart han omdøypt til «A Horse with No Name». Songen vart ein stor verdsomspennande hit tidleg i 1972. Han selde over ein million eksemplar og vart tildelt ei gullplate av RIAA i mars 1972.[2] Debutalbumet til America vart gitt ut i USA same månad med hitlåten kom ut og selde raskt til platina. Albumet resulterte i ein ny stor hitliste-suksess med Beckleys «I Need You», som nådde 9. plass på dei amerikanske hitlistene.[3].

Etter den første suksessen spelte trioen ei rekkje nordamerikanske klubb- og college-konsertar tidleg i 1972, og bestemde seg for å seia opp Samwell og Dexter og flytta til Los Angeles i California, og signerte med David Geffen/Elliot Roberts hos Lookout Management. I 1973 hadde bandet forlate Lookout for å gå saman med John Hartmann og Harlan Goodman etter at dei to sistnemnde hadde brote med Geffen/Roberts for å starta sitt eige managementfirma.[4]

Innspelinga av eit andre album vart forseinka av flyttinga, og dessutan av ein skade i armen til Peek. Etter å ha bestemt seg for ikkje å erstatta Samwell, valde gruppa å produsera albumet sjølv. Trioen byrja å flytte seg bort frå ein hovudsakleg akustisk stil til ein meir rockeorientert stil med hjelp av Hal Blaine på trommer og Joe Osborn på bass. Med Peek som sologitarist på fleire låtar utvida gruppa seg frå ein akustisk trio til å omfamna eit meir fyldig live-lydbilete, med Dave Atwood (som hadde spelt som studiomusikar på debutalbumet) på trommer og David Dickey (tidlegare i gruppa Captain) på bass i slutten av 1972. Men den neste turnéen deira vart utsett til januar 1973 etter at Peek vart sjuk med hepatitt. Den 11. mars 1973 vart Atwood erstatta av den tidlegare bandkameraten til Dickey i Captain, Willie Leacox.

Det andre albumet til America, Homecoming, kom ut i november 1972. Albumet vart tildelt ei gullplate i desember 1972, og RIAA stadfesta i 1975 at albumet hadde selt ein million eksemplar.[2] Gruppa nådde igjen topp 10 med Bunnell sin «Ventura Highway».[3] Basert på dei to første albuma vann gruppa ein Grammy for Beste nye artist i 1972.

Produksjonen i gruppa vart stadig meir ambisiøs. Det tredje albumet deira, Hat Trick, vart gitt ut i oktober 1973 etter fleire månaders innspeling i Record Plant Studios i Los Angeles. Igjen var albumet eigenprodusert og inneheldt strykarar, munnspel, eit åtte minutt langt tittelspor og stepping. Beckley, Bunnell og Peek fekk igjen selskap av Blaine på trommer, medan Osborn vart erstatta av den turnerande bassisten deira, David Dickey. Albumet vart ikkje like vellykka som Homecoming, med berre ein beskjedent vellykka singel, «Muskrat Love» (nummer 67 i USA), skrive av den texanske visesongaren Willis Alan Ramsey. Ein Captain & Tennille-cover av songen nådde topp 10 i slutten av 1976

George Martin-åra (1974-1979)[endre | endre wikiteksten]

Etter den skuffande kommersielle suksessen med Hat Trick, valde America å engasjera ein ekstern produsent til sitt neste album. Dei klarte å sikra seg tenestene til produsenten George Martin og lydteknikaren Geoff Emerick, som spelte ei viktig rolle i å forma stilen til The Beatles. Innspelingane fann stad i AIR Studios i London.

Det resulterande albumet, Holiday, vart gitt ut i juni 1974 (på dette tidspunktet hadde gruppa medvite byrja å namngi albuma sine med titlar som byrja med bokstaven H). Med rettleiinga til Martin var stilen til albumet veldig ulikt frå dei tre første albuma til America, ettersom han forbetra dei akustiske lydane deira med strykarar og messingblåsarar.

I løpet av sommaren og hausten 1974 vart bassisten Calvin «Fuzzy» Samuels (tidlegare i Crosby, Stills, Nash & Young og Manassas) kalla inn for å erstatta Dickey, som hadde dradd til Europa og så heim. Samuels spelte nokre konsertar og opptredde òg på scena med gruppa på det tyske TV-programmet Musikladen den 13. november 1974.[5]

Trioen var snart på topp 10 igjen med den første singelen frå Holiday, den Bunnell-skrivne «Tin Man», som nådde nummer fire, med ein kryptisk tekst sett til eit Trollmannen frå Oz-tema. «Lonely People» (skriven av Dan Peek[6]) følgde «Tin Man» inn på topp 10 tidleg i 1975, og vart den einaste krediterte songen til Dan Peek som nådde så høgt på Billboard, med ein femteplass.[3].

Martin jobba med trioen igjen for det neste albumet deira, Hearts, spelt inn i Sausalito i California, og gitt ut i mars 1975. America fekk den andre hitliste-suksessen sin med Beckley sin «Sister Golden Hair» i midten av 1975, ein song som inneheldt eit minneverdig opningsgitarriff som rett nok var inspirert av George Harrison sin «My Sweet Lord» og ein openhjarta forholdstekst inspirert av Jackson Browne.[7] Oppfølgjarsingelen, balladen «Daisy Jane» av Beckley, hamna òg blant topp 20 kort tid etter.[3] Peek sin reggae-påverka «Woman Tonight» vart ein tredje suksess (44. plassen i USA) frå albumet mot slutten av året.[3].

Warner Bros. gav ut ei samling av dei mest kjende låtane til America i desember 1975, History: America's Greatest Hits, som selde til platina. Martin, som produserte albumet, remiksa òg spora frå dei tre første albuma til gruppa.[7].

Tidleg i 1976 spelte gruppa inn det sjette studioalbumet sitt på Caribou Ranch nær Nederland i Colorado, noko som inspirerte til tittelen på albumet, Hideaway, som Martin produserte. Dei to singlane til albumet, «Today's the Day» og «Amber Cascades», som vart gitt ut i april 1976, og nådde høvesvis 23. og 75. plassen på Billboard-lista.[3] Dei to singlane nådde høvesvis første- og 17. plassen på Billboard-lista for vaksne. Songar som «Jet Boy Blue» og «Don't Let It Get You Down» vart spelte på FM-stasjonar.

Martin implementerte ein meir kompleks instrumentering på albuma til America, noko som viste seg å vera noko overveldande for bandet på scena, og tvinga dei ofte til å byta frå instrument til instrument i løpet av låtane.[7] For 1976-turneen utvida gruppa besetninga si til å inkludera Jim Calire på tangentar og saksofon og Tom Walsh på perkusjon, slik at dei meir komfortabelt kunne framføra arrangementa til Martin.[7].

Martin og trioen drog til Hawaii i slutten av 1976 for å jobba med det sjuande studioalbumet til gruppa, som vart spelt inn i eit strandhus på øya Kauai. Albumet, Harbor, gitt ut i februar 1977, heldt trenden fram med søkkande sal for gruppa. Det var det første albumet som ikkje oppnådde verken platina eller gull, og ingen av dei tre singlane nådde hitlistene.

I mai 1977 forlét Dan Peek bandet. I sjølvbiografien sin frå 2004, An American Band, seier Peek at han vart stemd ut etter å ha gått glipp av ein turnéprøve, men Bunnell nekta seinare for at dette var tilfelle, og sa at avgjerda om å forlata bandet var Peek si aleine, etter at han nyleg hadde blitt gjenfødd kristen etter år med narkotikamisbruk og hadde byrja å søkja ei anna kunstnarisk retning enn Beckley og Bunnell. Likevel seier Peek vidare i boka si at han tek på seg heile skulda for splittinga i gruppa.

Peek skreiv kontrakt med Pat Boone sitt Lamb & Lion Records og gav ut det første soloalbumet sitt, All Things Are Possible, i 1978. Albumet, produsert av Chris Christian, vart ein suksess og Peek vart ein banebrytande artist i den framveksande kristne populærmusikksjangeren. Tittelsporet kom inn på Billboard-lista tidleg i 1979, og nådde ein topp på 78. plassen.[8]

I mellomtida bestemde Beckley og Bunnell seg for å halda fram som America, og avslutta kontrakten med Warner Bros. med utgivinga av den første konsert-LP-en deira, Live, i oktober 1977. Konserten vart spelt inn på Greek Theater i Los Angeles, med eit orkester dirigert av Elmer Bernstein. Konserten vart spelt inn kort tid etter at Peek forlét gruppa. Albumet var berre mildt vellykka på dei populære hitlistene; medan alle dei tidlegare albuma deira, sjølv Harbor, i det minste hadde nådd topp 30, kom Live berre så vidt inn på albumlista og nådde 129. plassen.[9]

Capitol-åra (1979-1985)[endre | endre wikiteksten]

Etter meir enn to år utan nytt studiomateriale, presenterte Beckley og Bunnell den nye stilen i gruppa med ein versjon av The Mamas & the Papas-songen «California Dreamin'» i mars 1979. Han var med på soundtracket til filmen California Dreaming frå 1979. Sjølv om filmen var mislykka og soundtracket vart gitt ut av ein obskur distributør kjent som American International, nådde singelen nummer 56 på hitlistene.

Det første studioalbumet til America utan Peek, Silent Letter, vart gitt ut i juni 1979 på det nye plateselskapet deira, Capitol Records. Albumet, endå ein gong produsert av George Martin, vart spelt inn i Montserrat i Vestindia med medlemmene av livebandet: David Dickey, Willie Leacox, Michael Woods (ein tidlegare scenearbeidar av dei, som vart med på turneen i slutten av 1977 på sologitar), Jim Calire og Tom Walsh. Gruppa byrja å bruka songar frå andre låtskrivarar då dei prøvde å auka den kommersielle suksessen sin. Albumet nådde ikkje høgare enn nummer 110 på hitlistene, noko som fekk Bunnell til sarkastisk å kalla albumet Silent Record. I løpet av den siste delen av 1979 vart Calire og Walsh droppa frå scenebesetninga. Studiobassisten Bryan Garafalo erstatta Dickey i 1980 og Bradley Palmer tok over etter Garafalo i 1981.

America heldt fram med å utvikla seg då 1980-talet byrja. For det neste albumet deira, Alibi, gitt ut i august 1980, søkte Beckley og Bunnell nytt personell i form av produsentane Matthew McCauley og Fred Mollin.[10] Dei tilsette òg musikarar frå vestkysten, som Eagles-medlemmet Timothy B. Schmit, Leland Sklar og Steve Lukather, for å forbetra lyden. Alibi nytta seg ikkje av strykarar og messingblåsarar, som hadde vore typisk for George Martin-prosjekta til fordel for ein meir poprock-stil. Det vart òg det tredje studioalbumet på rad utan ein suksessfull singel i USA, sjølv om Beckley sin «Survival» gjekk til topps på hitlistene i Italia. Albumet nådde til slutt 142. plassen.

Det neste albumet til America, View from the Ground, gitt ut i juli 1982, fekk gruppa endeleg ein ny kommersiell suksess. Albumet, spelt inn under arbeidstittelen Two Car Garage, inneheldt ei rekkje songar produsert av duoen sjølv. Som med Alibi (1980) henta Beckley og Bunnell inn ei rekkje profilerte musikarar, inkludert Carl Wilson frå Beach Boys, Toto-medlemmet Jeff Porcaro, Christopher Cross og Dean Parks. Den tidlegare Argent-gitaristen Russ Ballard hadde likevel størst innverknad på lagnaden i gruppa. Ballard produserte og spelte alle instrumenta og song det meste av korvokalen på ein song han laga spesielt for bandet, kalla «You Can Do Magic». Songen steig raskt på poplistene og låg så høgt som nummer åtte på Billboard-lista i fleire veker i oktober 1982, den første store suksessen til bandet på sju år. Etter «Magic» følgde singelen «Right Before Your Eyes». Han var skriven av Ian Thomas (bror av komikaren Dave Thomas frå Strange Brew), og produsert av Bobby Colomby, og singelen gjekk så vidt glipp av ein plass på topp 40 i byrjinga av 1983. Sjølv om View from the Ground ikkje oppnådde gullstatus, nådde han så høgt som nummer 41 på albumlista, ei stor forbetring i forhold til dei førre utgivingane.

Etter å ha hatt suksess med Ballard bad Beckley og Bunnell den tidlegare Argent-artisten om å produsera det neste albumet deira, Your Move, i sin heilskap. Til slutt skreiv Ballard dei fleste songane og spelte dei fleste instrumenta i tillegg til produksjonsoppgåvene sine. For det meste var Beckley og Bunnell songarar på eit album som Ballard hadde laga for dei, sjølv om dei bidrog med noko av sitt eige materiale. På eitt spor bestemde Bunnell seg for å omskriva teksten til Ballard, og den vellykka songen «The Border» vart resultatet. Med Royal Philharmonic Orchestra og Raphael Ravenscroft på saksofon klatra singelen til 33. plassen på hitlista i august 1983. «The Border» var mykje meir vellykka på lista for moderne vaksenmusikk, der han vart nummer fire (til og med betre enn «You Can Do Magic»). Han vart òg nummer 24 på den nederlandske topp 40-lista. Ein annan singel, Ballard sin «Cast the Spirit», nådde ikkje hitlistene. Sjølve albumet, som vart gitt ut i juni 1983, var rimeleg vellykka med ein 81. plass, men noko skuffande samanlikna med føregangaren.

Musikken til America var òg med på fleire lydspor i løpet av denne tida. Beckley og Bunnell leverte vokal til fleire Jimmy Webb-komposisjonar for filmen The Last Unicorn i 1982. Soundtracket til The Last Unicorn vart populært i Tyskland, og gruppa har ofte spelt tittelsporet på turnear i landet. America spelte òg inn «Love Comes Without Warning» til Steve Martin-komedien The Lonely Guy frå 1984.

Dan Peek dukka opp frå fleire års musikalsk obskuritet i mai 1984, og gav ut det andre soloalbumet sitt, Doer of the Word, på Home Sweet Home Records. Albumet var endå ein gong produsert av Chris Christian, og Beckley song korvokal på tittelsporet. Peek gav ut to soloalbum til dei neste åra: Electro Voice (1986) og Crossover (1987).

I mellomtida valde America ein heilt annan stil enn tidlegare på det 12. studioalbumet sitt, Perspective, gitt ut i september 1984. Ballard var ute og synthesizerar og trommemaskiner var inne. Fleire ulike produsentar, inkludert Richie Zito, Matthew McCauley (som allereie hadde produsert den tidlegare nemnde låten «Love Comes Without Warning» som dukka opp tidlegare same året i filmen The Lonely Guy) og Richard James Burgess, bidrog til å skapa ein elektronisk popstil som var veldig vanleg på 1980-talet, men drastisk ulikt frå den vanlege stilen til America. «Special Girl», den første singelen til albumet, vart henta frå innleigde låtskrivarar og nådde ikkje hitlistene. Den neste singelen, «Can't Fall Asleep to a Lullaby», vart skriven av Bunnell, Journey-medlemmet Steve Perry, Robert Haimer og Bill Mummy, sistnemnde kjent frå Lost in Space og Babylon 5. Sjølv om ingen av låtane vart spelte på populærradio, oppnådde begge ein mindre suksess på dei samtidige hitlistene for vaksne. Albumet nådde 185. plassen i løpet av ein tre vekers periode på hitlista i oktober 1984.

Den kommersielle suksessen var over, og Beckley og Bunnell avslutta Capitol-kontrakten med In Concert, gitt ut i juli 1985. Albumet vart spelt inn på Arlington Theater i Santa Barbara i California 1. juni 1985. In Concert vart det første America-albumet som ikkje nådde hitlistene.

Tilbake til det grunnleggjande (1985-1998)[endre | endre wikiteksten]

Beckley og Bunnell fokuserte mykje konsertar i siste halvdel av 1980-talet, og opptredde godt over 100 gonger i året rundt om i verda. Sjølv om Amerika heldt fram med å vere eit populært land å turnera i, klarte dei ikkje å få platekontrakt i åra etter at dei forlét Capitol.

Tidleg på 1990-talet førte utviklinga av CD-plater til at mange eldre populære album vart gitt ut på nytt, noko som gav band som America eit oppsving i salet. I løpet av 1991 kunne America tilby fire nye spor som ein del av ei samling gitt ut av Rhino Records kalla Encore: More Greatest Hits, som var designa for å utfylla den opphavlege samleplata deira frå 1975.

Gjenoppbløminga til America fanga merksemda til Chip Davis frå American Gramaphone Records, som signerte bandet til plateselskapet sitt. I mai 1994 gav America ut sitt første nye studioalbum på eit tiår, Hourglass. Det var hovudsakleg produsert av Beckley og Bunnell, med hjelp frå Hank Linderman og Steve Levine, og det inneheldt albumet ei eklektisk gruppe songar. Trass i generelt positive meldingar vart albumet ein kommersiell fiasko.

I løpet av 1995 leverte Beckley det første soloalbumet sitt. Albumet hadde tittelen Van Go Gan og eksperimenterte med ulike stilar og lyder. Komikaren Phil Hartman (som i løpet av karrieren sin som grafikar hadde designa fleire plateomslag for America) vart omtalt som stemma til ein TV-predikant på «Playing God». Sjølv om plata vart kåra til ein av årets ti beste plater i Japan i 1995, vart ikkje albumet gitt ut utanfor Japan før fire år seinare.[11]

America-fans fekk òg eit konsertalbum i 1995. Konserten vart gitt ut av King Biscuit Flower Hour Records, Inc. og var eigentleg henta frå ein episode av radioprogrammet King Biscuit Flower Hour frå 1982. Kjent som In Concert (må ikkje forvekslast med Capitol-utgivinga frå 1985 med same namn), opplevde King Biscuit beskjeden suksess med albumet (sjølv om America sjølv ikkje gjorde det; det nådde ikkje hitlistene).

Denne suksessen resulterte i ein ny platekontrakt med dotterselskapet til King Biscuit, Oxygen Records. Etter at rykta om at Steely Dan-produsenten Gary Katz skulle produsera prosjektet kom og gjekk, nådde albumet til slutt butikkane i september 1998. Det nye albumet, med tittelen Human Nature etter namnet på heimestudioet til Beckley, vart følgt av ein beskjeden reklamekampanje. Den første singelen, Beckley sin «From a Moving Train», hadde ein sterkt akustisk stil. Låten fekk stor radiospeling og moderat suksess i adult contemporary-format. Eit andre forsøk på ein singel i «Wednesday Morning» var litt mindre vellykka. Albumet fekk ikkje det salet som Oxygen hadde forventa, og America stod igjen utan platekontrakt.

Det nye tusenåret (1999-2006)[endre | endre wikiteksten]

Dei neste åra vart katalogen i gruppa utvida med ei rekkje sideprosjekt, nyutgivingar av eldre album på CD og fleire store retrospektive utgivingar. I juli 2000 gav Rhino ut Highway: 30 Years of America, ein CD-boks med tre plater og 64 ommastra låtar frå heile karrieren i gruppa. Boksen inneheldt ei handfull alternative miksar og demoar, som eit tidleg opptak av ein nedstrippa «Ventura Highway».

Eit år seinare, i august 2001, gav Rhino ut ei nedkorta singelplate, The Complete Greatest Hits, som samla alle dei 17 Billboard-singlane til gruppa. Plata inneheldt òg to nyinnspelte songar, «World of Light» og «Paradise». The Complete Greatest Hits nådde 152. plass på Billboard-lista i oktober 2001, og var det første albumet til America på listene sidan Perspective i 1984.

På solofronten gav Beckley i februar 2000 ut Go Man Go, eit album med remiksa låtar frå Van Go Gan. Den originale Van Go Gan hadde endeleg ei innanlandsk utgiving i juli med bonusspor. I juni vart eit anna sideprosjekt av Beckley lansert, Like A Brother, spelt inn med Robert Lamm og Carl Wilson under namnet Beckley-Lamm-Wilson. Dan Peek dukka opp igjen i 1999 med ein ny nettstad og den første soloutgivinga hans på mange år, Bodden Town.

Som ein del av ein moderne trend med å resirkulera gamle innspelingar for å skapa nye hittar, sampela Janet Jackson i 2001 gitarriffet frå «Ventura Highway» på singelen sin «Someone to Call My Lover» og denne nådde tredjeplassen på Billboard-poplista.

I oktober 2002 gav gruppa ut sitt første julealbum, Holiday Harmony. Albumet vart produsert av Andrew Gold, og fekk god kritikk for den fantasifulle blandinga si av element frå klassiske americana-låtar med kjende julelåtar. Det inneheldt tre nye spor, inkludert eit Bunnell-skriven ode til «Ventura Highway» kalla «Christmas in California», med Beckley på vokal. Ein månad seinare gav America ut eit konsertalbum, The Grand Cayman Concert. Konserten vart spelt inn i april året før på Caymanøyane, og bestod berre av Beckley og Bunnell på akustiske gitarar, eit tilbakeblikk til dei tidlegaste dagane i karrieren. Det inneheldt dei mest kjende songane deira saman med nokre få som nesten aldri vart framført på scenen, som «Wind Wave» og «Pigeon Song». Ingen av albuma nådde hitlistene.

Etter dette slutta bandet å spela inn musikk i studio og konsentrerte seg om sin gjennomgåande lukrative turnéplan.

Tidleg i 2003 forlét Bradley Palmer det turnerande bandet etter 22 år og vart erstatta, først av Chas Frichtell, deretter av Trent Stroh, inntil Richard Campbell (tidlegare turnert med Three Dog Night, Natalie Cole og Dave Mason) kom inn permanent.

Plateselskap tilbaud av og til nye DVD-ar, til dømes ei nyutgiving av konsertfilmen til America frå 1979, Live in Central Park, ein konsert i Sydney Opera House i 2004 og eit show i Ventura Concert Theater i 2005 saman med Stephen Bishop og Andrew Gold i regi av Sheldon Osmond. I 2005 dukka America òg opp på PBS-konsertserien Soundstage med den mangeårige venen Christopher Cross og ei gjesteframferd av rockefotografen Henry Diltz på banjo.

I april 2006, etter nokre få solokonsertar, gav Beckley ut det tredje soloalbumet sitt, Horizontal Fall, som i stor grad vart ignorert av både kritikarar og kjøparar. Oppfølgjaren hans frå 2011, Unfortunate Casino, møtte ein liknande lagnad.

Nyare aktivitet (frå 2006 til i dag)[endre | endre wikiteksten]

Då andre halvdel av det første tiåret av 2000-talet byrja, var gruppa framleis svært aktiv og populær i nostalgikonsertscena. Sjølv om gruppa av og til hadde gitt ut nytt materiale på mindre plateselskap, hadde dei i stor grad vorte ignorerte av den større kommersielle musikkindustrien og det platekjøpande publikummet.

Eit lagnadstungt samband sørgde likevel for ei plutseleg og uventa endring i lykka for gruppa. Rundt 2005 byrja Beckley å korrespondera med Adam Schlesinger frå den uavhengige rockegruppa Fountains of Wayne. Beckley hadde vore ein fan av Fountains of Wayne-albumet Welcome Interstate Managers frå 2003, og Schlesinger viste seg å vera ein fan av musikken til America. Utvekslinga av songar mellom dei to resulterte i at dei spelte inn nokre spor saman. Innspelingane vart lagde merke til av det nye plateselskapet til SonyBMG, Burgundy Records, som vart imponerte både av kvaliteten på materialet og av høvet til å kopla America med andre uavhengige artistar. Selskapet kontraherte America til å spela inn eit nytt album med Schlesinger og den musikalske partnaren hans, James Iha, tidlegare frå The Smashing Pumpkins, ved produksjonsroret. Albumet fekk tittelen Here & Now (2007), og vart det første studioalbumet på eit stort plateselskap sidan Perspective i 1984.

Innspelingane i Stratosphere Sound i New York City, som gjekk føre seg i juli, inkluderte gjestemusikarar som Ryan Adams, Ben Kweller, Stephen Bishop, Rusty Young og medlemmer av gruppene Nada Surf og My Morning Jacket.

I eit forsøk på å retta albumet mot både eit yngre og eldre publikum, bestemde plateselskapet seg for å pakka det nye albumet med ei andre plate beståande av konsertopptak av kvart spor frå History: America's Greatest Hits, tidlegare spelt inn på XM Radio som ein del av XM-serien Then Again...Live, spelt inn med den mangeårige America-trommeslagaren Willie Leacox, gitaristen Michael Woods og bassisten Richard Campbell. I oppkøyringa til den planlagde utgivinga til albumet den 16. januar 2007 tiltrekte America seg publisitet som dei ikkje hadde opplevd sidan tidleg på 1980-talet. Sjølve utgivinga vart godt motteken av kritikarane, og Here & Now gjekk heilt til 52. plass på Billboard-listene.[9]

Dewey Bunnell under ein seremoni for å få ei stjerne på Hollywood Walk of Fame i februar 2012

.

I tillegg til å få aukande støtte frå ein ny generasjon musikarar, byrja America endeleg å få anerkjenning frå underhaldningsindustrien. I 2006 vart America innlemma i Vocal Group Hall of Fame[12] Og 6. februar 2012 fekk gruppa ei stjerne på Hollywood Walk of Fame for bidraga sine til musikken på 6752 Hollywood Boulevard.[13][14] Bandet heldt fram med å spela over 100 konsertar i året.[15] Oppfølgjaren til America til Here & Now (2007) vart gitt ut 26. juli 2011 med tittelen Back Pages. Albumet var ei samling av tolv spor som dekkjer songar frå artistar frå Bob Dylan og Joni Mitchell til Adam Schlesinger og Gin Blossoms. Det kom ut på plateselskapet E1 Music, og vart produsert av Fred Mollin, som opphavleg hadde jobba med America 31 år tidlegare på Alibi. Albumet vart spelt inn i Nashville i Tennessee, med hjelp av ei rekkje studiomusikarar. Utgivinga av Back Pages vart kortvarig overskugga av meldinga om at grunnleggjaren Dan Peeks brått døydde 24. juli 2011.

I februar 2014 kunngjorde sologitaristen og korvokalisten Michael Woods (Woodz), som hadde vore med i det turnerande bandet sidan hausten 1977, at han trekte seg frå bandet på grunn av dårleg helse. Erstattaren hans vart Nashville-musikaren Bill Worrell.

I mars 2014 vikarierte den mangeårige Beach Boys- og Brian Wilson-vokalist/gitaristen Jeff Foskett for Beckley på nokre konsertar, og den mangeårige trommeslagaren Willie Leacox trekte seg frå bandet i juli 2014, etter nesten 42 år, og vart erstatta av tidlegare Reel Big Fish-trommeslagar Ryland Steen.

I november 2014 spelte America inn eit konsertopptak i Infinity Hall i Hartford i Connecticut for Connecticut Public Television som deretter vart sendt over heile landet i juni 2015, og etterpå sendt på nettet.[16] I løpet av seinsommaren 2015 kom gitarist/klaverspelar Andy Barr, frå gruppa Cobra Starship, inn for Worrell, som hadde brekt handleddet. Etter å ha vorte frisk, vende Worrell tilbake til gruppa til han drog for ein solokarriere i oktober 2016. Barr vart deretter med i America permanent, men forlét sjølv for ein solokarriere og vart erstatta av Steve Fekete i 2018. Den mangeårige America-bassisten David Dickey døydde 3. desember 2016 i heimen sin i Sweetwater i Texas.

I mai 2019 gav Gonzo Multimedia ut ein luksusboks med konerten til America i 2018 på London Palladium med tittelen America Live at The Palladium med deira største hittar.[17] America avlyste ei rekkje konsertar i mars 2020 på grunn av Covid-19-pandemien.[18][19] Dermed vart 50-årsjubileeumsturneen til America utsett og deretter gjennomført sommaren 2021 og framover.[20]

I 2020 kom òg boka America, the Band, An Authorized Biography av journalisten Jude Warne.[20]

Dan Peek[endre | endre wikiteksten]

Frå Dan Peek forlét gruppa i mai 1977, og fram til han døydde i juli 2011, var det spekulasjonar om han kunne eller ville venda tilbake til gruppa. På solodebutalbume til Peek frå 1978, All Things Are Possible, song Beckley og Bunnell kor på låten «Love Was Just Another Word». Ifølgje Peek og Bunnell vart Peek i juni 1983 til og med med gruppa på scena for å framføra nokre songar under ein konsert på Greek Theater i Los Angeles. På oppfølgjaralbumet til Peek frå 1984, Doer of the Word, bidrog Beckley med framståande koring på tittelsporet.

Spørsmåla om ei mogleg gjenforeining av den opphavlege trioen byrja ikkje lenge etter at Peek forlét gruppa. På spørsmål om utsiktene til ei gjenforeining tidleg på 1980-talet uttalte Beckley og Bunnell at dei var glade for at Peek hadde funne eit nytt liv og ei ny retning, men at det var usannsynleg at det ville bli ei gjenforeining. «Alt er mogleg, som [Dan] seier», sa Beckley til radioverten Lew Irwin i 1982, men «det ser berre ikkje ut til å liggja i korta.» I løpet av få år hadde likevel Peek byrja å underhalda nettopp slike tankar offentleg. «Som dei sa, og som eg sa, alt er mogleg», sa Peek til intervjuaren Steve Orchard i 1985. «Eg kryssar verkeleg fingrane. Eg vil gjerne komma saman igjen [med dei] og gjera noko.»

Sjølv om Beckley og Bunnell med åra hadde vorte stadig fastare i haldninga si om at ei gjenforeining med Peek var usannsynleg, og faktisk kunne vera kontraproduktiv, prøvde plateselskapa å overtala dei til å ombestemma seg. Bunnell sa til Steve Orchard i 1998 at «me hadde nokre plateselskap som sa at dei ville vera interesserte i å spela oss inn viss me ville føra Dan tilbake eller viss me kunne setja saman den opphavlege trioen.» Beckley og Bunnell valde å halda på avgjerda si om å halda fram med å vere ein duo.

I 2000 byrja Peek å leggja ut ei rekkje vekevise episodar på nettstaden sin om opplevingane sine før og under åra i America. Peek vekte oppsikt både for den openhjarta diskusjonen sin om erfaringane sine med narkotika og religion og for observasjonane sine av Beckley og Bunnell. Til slutt samla Peek materialet i ei bok med tittelen «An American Band», som vart gitt ut i slutten av 2004.

Enkelte kjelder har feilaktig indikert at ei gjenforeining med Peek faktisk fann stad. Ein diskografibok om rockemusikk av Rolling Stone, trykt på midten av 1990-talet, inneheldt ei apokryfisk oppføring for America om at Dan Peek hadde gjenforeina seg med Beckley og Bunnell for ein turné i 1993 med The Beach Boys. Denne feilinformasjonen har vorte så vidt spreidd at den australske rockejournalisten og historikaren Glenn A. Baker feilaktig gjekk ut frå at dette var sant i eit intervjuspørsmål til Beckley og Bunnell på DVD-en Live at the Sydney Opera House.

Vidare, under eit intervju som vart sendt 7. juni 2010 på Steel Pier Radio Show with Ed Hurst på WIBG Radio, vart Peek spurt om gjenforeiningsmoglegheitene og meir eller mindre såg bort frå dei. Den siste songen Peek spelte inn var «Kiss Me on the Waves» (2011) med det spanske bandet Etcetera som gjestesongar. Songen vart skriven av Guillermo Albelo og med på albumet Steps on the Water.

Kontinuerlege spekulasjonar om at Peek skulle gjenforeinast med America tok endeleg slutt då Peek døydde i heimen sin i Farmington i Missouri, av fibrinøs perikarditt den 24. juli 2011, 60 år gammal.[21]

Medverkande[endre | endre wikiteksten]

Noverande medlemmar
  • Gerry Beckley – solo- og korvokal, klaverinstrument, gitar, bass, munnspel (sidan 1970)
  • Dewey Bunnell – solo- og korvokal, gitar, perkusjon (sidan 1970)
Tidlegare medlemmar
  • Dan Peek – solo- og korvokal, gitar, bass, klaverinstrument, munnspel (1970–1977; døydde 2011)
Noverande turnémuskarar
  • Richard Campbell – bass, vokal (sidan 2003)
  • Ryland Steen – trommer, perkusjon (sidan 2014)
  • Steve Fekete - gitar, klaverinstrument, korvokal (sidan 2018)
Tidlegare turnémusikarar
  • David Dickey – bass, korvokal (1972–1980; døydde 2016)
  • David Atwood – trommer, perkusjon (1972–1973)
  • Willie Leacox – trommer, perkusjon (1973–2014; døydde 2022)
  • Calvin «Fuzzy» Samuel – bass (1975; vikar for Dickey)
  • Jim Calire – klaverinstrument, saksofon (1976–1979)
  • Tom Walsh – perkusjon (1976–1979)
  • Michael Woods – gitar, klaverinstrument, vokal (1977–2014)
  • Bryan Garofalo – bass (1980–1981)
  • Bradley Palmer – bass, vokal (1981–2003)
  • Trent Stroh – bass, korvokal (2003)
  • Chas Frichtell – bass, korvokal (2003)
  • Bill Worrell – gitar, banjo, klaverinstrument, korvokal (2009-vikar for Woods, 2014–2016)
  • Andy Barr – gitar, banjo, klaverinstrument, korvokal (2016–2018)

Diskografi[endre | endre wikiteksten]

For meir om dette emnet, sjå diskografien til America.

Studioalbum[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. «Nøkkelmedlem i utflyttet amerikansk trio som sang om en navnløs hest». Los Angeles Times. 28. juli 2011. 
  2. 2,0 2,1 Murrells, Joseph (1978). The Book of Golden Discs (2nd utg.). London: Barrie and Jenkins Ltd. s. 307–308. ISBN 0-214-20512-6. 
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 America chart history, Billboard.com. Henta 16. april 2023.
  4. «America - L.A. Times». Theuncool.com. Henta 16. april 2023. 
  5. «Albums That Should Exist: America - Musikladen, Bremen, Tyskland, 11-13-1974». 3. mars 2021. 
  6. «Lonely People» compositional info, ASCAP. Henta 16. april 2023.
  7. 7,0 7,1 7,2 7,3 Corbett, John (29. mai 2004). America Revisited - Part 3, Accessbackstage.com.
  8. [«All Things Are Possible» hitlistehistorikk], Billboard.com. Henta 16. april 2023.
  9. 9,0 9,1 Stephen Thomas Erlewine. «America | Awards». AllMusic. Henta 16. april 2023. 
  10. «Musical Ambassadors travel to South America». Colorado Springs Gazette, via avisarkivet. 30. oktober 1981 - Side 45
  11. «Album Tracks: Van Go Gan». Accessbackstage.com. 1. september 2008. Henta 16. april 2023. 
  12. «America». Vocal Group Hall of Fame. Henta 16. april 2023. 
  13. «America | Hollywood Walk of Fame». Walkoffame.com. Henta 16. april 2023. 
  14. «America». Los Angeles Times. Henta 16. april 2023. 
  15. John Berger (7. august 2009). «America rides in on 'horse with no name'». Honolulu Star-Bulletin. Henta 16. april 2023. 
  16. «America - Infinity Hall Live Season 04 Episode 01». Ihlive.org. 
  17. «America releases «Live at The Palladium» deluxe boxed set». Abcnewsradioonline.com. 
  18. «Coronavirus (COVID-19) closings». 1045theriver.radio.com. 
  19. «Coronavirus causing cancellations». Indexjournal.com. 
  20. 20,0 20,1 https://www.venturahighway.com/#news
  21. Tijs, Andrew (26. juli 2011). «Dan Peek of America Dies at 60 – Undercover.fm News». Undercover.fm. Arkivert frå originalen 22. september 2012. Henta 1. mai 2012. 

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]

Commons har multimedium som gjeld: Musikkgruppa America
Wikifrasar Wikifrasar har ei sitatsamling som gjeld: Musikkgruppa America