Skigard

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gå til: navigering, søk
Skigard i Småland

Ein skigard er eit enkelt gjerde laga av trestaurar.

To og to trestokkar vert sette i bakken som festestolpar, og vert snurra saman med noko, som ståltråd. Desse stolpane var om lag 10 - 12 cm tjukke, like lange og spissa i den eine enden. Dei har tre til fire tversoverfeste, der andre stokkar vert stukke i jorda på skrå frå den eine til den neste festestolpen. Ein skråstilt stokk er ein del av sjølve gjerdet og går normalt over tre tversoverstokkar. Lengda var det ikkje så nøye med berre ho var lang nok til å stikke over stolpen. Dess meir ujamn skigarden var, dess større hinder var han for dyr som ville hoppe over.

Å setje opp ein skigard var enkelt, men krevande. Bruk av uimpregnert trevirke og kontakt med jord gjorde at ein måtte gjere vedlikehald jamnleg. Skigarden vart ofte lågare og delvis roten nokre stader. Materiala pleidde å vere tilgjengelege på same stad som gjerdet, så ein kunne lett hogge seg nytt.

Som gjerdetype har skigard truleg vore i bruk frå steinalderen av. Han vart avløyst av enklare gjerdetypar som var lettare å halde ved like, som ståltråd og netting, men er no teke i bruk som pyntegjerde i staden for stakitt, gjerne i miljø der det passar inn.

Den engelske presten Richard Carter Smith vitja Noreg i 1838 og skildra gjerdetypen slik (han laga også ei skisse i margen):

«Det er en ting som støter øyet i alle norske landskap, nemlig den uskjønne måten man innhegner eiendommene på, her hvor man ikke bruker hekker. Jeg sier uttrykkelig eiendommer og ikke jorder, for de omslutter store landområder, der det gror mange slags vekster, uten at det er noe skille mellom dem. Disse grenseskjellene er laget av smått tømmer, som blir vraket når skogen hogges, og delvis av de ytterste plankene av større tømmerstokker. Disse blir lagt skrått på hverandre, dog uten at de helt berører hverandre, og med ca. 10 fots mellomrom blir så to små peler (fra 7 til 10 fot høye) satt loddrett ned i bakken. Mellom disse plasseres deretter de skrålagte plankene og blir feste til pelene således (se margillustrasjon). Skråplankene legges omtrent til brysthøyde, og finnes i alle lengder og fasonger. Pelene rager inntil 5-6 fot over dem. Det hele har et ynkelig, tarvelig og uskjønt preg, noe som forsterkes fordi gjerdene sjelden står helt oppreist og er fulle av råtne bord. Prisen er ca. 3 d. pr tylft, hvis bordene blir lagt på den beskrevne måten, vil en tylft kunne gjerde inn ca. 20 fot grunn. Pelene råtner lett, og hver vår må de slås lenger ned i bakken. Det er av denne grunnen de ikke blir saget over i jevn høyde. Over klipper legger man lange vedskier med hull til å feste pelene i.»[1]

Sjå òg[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. Smith, Richard Carter: Reise i Norge 1838. (Oversatt fra håndskrevet manuskript.) Universitetsforlaget 1976, s.34