Black Sabbath

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Black Sabbath

Black Sabbath i 1970 (frå venstre), Geezer Butler, Tony Iommi, Bill Ward og Ozzy Osbourne
Alias
  • The Polka Tulk Blues Band (1968)
  • Earth (1968–1969)
OpphavBirmingham i England
Aktiv1968–2017 (pausar 1985, 1996–1997, 2006–2011)
SjangerHeavy metal[1]
Tilknytte artistar
Plateselskap
PrisarRock and Roll Hall of Fame, Grammy Award, Grammy Award, Grammy Lifetime Achievement Award

Black Sabbath var eit engelsk rockeband skipa i Birmingham i 1968 av gitaristen Tony Iommi, trommeslagaren Bill Ward, bassisten Geezer Butler og vokalisten Ozzy Osbourne. Dei er ofte blitt rekna som pionerar innan heavy metal.[1] Bandet var med å definere sjangeren med utgjevingar som Black Sabbath (1970), Paranoid (1970) og Master of Reality (1971). Bandet har hatt mange besetningar gjennom åra etter at Osbourne slutta i 1979, med Iommi som det einaste konstante medlemmet.

Etter tidlegare iterasjonar av gruppa - Polka Tulk Blues Band og Earth - bestemde bandet seg for namnet Black Sabbath i 1969. Dei utmerkte seg gjennom okkulte tema med skrekkinspirerte tekstar og nedstemte gitarar. Dei signerte kontrakt med Philips Records i 1969. I november 1970 sleppte dei sin første singel, «Evil Woman», og månaden etter kom debutalbumet Black Sabbath. Sjølv om albumet fekk dårlege kritikkar, vart det ein kommersiell suksess, noko som førte til oppfølgjaren Paranoid seinare same år. Populariteten til bandet auka, og med Sabbath Bloody Sabbath frå 1973 byrja kritikarane å reagera positivt. Dette albumet, saman med forgjengaren Vol. 4 (1972) og etterfølgjarane Sabotage (1975), Technical Ecstasy (1976) og Never Say Die! (1978), såg bandet utforska meir eksperimentelle og progressive stilar.

Osbourne sitt overdrivne rusmisbruk førte til at han fekk sparken i 1979. Han vart erstatta av den tidlegare Rainbow-vokalisten Ronnie James Dio. Sabbath spelte inn to album med Dio, Heaven and Hell (1980) og Mob Rules (1981), der trommeslagar Vinny Appice erstatta Ward på det andre albumet. Etter at Dio og Appice forlét bandet, spelte Butler og Iommi inn Born Again (1983) med Deep Purple-vokalisten Ian Gillan og Ward på trommer. Black Sabbath vart splitta i 1984, og Iommi sette saman ein ny versjon av bandet året etter. Dei neste tolv åra gjekk gjennom bandet mange personellendringar som inkluderte vokalistane Glenn Hughes, Ray Gillen og Tony Martin, og dessutan fleire trommeslagarar og bassistar. Martin, som erstatta Gillen i 1987, var den nest lengst sitjande vokalisten etter Osbourne og spelte inn tre album med Black Sabbath før han vart sparka i 1991. Same år slo Iommi seg saman med Butler, Dio og Appice for å spela inn Dehumanizer (1992). Etter to studioalbum til med Martin, som kom tilbake for å erstatta Dio i 1993, vart den originale besetninga til bandet gjenforeina i 1997 og gav ut livealbumet Reunion året etter; dei heldt fram med å turnera av og til fram til 2005. Bortsett frå diverse nyutgivingar av katalogen deira og samlealbum, og dessutan gjenforeininga av Mob Rules-æraen som Heaven & Hell, var det ingen vidare aktivitet under Black Sabbath-namnet før i 2011 med utgivinga av dei siste studioalbuma deira og 19. album totalt, 13, i 2013, som inneheld alle originalmedlemmene unnateke Ward. I løpet av farvellturneen spelte bandet avslutningskonserten sin i heimbyen Birmingham 4. februar 2017.[3][4] Sporadiske delvise gjenforeiningar har skjedd sidan, seinast då Osbourne og Iommi opptredde saman under avslutningsseremonien til Commonwealth Games i 2022 i Birmingham.[5]

Black Sabbath har selt over 70 millionar plater på verdsbasis per 2013, noko som gjer dei til eit av dei mest kommersielt vellykka heavy metal-banda. Black Sabbath har saman med Deep Purple og Led Zeppelin vorte omtalt som «den uheilage treeininga av britisk hardrock og heavy metal på byrjinga og midten av syttitalet».[6] Dei vart rangerte av MTV som «Det beste metal-bandet gjennom tidene» og kom på andreplass på VH1 si liste over «Dei 100 beste hardrockartistane». Magasinet Rolling Stone rangerte dei som nummer 85 på si liste over «Dei 100 beste artistane gjennom tidene». Black Sabbath vart innlemma i UK Music Hall of Fame i 2005 og Rock and Roll Hall of Fame i 2006. Dei har òg vunne to Grammyprisar for beste metal-framføring, og i 2019 vart bandet tildelt ein Grammy Lifetime Achievement Award.[7]

Historie[endre | endre wikiteksten]

The band's logo

1968-1969: Danning og tidlege dagar[endre | endre wikiteksten]

Etter at det førre bandet deira, Mythology, vart oppløyst i 1968, prøvde gitaristen Tony Iommi og trommeslagaren Bill Ward å danna eit tung bluesrock-band i Aston i Birmingham. Dei verva bassisten Geezer Butler og vokalisten Ozzy Osbourne, som hadde spelt saman i bandet Rare Breed, etter at Osbourne hadde sett inn ein annonse i ei lokal musikkforretning: «OZZY ZIG Needs Gig - has own PA».[2] Den nye gruppa fekk først namnet Polka Tulk Blues Band, eit namn som anten var henta frå eit talkummerke[8] eller ein indisk/pakistansk klesbutikk; det nøyaktige opphavet er uklart.[9] Polka Tulk Blues Band inkluderte slidegitaristen Jimmy Phillips, ein barndomsven av Osbourne, og saksofonisten Alan «Aker» Clarke. Etter å ha forkorta namnet til Polka Tulk, skifta bandet igjen namn til Earth (som Osbourne hata)[10] og heldt fram som firemannsband utan Phillips og Clarke.[11][12] Iommi vart bekymra for at Phillips og Clarke mangla det nødvendige engasjementet og ikkje tok bandet på alvor. I staden for å be dei om å forlata bandet, bestemde dei seg i staden for å bryta opp, for så å reformera bandet i all stille som eit firemannsband.[13] Medan bandet opptredde under Earth-namnet, spelte dei inn fleire demoar skriven av Norman Haines, som «The Rebel», «When I Came Down» og «Song for Jim»,[14] sistnemnde var ein referanse til Jim Simpson, som var manager for bandet Bakerloo Blues Line og Tea & Symphony, og dessutan trompetist i gruppa Locomotive. Simpson hadde nyleg starta ein ny klubb ved namn Henry's Blueshouse på The Crown Hotel i Birmingham og tilbaud Earth å spela der etter at dei gjekk med på å avstå frå den vanlege supportbandavgiften mot gratis T-skjorter.[15] Publikumsresponsen var positiv, og Simpson sa ja til å vera manager for Earth.[16][17]

I desember 1968 forlét Iommi brått Earth for å bli med i Jethro Tull.[18] Sjølv om opphaldet i bandet skulle bli kortvarig, gjorde Iommi ein opptreden med Jethro Tull i The Rolling Stones Rock and Roll Circus. Iommi var misnøgd med retninga Jethro Tull tok, og vende tilbake til Earth i slutten av månaden. «Det var berre ikkje rett, så eg drog», sa Iommi. «Til å byrja med syntest eg Tull var bra, men eg var ikkje så glad i å ha ein leiar i bandet, som var Ian Anderson sin måte å gjera det på. Då eg kom tilbake frå Tull, kom eg tilbake med ei heilt ny innstilling. Dei lærte meg at ein må jobba for det for å komma vidare.»[19]

Under konsertar i England i 1969 oppdaga bandet at dei vart forveksla med ei anna engelsk gruppe ved namn Earth, så dei bestemde seg for å byta namn igjen (dette namnebytet skulle gi opphav til den velkjende debatten om den påstått estetiske innverknaden frå Coven, noko det britiske bandet alltid nekta for[20][21]). Ein kino tvers over gata for øvingslokalet til bandet viste skrekkfilmen Black Sabbath frå 1963, med Boris Karloff i hovudrolla og regissert av Mario Bava. Medan han såg folk stå i kø for å sjå filmen, noterte Butler at det var «rart at folk bruker så mykje pengar på å sjå skrekkfilmar».[22] Deretter skreiv Osbourne og Butler teksten til ein song kalla «Black Sabbath», som var inspirert av skrekk- og eventyrforfattaren Dennis Wheatley,[23][24] saman med ein visjon Butler hadde av ein svart silhuettfigur som stod ved fotenden av senga hans.[25] Ved å nytta seg av den musikalske tritonus, òg kjent som «djevelens intervall»,[26] førte den illevarslande lyden i songen og mørke teksten bandet i ei mørkare retning,[27][28] ein sterk kontrast til populærmusikken på slutten av 1960-åra, som var dominert av flower power, folkemusikk og hippiekultur. Judas Priest-frontfiguren Rob Halford har kalla låten «truleg den vondaste songen som nokosinne er skriven».[29] Inspirert av den nye stilen skifta bandet namn til Black Sabbath i august 1969[30] og bestemde seg for å fokusera på å skriva liknande materiale i eit forsøk på å skapa den musikalske ekvivalenten til skrekkfilmar.

1969-1971: Black Sabbath og Paranoid[endre | endre wikiteksten]

Den første konsert deira som Black Sabbath fann stad den 30. august 1969 i Workington i England.[13] Dei fekk kontrakt med Philips Records i november 1969[31] og gav ut sin første singel, «Evil Woman» (ein cover av ein låt av bandet Crow), som vart spelt inn i Trident Studios gjennom Philips-selskapet Fontana Records i januar 1970. Seinare utgivingar vart handterte av det nyoppretta progressive rock-selskapet til Philips, Vertigo Records.

Den første store eksponeringa til Black Sabbath kom då bandet opptredde på Top Gear i 1969, radioprogrammet til John Peel, der dei framførte «Black Sabbath», «N.I.B.», «Behind the Wall of Sleep» og «Sleeping Village» for eit nasjonalt publikum i Storbritannia kort tid før innspelinga av deira første album starta.[13] Sjølv om singelen «Evil Woman» ikkje nådde hitlistene, fekk bandet to dagar i studio i november for å spela inn debutalbumet saman med produsent Rodger Bain. Iommi hugsar innspelinga live: «Me tenkte: 'Me har to dagar på oss, og ein av dagane er miksing'. Så me spelte live. Ozzy song samtidig; me sette han i ein eigen bås, og så var me i gang. Me spelte aldri inn det meste av det ein gong til».[32]

Black Sabbath på Piccadilly Circus, London i 1970 (frå venstre til høgre: Iommi, Ward, Osbourne, Butler)

Black Sabbath vart gitt ut fredag den 13. februar 1970 og nådde åttandeplassen på UK Albums Chart. Etter utgivinga i USA og Canada i mai 1970 av Warner Bros. Records nådde albumet 23. plassen på Billboard 200, der det vart liggjande i over eitt år.[33][34] Albumet fekk negative meldingar av mange kritikarar. Lester Bangs avfeia det i ei Rolling Stone-melding som «disharmonisk jamming med bass og gitar som køyrer som speedfreaks over dei musikalske grensene sine, men aldri heilt i synk.».[35] Albumet selde i store opplag sjølv om det vart kritisert, og bandet fekk sin første eksponering for eit større publikum.[36] Det har sidan vorte sertifisert til platinaplate i både USA av Recording Industry Association of America (RIAA) og i Storbritannia av British Phonographic Industry (BPI),[37][38] og er no allment akseptert som det første heavy metal-albumet.[39]

Bandet returnerte til studioet i juni 1970, berre fire månader etter at Black Sabbath vart gitt ut. Det nye albumet skulle først heita War Pigs etter songen «War Pigs», som var kritisk til Vietnamkrigen, men Warner endra tittelen på albumet til Paranoid. Førstesingelen frå albumet, «Paranoid», vart skriven i studio i siste liten. Ward forklarer: «Me hadde ikkje nok låtar til albumet, og Tony spelte berre «Paranoid»-gitaren, og det var det. Det tok tjue, tjuefem minutt frå ende til annan.»[40] Singelen vart sleppt i september 1970 og nådde fjerdeplassen på UK Singles Chart, og heldt fram med å vere Black Sabbath sin einaste topp 10-hit.[34] Albumet følgde i Storbritannia i oktober 1970, der det, hjelpt av suksessen til singelen «Paranoid», gjekk til topps på UK Albums Chart.

Utgivinga i USA vart utsett til januar 1971, ettersom albumet Black Sabbath framleis låg på hitlistene då Paranoid vart gitt ut i Storbritannia. Albumet nådde 12. plassen i USA i mars 1971[33] og selde deretter fire millionar eksemplar i USA[37] utan å bli spelt på radio.[34] Til liks med Black Sabbath vart albumet utskjelt av rockekritikarane då det kom ut, men moderne meldarar som AllMusic-skribenten Steve Huey omtalar Paranoid som «eit av dei største og mest innverknadsrike heavy metal-albuma gjennom tidene», som «definerte lyden og stilen til heavy metal meir enn noka anna plate i rockehistoria».[41] Albumet vart rangert som nummer 131 på magasinet Rolling Stone si liste over dei 500 beste albuma gjennom tidene.[42] Listesuksessen til Paranoid gjorde det mogleg for bandet å turnera i USA for første gongen - deira første konsert i USA var på klubben Ungano's på 210 West 70th Street i New York City[43] - og førte til utgivinga av andre singelen til albumet, «Iron Man». Sjølv om singelen ikkje nådde topp 40-lista, er han framleis ein av dei mest populære songane til Black Sabbath, og den mest populære amerikanske singelen deira fram til «Psycho Man» frå 1998.[33]

1971-1973: Master of Reality og Vol. 4[endre | endre wikiteksten]

I februar 1971, etter ein eingongsopptreden på Myponga Pop Festival i Australia,[44] gjekk Black Sabbath tilbake til studioet for å byrja arbeidet med sitt tredje album. Etter hitlistesuksessen med Paranoid fekk bandet meir studiotid, saman med ein «koffert full av pengar» for å kjøpa dop.[45] «Me byrja å bruka kokain i stor stil», forklarte Ward. «Uppers, downers, Quaaludes, alt mogleg. Det kom til eit stadium der du kom på idear og gløymde dei, fordi du var så ute av det.»[46]

Produksjonen var ferdig i april 1971, og i juli 1971 gav bandet ut Master of Reality, berre seks månader etter den amerikanske utgivinga av Paranoid. Albumet nådde topp 10 i USA og Storbritannia, og vart gullsertifisert på mindre enn to månader,[37] og fekk etter kvart platina-sertifisering på 1980-talet og dobbel platina tidleg på 2000-talet.[37] Albumet inneheldt den første akustiske låten til Sabbath, saman med fanfavorittar som «Children of the Grave» og «Sweet Leaf».[47] Kritikken i samtida var generelt negativ, og Lester Bangs leverte ei ambivalent melding av Master of Reality i Rolling Stone, der han skildra den avsluttande «Children of the Grave» som «naiv, forenkla, repetitiv, absolutt tøv - men i rock 'n' roll-tradisjonen er det einaste kritieret spenning, og det har Black Sabbath».[48] (I 2003 plasserte Rolling Stone albumet som nummer 300 på lista si over dei 500 beste albuma gjennom tidene.[49])

Etter verdsturneen Master of Reality i 1972 tok bandet sin første pause på tre år. Som Ward forklarte: «Bandet byrja å bli veldig slitne og trøytte. Me hadde vore på vegen non-stop, år ut og år inn, konstant på turné og innspeling. Eg trur Master of Reality var slutten på ein æra, dei tre første albuma, og me bestemde oss for å ta oss god tid med det neste albumet.»[50]

I juni 1972 møttest bandet igjen i Los Angeles for å byrja arbeidet med neste album på Record Plant. Med meir tid i studio eksperimenterte bandet med nye teksturar, som strykarar, piano, orkestrering og fleirstemde songar.[51] Innspelinga var prega av problem, mange som følgje av rusproblem. Etter å ha slite med å spela inn låten «Cornucopia» etter å ha «sete midt i rommet og berre teke dop»,[52] var Ward nær ved å få sparken. «Eg hata songen, det var nokre mønster som var heilt ... forferdelege», sa trommeslagaren. «Eg klarte det til slutt, men reaksjonen eg fekk, var ei kald skulder frå alle. Dei sa: 'Berre gå heim, du er ikkje til noka nytte akkurat no'. Eg følte at eg hadde mislykkast, og at eg var i ferd med å få sparken».[53] Butler meinte at sluttproduktet «var veldig dårleg produsert, i mine auge. Den dåverande manageren vår insisterte på å produsera det, slik at han kunne krevja inn produksjonskostnadene».[54]

Albumet heitte opphavleg Snowblind etter songen med same namn, som handlar om kokainmisbruk. Plateselskapet endra tittelen i siste liten til Black Sabbath Vol. 4. Ward noterte: «Det fanst ingen Volume 1, 2 eller 3, så det er eigentleg ein ganske dum tittel».[55] Vol. 4 vart gitt ut i september 1972, og sjølv om kritikarane var avvisande, oppnådde det gullstatus på mindre enn ein månad, og var den fjerde utgivinga av bandet på rad som selde ein million eksemplar i USA.[37] «Tomorrow's Dream» vart gitt ut som singel - den første sidan «Paranoid» - men nådde ikkje hitlistene.[33]

Etter ein omfattande turné i USA reiste bandet i 1973 igjen til Australia, etterfølgd av ein turné til New Zealand for første gong, før turen gjekk vidare til det europeiske fastlandet. «Bandet var definitivt i stordomstida si», hugsa Ward, «i den forstand at ingen hadde brunne ut heilt enno».[56]

1973-1976: Sabbath Bloody Sabbath og Sabotage[endre | endre wikiteksten]

Den originale besetninga i Black Sabbath i 1973 (frå venstre til høgre: Osbourne, Butler, Iommi, Ward).

Etter Vol. 4-verdsturneen returnerte Black Sabbath til Los Angeles for å byrja arbeidet med neste utgiving. Bandet var fornøgd med Vol. 4-albumet og ville attskapa innspelingsatmosfæren, og vende tilbake til Record Plant-studioet i Los Angeles. Med dei nye musikalske innovasjonane i tida vart bandet overraska over at rommet dei tidlegare hadde brukt på Record Plant var erstatta av ein «gigantisk synthesizer». Bandet leigde eit hus i Bel Air og byrja å skriva sommaren 1973, men mellom anna på grunn av rusproblem og trøyttleik klarte dei ikkje å fullføra nokre låtar. «Ideane kom ikkje ut slik dei gjorde på Vol. 4, og me vart verkeleg misnøgde», seier Iommi. «Alle sat der og venta på at eg skulle finna på noko. Eg kom rett og slett ikkje på noko. Og viss eg ikkje fann på noko, var det ingen som ville gjera noko».[57]

Etter ein månad i Los Angeles utan resultat valde bandet å returnera til England. Dei leigde Clearwell Castle i The Forest of Dean. «Me øvde i fangehola, og det var veldig skummelt, men det hadde ein viss atmosfære, det mante fram ting, og ting byrja å komma fram igjen».[58] Under arbeidet i fangeholet snubla Iommi over hovudriffet til «Sabbath Bloody Sabbath», som sette tonen for det nye materialet. Dei nye låtane vart spelte inn i Morgan Studios i London av Mike Butcher og bygde vidare på dei stilistiske endringane som vart introduserte på Vol. 4, med synthesizerar, strykarar og komplekse arrangement. Yes-klaverspelaren Rick Wakeman vart henta inn som studiomusikar, og medverka på «Sabbra Cadabra».[59]

I november 1973 byrja Black Sabbath å få positive meldingar i mainstreampressa etter utgivinga av Sabbath Bloody Sabbath, og Gordon Fletcher i Rolling Stone kalla albumet «ein usedvanleg gripande affære» og «ikkje mindre enn ein fullkommen suksess.»[60] Seinare meldarar som AllMusic-skribenten Eduardo Rivadavia omtaler albumet som eit «meisterverk, uunnværleg i alle heavy metal-samlingar», samtidig som det viser «ei nyvunne kjensle av finesse og modnad».[61] Albumet markerte det femte platinaseljande albumet på rad i USA for bandet, [37] og nådde fjerdeplassen på UK Albums Chart og 11. plassen i USA.

Bandet starta ein verdsturné i januar 1974 som kulminerte på California Jam-festivalen i Ontario i California den 6. april 1974. Black Sabbath tiltrekte seg over 200 000 fans og opptredde saman med populære rocke- og popband frå 1970-talet som Deep Purple, Eagles, Emerson, Lake & Palmer, Rare Earth, Seals & Crofts, Black Oak Arkansas og Earth, Wind & Fire. Delar av showet vart sendt på ABC Television i USA, noko som gjorde bandet kjent for eit større amerikansk publikum. Same år skifta bandet management og signerte med den berykta engelske manageren Don Arden. Overgangen førte til ein kontraktstvist med det tidlegare managementet til Black Sabbath, og medan han stod på scena i USA, fekk Osbourne ei stemning som førte til ei to år lang rettssak.

Black Sabbath byrja arbeidet med sitt sjette album i 1975. I februar byrja dei igjen i England i Morgan Studios i Willesden, denne gongen med ein bestemd visjon om å endra stilen frå Sabbath, Bloody Sabbath. «Me kunne ha halde fram og fram og fram, vorte meir tekniske, brukte orkester og alt mogleg anna, men det hadde me ikkje særleg lyst til. Me tok ein kikk på oss sjølv, og me ville laga eit rockealbum - Sabbath, Bloody Sabbath var eigentleg ikkje eit rockealbum».[62] Produsert av Black Sabbath og Mike Butcher vart Sabotage gitt ut i juli 1975. Til liks med forløparen fekk albumet innleiingsvis gode meldingar, og Rolling Stone uttalte «Sabotage er ikkje berre den beste plata til Black Sabbath sidan Paranoid, det kan vera deira beste nokosinne»,[63] sjølv om seinare meldarar som AllMusic noterte at «den magiske kjemien som gjorde album som Paranoid og Volume 4 så spesielle, var i ferd med å gå i oppløysing».[64]

Sabotage nådde topp 20 i både USA og Storbritannia, men var den første utgivinga til bandet som ikkje oppnådde platinastatus i USA.[37] Sjølv om den einaste singelen frå album, «Am I Going Insane (Radio)» ikkje nådde topplista, inneheld Sabotage fanfavorittar som «Hole in the Sky» og «Symptom of the Universe».[64] Black Sabbath turnerte til støtte for Sabotage med oppvarmingsbandet Kiss, men vart tvinga til å avbryta turneen i november 1975 etter ei motorsykkelulykke der Osbourne øydela ein muskel i ryggen. I desember 1975 gav plateselskapet til bandet ut eit samlealbum utan innspel frå bandet, med tittelen We Sold Our Soul for Rock 'n' Roll. Albumet låg på hitlistene gjennom heile 1976 og selde til slutt to millionar eksemplar i USA.[37]

1976-1979: Technical Ecstasy, Never Say Die! og Osbourne sin avgang[endre | endre wikiteksten]

Black Sabbath i Madison Square Garden, New York City, 1977

.

Black Sabbath byrja arbeidet med sitt neste album i Criteria Studios i Miami i Florida, i juni 1976. For å utvida soundet utvida bandet besetninga med klaverspelaren Gerald Woodroffe, som òg hadde medverka i mindre grad på Sabotage. Under innspelinga av Technical Ecstasy innrømde Osbourne at han byrja å mista interessa for Black Sabbath og byrja å vurdera moglegheita for å jobba med andre musikarar.[43] Innspelinga av Technical Ecstasy var vanskeleg; då albumet var ferdig, vart Osbourne innlagt på Stafford County Asylum i Storbritannia.[43] Albumet vart gitt ut 25. september 1976 til blanda meldingar, og - for første gong - gav seinare musikkritikarar albumet mindre gunstige retrospektive meldingar; to tiår etter utgivinga gav AllMusic albumet to stjerner, og noterte at bandet var «raknande i eit alarmerande tempo».[65] Albumet inneheldt mindre av den dommedagsaktige, illevarslande stilen frå tidlegare innspelingar, og inkorporerte meir synthesizer og livlege rockelåtar. Technical Ecstasy nådde ikkje topp 50-lista i USA og var andre utgivinga til bandet på rad som ikkje oppnådde platinastatus, sjølv om ho seinare vart gullsertifisert i 1997.[37] Albumet inkluderte mellom anna «Dirty Women», som vart ein fast del av konsertane deira, og dessutan den første solovokalen til Ward på låten «It's Alright».[65] Turneen til støtte for Technical Ecstasy byrja i november 1976 med oppvarmingsbanda Boston og Ted Nugent i USA, og avslutta i Europa med AC/DC i april 1977.[30]

I slutten av 1977, medan dei øvde på neste album og berre nokre dagar før bandet skulle gå i studio, slutta Osbourne brått i bandet. Iommi ringde vokalist Dave Walker, ein mangeårig ven av bandet som tidlegare hadde vore medlem av Fleetwood Mac og Savoy Brown, og informerte han om at Osbourne hadde forlate bandet.[66] Walker, som på den tida var frontfigur i bandet Mistress, flaug til Birmingham frå California i slutten av 1977 for å skriva materiale og øva med Black Sabbath.[66][67] Den 8. januar 1978 gjorde Black Sabbath si einaste framferd med Walker på vokal, då dei spelte ein tidleg versjon av songen «Junior's Eyes» i BBC-programmet «Look! Hear!»[66] Walker hugsa seinare at han i Birmingham hadde treft Osbourne på ein pub og konkluderte med at Osbourne ikkje var heilt innstilt på å forlata Black Sabbath.[66] «Dei siste Sabbath-albuma var berre veldig deprimerande for meg», sa Osbourne. «Eg gjorde det for det me kunne få ut av plateselskapet, berre for å bli feite på øl og gi ut ei plate.» [68] Walker har sagt at han skreiv mange tekstar i løpet av si korte tid i bandet, men at ingen av dei nokon gong vart brukte. Viss det finst andre opptak av denne versjonen av bandet enn «Look! Hear!»-opptaka, seier Walker at han ikkje kjenner til dei.[66]

Osbourne ville først danna eit soloprosjekt med dei tidlegare Dirty Tricks-medlemmene John Frazer-Binnie, Terry Horbury og Andy Bierne. Då det nye bandet øvde i 1978, ombestemde Osbourne seg og vart med i Black Sabbath igjen. «Tre dagar før me skulle gå i studio, ønskte Ozzy å komma tilbake til bandet», fortel Iommi. «Han ville ikkje syngja noko av det me hadde skrive med den andre fyren (Walker), så det gjorde det veldig vanskeleg. Me gjekk inn i studio med så å seie ingen låtar. Me skreiv om morgonen slik at me kunne øva og spela inn om kvelden. Det var så vanskeleg, som eit samleband, for du fekk ikkje tid til å reflektera over ting. 'Er dette rett? Fungerer dette ordentleg?' Det var veldig vanskeleg for meg å komma på ideane og setja dei saman så raskt».[68]

Bandet var fem månader i Sounds Interchange Studios i Toronto i Ontario i Canada, med å skriva og spela inn det som skulle bli Never Say Die!. «Det tok ganske lang tid», fortel Iommi. «Me vart skikkeleg dritings og tok mykje dop. Me drog ned til innspelingane og måtte pakka saman fordi me var for høge og måtte slutta. Ingen fekk til noko som helst, me var over alt, alle spelte ulike ting. Me gjekk tilbake og sov ut rusen, og prøvde igjen dagen etter».[68] Albumet vart gitt ut i september 1978 og nådde 12. plassen i Storbritannia og 69. plassen i USA. Presseresponsen var negativ og vart ikkje betre med tida, og Eduardo Rivadavia i AllMusic uttalte to tiår etter utgivinga at albumet hadde «ufokuserte songar som perfekt reflekterte dei anstrengde personalproblema i bandet og narkotikamisbruket».[69] februar 2013}}</ref> Albumet inneheldt singlane «Never Say Die» og «Hard Road», som begge nådde topp 40-lista i Storbritannia. Bandet gjorde òg si andre framferd på BBC-programmet Top of the Pops' med «Never Say Die». Det tok nesten 20 år før albumet vart gullsertifisert i USA.[37]

Turneen for Never Say Die! byrja i mai 1978 med Van Halen som oppvarmingsband. Meldarane kalla framferda til Black Sabbath «trøytt og uinspirert», ein sterk kontrast til den «ungdommelege» framferda til Van Halen, som turnerte verda rundt for første gong.[30] Bandet filma ein opptreden på Hammersmith Odeon i juni 1978 som seinare vart gitt ut på DVD som Never Say Die. Den siste konserten på turneen - og Osbourne sin siste opptreden med bandet før seinare gjenforeiningar - var i Albuquerque i New Mexico den 11. desember.

Etter turneen returnerte Black Sabbath til Los Angeles og leigde igjen eit hus i Bel Air, der dei brukte nesten eit år på å jobba med nytt materiale til neste album. Heile bandet misbrukte både alkohol og andre rusmiddel, men Iommi seier at Osbourne «var på eit heilt anna nivå». Bandet kom med nye låtidear, men Osbourne viste lita interesse og nekta å syngja dei.[13] Pressa frå plateselskapet og frustrasjonen over Osbourne sine manglande innspel spissa seg til, og Iommi tok avgjerda om å sparka Osbourne i 1979. Iommi meinte at dei einaste alternativa var å sparka Osbourne eller å oppløysa bandet fullstendig.[13] «På det tidspunktet var det slutt med Ozzy», sa Iommi. «Me tok alle saman mykje dop, mykje kokain, mykje av alt mogleg, og Ozzy drakk seg så full på den tida. Me skulle eigentleg øva, men ingenting skjedde. Me skulle øva i dag, men ingenting skjedde. 'Nei, me gjer det i morgon'. Det vart så ille at me ikkje gjorde noko som helst. Det berre rann ut i sanden».[70] Ward, som stod Osbourne nær, vart valt av Tony til å overlevera nyheita til songaren 27. april 1979.[43] «Eg håpa eg var profesjonell, men det kan hende eg ikkje var det, faktisk. Når eg er full, er eg forferdeleg», sa Ward. «Alkohol var definitivt noko av det mest skadelege for Black Sabbath. Me var dømde til å øydeleggja kvarandre. Bandet var giftig, veldig giftig».[71]

1979–1982: Dio kjem inn, Heaven and Hell og Mob Rules[endre | endre wikiteksten]

Ronnie James Dio sin første periode som vokalist i Black Sabbath varte frå 1979 til 1982.

Sharon Arden (seinare Sharon Osbourne), dottera til Black Sabbath-manageren Don Arden, foreslo tidlegare Rainbow-vokalist Ronnie James Dio som erstatning for Ozzy Osbourne i 1979. Don Arden prøvde på dette tidspunktet framleis å overtala Osbourne til å bli med i bandet igjen, ettersom han rekna den opphavlege besetninga som den mest lønnsame. Dio vart offisielt med i juni, og bandet byrja å skriva på sitt neste album. Med ein vokalstil som skilde seg markant frå Osbourne sin, markerte inntoget til Dio i bandet ei endring i stilen til Black Sabbath. «Dei var heilt annleis», forklarer Iommi. «Ikkje berre stemmemessig, men òg haldningsmessig. Ozzy var ein stor showmann, men då Dio kom inn, var det ei anna haldning, ei anna stemme og ei anna musikalsk tilnærming til vokalen. Dio song på tvers av riffet, medan Ozzy følgde riffet, som i 'Iron Man*. Ronnie kom inn og gav oss ein annan vinkel på skrivinga.»[72]

Geezer Butler forlét bandet mellombels i september 1979 av personlege årsaker. Ifølgje Dio hyra bandet først inn Craig Gruber, som Dio tidlegare hadde spelt med i Elf, på bass for å hjelpa til med å skriva det nye albumet.[73] Gruber vart snart erstatta av Geoff Nicholls frå Quartz. Den nye besetninga returnerte til Criteria Studios i november for å byrja innspelingsarbeidet, medan Butler kom tilbake til bandet i januar 1980 og Nicholls gjekk over til klaverinstrument. Produsert av Martin Birch vart Heaven and Hell gitt ut 25. april 1980, til kritikarroste meldingar. Over ti år etter utgivinga skreiv AllMusic at albumet var «ei av dei siste platene til Sabbath der bandet høyrest gjenfødd og energisk ut gjennom heile plata.».[74] Heaven and Hell nådde niandeplass i Storbritannia og 28. plassen i USA, det høgast rangerte albumet deira sidan Sabotage. Albumet selde til slutt ein million eksemplar i USA,[37] og bandet la ut på ein omfattande verdsturné, og gjorde den første konserten sin med Dio i Tyskland 17. april 1980.

Black Sabbath turnerte i USA gjennom heile 1980 saman med Blue Öyster Cult på «Black and Blue»-turneen, med ein konsert på Nassau Coliseum i Uniondale i New York, filma og gitt ut på kino i 1981 som Black and Blue.[75] Den 26. juli 1980 spelte bandet for 75 000 fans på eit utselt Los Angeles Memorial Coliseum saman med Journey, Cheap Trick og Molly Hatchet.[76][77] Dagen etter opptredde bandet på Day on the GreenOakland Coliseum i 1980. Medan dei var på turné, gav det tidlegare plateselskapet til Black Sabbath i England ut eit konsertalbum med tittelen Live at Last, som var henta frå ein sju år gammal opptreden, utan innspel frå bandet. Albumet nådde femteplassen på den britiske hitlista, og «Paranoid» vart gitt ut på nytt som singel og nådde topp 20.[33]

Den 18. august 1980, etter ein konsert i Minneapolis, slutta Ward i bandet. «Det var uuthaldeleg for meg å stå på scena utan Ozzy. Og eg drakk 24 timar i døgnet, og alkoholismen akselererte». Geezer Butler uttalte at trommeslagaren kom full inn etter den siste konserten til Ward og sa at «han kunne like gjerne vore ein marsbuar». Ward vart då sint, pakka sakene sine og sette seg på ein buss for å dra. Etter Ward brått slutta hyra gruppa inn trommeslagaren Vinny Appice.[78] Ytterlegare trøbbel for bandet kom under konserten 9. oktober 1980 på Milwaukee Arena, som utarta til opptøyar som forårsaka skadar for 10 000 dollar på arenaen og resulterte i 160 arrestasjonar. Ifølgje Associated Press: «Publikum, som for det meste bestod av unge menn, vart først bråkete under ein opptreden av Blue Oyster Cult» og vart deretter rastlause medan dei venta ein time på at Black Sabbath skulle byrja å spela. Ein publikummar kasta ei ølflaske som trefte bassist Butler og sette ein effektiv stoppar for konserten.[79]

Black Sabbath opptrer i Cardiff i Wales i 1981

.

Bandet fullførte verdsturneen Heaven and Hell i februar 1981 og returnerte til studioet for å byrja arbeidet med sitt neste album.[80] Det andre studioalbumet til Black Sabbath som vart produsert av Martin Birch og hadde Ronnie James Dio som vokalist, Mob Rules, vart gitt ut i oktober 1981 og vart godt motteke av fansen, men ikkje av kritikarane. Rolling Stone-meldaren J.D. Considine gav albumet éi stjerne og hevda at «Mob Rules finn bandet like sløvt og flatulente som nokosinne».[81] Til liks med dei fleste av dei tidlegare verka til bandet bidrog tida til å betra meiningane til musikkpressa. AllMusic-skribenten Eduardo Rivadavia kalla Mob Rules for «ei strålande plate».[82] Albumet vart gullsertifisert[37] og nådde topp 20 på den britiske hitlista. Tittelsporet på albumet, «The Mob Rules», som vart spelt inn i det gamle huset til John Lennon i England,[80] var òg med i animasjonsfilmen Heavy Metal frå 1981, sjølv om filmversjonen er ein alternativ versjon og skil seg frå albumversjonen.[80]

Då bandet var misnøgd med kvaliteten på Live at Last frå 1980, spelte dei inn eit nytt livealbum - med tittelen Live Evil - under verdsturneen Mob Rules, som gjekk over heile USA i Dallas, San Antonio og Seattle i 1982.[83] Under miksinga av albumet vart Iommi og Butler uvener med Dio. Feilinformert av den dåverande lydteknikaren sin skulda Iommi og Butler Dio for å snika seg inn i studioet om natta for å auka volumet på vokalen sin.[84] I tillegg var ikkje Dio nøgd med bileta av han på plateomslaget.[85] Butler skulda òg Dio og Appice for å ha jobba med eit soloalbum under miksinga av albumet utan å fortelja det til dei andre medlemmene i Black Sabbath.[86] «Ronnie ville ha meir å seia», sa Iommi. «Og Geezer vart sint på han, og det var der det byrja å rotna. Det var på Live Evil at alt fall frå kvarandre. Ronnie ville gjera meir av si eiga greie, og lydteknikaren me brukte i studio på den tida visste ikkje kva han skulle gjera, for Ronnie sa éin ting til han og me sa noko anna. På slutten av dagen sa me berre: 'Det var det, bandet er over'».[87] «Når det er tid for vokalen, er det ingen som fortel meg kva eg skal gjera. Ingen! For dei er ikkje like gode som meg, så eg gjer det eg vil», sa Dio seinare. «Eg nektar å lytta til Live Evil, for det er for mange problem. Viss du ser på teksten i omslaget, står vokal og trommar oppført sidestilt. Opne albumet og sjå kor mange bilete det er av Tony, og kor mange det er av meg og Vinny».[88]

Ronnie James Dio forlét Black Sabbath i november 1982 for å starta sitt eige band og tok med seg trommeslagar Vinny Appice. Live Evil vart gitt ut i 1983, men vart overskygd av det platinaseljande albumet til Ozzy Osbourne, Speak of the Devil.[37]

1982–1984: Gillan som songar og Born Again[endre | endre wikiteksten]

Ian Gillan spelte inn eitt album med Black Sabbath, Born Again frå 1983.

Dei gjenverande originalmedlemmene, Iommi og Butler, byrja å prøvesynge songarar til den neste utgivinga til bandet. Deep Purple og Whitesnake-songaren David Coverdale, Samson-songaren Nicky Moore og Lone Star-songaren John Sloman vart alle vurderte, og Iommi fortel i sjølvbiografien sin at Michael Bolton var på prøvesynging.[89][90] Bandet valde den tidlegare Deep Purple-vokalisten Ian Gillan til å erstatta Dio i desember 1982.[67][91] Prosjektet skulle i utgangspunktet ikkje heita Black Sabbath, men press frå plateselskapet tvinga gruppa til å behalda namnet. Bandet gjekk inn i The Manor Studio i Shipton-on-Cherwell i Oxfordshire i juni 1983 med ein tilbakevendt og nykter Bill Ward på trommer.[91] «Det var det aller første albumet eg spelte inn nykter», hugsar Ward. «Eg drakk meg først full etter at eg var ferdig med alt arbeidet på albumet - noko som ikkje var nokon god idé... Seksti til sytti prosent av energien min gjekk med til å læra å komma meg gjennom dagen utan å drikka og læra å gjera ting utan å drikka, og tretti prosent av meg var involvert i albumet.»[92]

Born Again (7. august 1983) vart slakta av kritikarane ved utgivinga. Trass i den negative mottakinga nådde albumet fjerdeplassen i Storbritannia og 39. plassen i USA.[33] Sjølv tre tiår etter utgivinga kalla AllMusic-skribenten Eduardo Rivadavia albumet «forferdeleg», og noterte at «den bluesaktige stilen og og dei humoristiske tekstane til Gillan var fullstendig i strid med dommedagsherrane».[93]

Ward klarte ikkje å turnera på grunn av presset på vegen, og slutta i bandet. «Eg fall frå kvarandre av tanken på å turnera», forklarte han seinare. «Eg fekk så mykje frykt for å turnera at eg ikkje snakka om frykta, eg drakk bak frykta i staden, og det var ein stor feil.»[94] Han vart erstatta av den tidlegare Electric Light Orchestra-trommeslagaren Bev Bevan på verdsturneen Born Again i 1983-1984,[91] (ofte uoffisielt referert til som 'Feighn Death Sabbath '83-'84' World Tour) som byrja i Europa med Diamond Head, og seinare i USA med Quiet Riot og Night Ranger. Bandet var hovudnamn på Readingfestivalen i England i 1983, og la til Deep Purple sitt «Smoke on the Water» som ekstranummer.[95]

turneen til støtte for Born Again spelte dei mellom anna på ei gigantisk scene av Stonehenge-monumentet. I eit trekk som seinare vart parodiert i mockumentaren This Is Spinal Tap, gjorde bandet ein feil då dei bestilte kulissane. Butler forklarte det slik:

Me hadde far til Sharon Osbourne, Don Arden, som manager. Han kom opp med ideen om at scenografien skulle vera Stonehenge. Han skreiv ned måla og gav dei til turnémanageren vår. Han skreiv det ned i meter, men han meinte å skriva det ned i fot. Dei som laga det, såg femten meter i staden for femten fot. Den var 45 fot høg og ville ikkje fått plass på noka scene nokon stad, så me måtte berre la han stå på lageret. Den kosta ein formue å laga, men det fanst ikkje ein einaste bygning i verda som kulissa kunne få plass i.[96]

1984-1987: Pause, Hughes som vokalist, Seventh Star og Gillen som vokalist[endre | endre wikiteksten]

Etter avslutninga av Born Again-turneen i 1984 forlét vokalisten Ian Gillan Black Sabbath for å slutta seg til Deep Purple, som var i ferd med å reformera seg etter ein lang pause. Bevan forlét bandet samtidig, og Gillan noterte at han og Bevan kjende seg som «innleigd hjelp» av Iommi. Bandet rekrutterte deretter ein ukjend vokalist frå Los Angeles ved namn David Donato, og Ward vart med i bandet igjen. Den nye besetninga skreiv og øvde gjennom heile 1984, og spelte til slutt inn ein demo med produsenten Bob Ezrin i oktober. Bandet var misnøgd med resultatet og skilde seg kort tid etter frå Donato.[67] Ward var desillusjonert over den skiftande besetninga til bandet og forlét bandet kort tid etter at han uttalte «Dette er ikkje Black Sabbath». Butler forlét Sabbath i november 1984 for å danna eit soloband. «Då Ian Gillan tok over, var det slutt for meg», seier han. «Eg trudde det berre var ein spøk, og eg berre drog. Då me kom saman med Gillan, var det ikkje meininga at det skulle bli eit Black Sabbath-album. Etter at me hadde gjort albumet gav me det til Warner Bros., og dei sa at dei ville gi det ut som eit Black Sabbath-album, og me hadde ikkje eit bein å stå på. Eg vart veldig desillusjonert av det, og Gillan vart skikkeleg forbanna. Det varte eitt album og éin turné, og så var det slutt.»[96]

Ein vokalist viss status er omstridd, både i og utanfor Sabbath, er den kristne evangelisten og tidlegare Joshua-frontfiguren Jeff Fenholt. Fenholt insisterer på at han var songar i Sabbath mellom januar og mai 1985.[30] Iommi har aldri stadfesta dette. Fenholt gir ei detaljert forklaring i Garry Sharpe-Young-boka Sabbath Bloody Sabbath: The Battle for Black Sabbath.[97]

Etter at både Ward og Butler forlét bandet, sette den einaste gjenverande originalmedlemmen Iommi Sabbath på pause og byrja å jobba med eit soloalbum saman med den mangeårige Sabbath-klaverspelaren Geoff Nicholls. Medan dei jobba med nytt materiale, takka den opphavlege Sabbath-besetninga ja til ein plass på Bob Geldof sitt Live Aid, og opptredde på Philadelphia-showet 13. juli 1985.[30][91] Dette arrangementet - som òg inneheldt gjenforeiningar av The Who og Led Zeppelin - markerte første gong den originale besetninga stod på scena sidan 1978.[98] «Me var alle fulle då me spelte Live Aid», hugsa Geezer Butler, «men me hadde alle drukke oss fulle kvar for oss.»[99]

Då Iommi vende tilbake til soloarbeidet, engasjerte han bassisten Dave Spitz (eks-Great White), trommeslagar Eric Singer og hadde opphavleg tenkt å bruka fleire songarar, mellom anna Rob Halford frå Judas Priest, tidlegare Deep Purple- og Trapeze-vokalist Glenn Hughes og tidlegare Sabbath-vokalist Ronnie James Dio. Denne planen fungerte ikkje slik han hadde føresett.[91] «Me skulle bruka ulike vokalistar på albumet, gjestevokalistar, men det var så vanskeleg å få det til og få utgivingar frå plateselskapa deira. Glenn Hughes kom for å syngja på eitt spor, og me bestemde oss for å bruka han på heile albumet.»[100]

Black Sabbath in 1986 (left to right: Dave Spitz, Glenn Hughes, Tony Iommi, Eric Singer, and Geoff Nicholls)

Bandet var resten av året i studio og spelte inn det som skulle bli Seventh Star (1986). Warner Bros. nekta å gi ut albumet som ei soloutgiving av Tony Iommi, og insisterte i staden på å bruka namnet Black Sabbath.[101] Etter press frå manageren i bandet, Don Arden, inngjekk dei to eit kompromiss og gav ut albumet som «Black Sabbath featuring Tony Iommi» i januar 1986.[102] «Det opna opp ein heil boks med ormar», forklarte Iommi. «Viss me kunne ha gjort det som eit soloalbum, ville det ha vorte mykje meir akseptert.»[103] Seventh Star høyrdest lite ut som eit Sabbath-album, og inneheldt i staden element som var populære på hardrock-scena i 1980-talet på Sunset Strip. Det vart utskjelt av kritikarane på den tida, sjølv om seinare meldarar som AllMusic gav albumet gode skotsmål og kalla det «ofte misforstått og undervurdert».[101]

Den nye besetninga øvde i seks veker for å førebu seg på ein verdsturné, sjølv om bandet til slutt vart tvinga til å bruka Sabbath-namnet. «Eg likte 'Tony Iommi-prosjektet', men eg likte ikkje Black Sabbath-namnet», seier Hughes. «Tanken på å vera med i Black Sabbath tiltalte meg på ingen måte». Glenn Hughes i Black Sabbath er som James Brown i Metallica. Det kom ikkje til å fungera.»[100][104][104] Berre fire dagar før turnéstart hamna Hughes i eit barslagsmål med produksjonssjefen i bandet John Downing, noko som førte til at augehola til songaren vart knust. Skaden forstyrra Hughes si evne til å syngja, og bandet henta inn vokalisten Ray Gillen for å halda fram turneen med W.A.S.P. og Anthrax, sjølv om nesten halvparten av dei amerikanske datoane vart avlyste på grunn av dårleg billettsal.[105]

Black Sabbath byrja å jobba med nytt materiale i oktober 1986 i Air Studios i Montserrat med produsent Jeff Glixman. Innspelinga var prega av problem frå første stund, då Glixman slutta etter dei første innspelingane og vart erstatta av produsent Vic Coppersmith-Heaven. Bassist Dave Spitz slutta på grunn av «personlege problem», og tidlegare Rainbow- og Ozzy Osbourne-bassist Bob Daisley vart henta inn. Daisley spelte inn alle basspora på nytt og skrev tekstane til albumet, men før albumet var ferdig forlét han bandet for å bli med i bandet til Gary Moore, og tok med seg trommeslagaren Eric Singer.[67] Etter problem med den andre produsenten Coppersmith-Heaven, returnerte bandet til Morgan Studios i England i januar 1987 for å jobba med den nye produsenten Chris Tsangarides. Under arbeidet i Storbritannia forlét den nye vokalisten Ray Gillen brått Black Sabbath for å danna Blue Murder med gitaristen John Sykes (tidlegare Tygers of Pan Tang, Thin Lizzy, Whitesnake).

1987-1990: Martin blir med på The Eternal Idol, Headless Cross og Tyr[endre | endre wikiteksten]

Tony Martin var solovokalisten i bandet frå 1987 til 1991 og igjen frå 1993 til 1997

Bandet engasjerte heavy metal-vokalisten Tony Martin til å spela inn Gillen sine låtar på nytt, og den tidlegare Electric Light Orchestra-trommeslagaren Bev Bevan til å fullføra nokre ekstra perkusjonspor.[30] Før utgivinga av det nye albumet takka Black Sabbath ja til eit tilbod om å spela seks konsertar i Sun City i Sør-Afrika under apartheid-tida. Bandet fekk kritikk frå aktivistar og artistar involvert i Artists United Against Apartheid, som hadde boikotta Sør-Afrika sidan 1985. Trommeslager Bev Bevan nekta å spela på konsertane, og vart erstatta av Terry Chimes, tidlegare medlem av The Clash,[30] medan Dave Spitz kom tilbake på bass.

Etter nesten eitt års produksjon vart The Eternal Idol gitt ut 8. desember 1987 og vart ignorert av meldarane då det kom ut. Seinar har meldingane vore blanda. AllMusic skreiv at «Martin si kraftige stemme tilførte bandet ny glød», og at albumet inneheldt «nokre av dei tyngste riffa til Iommi på mange år.»[106] Blender gav albumet to stjerner og hevda at albumet var «Black Sabbath berre i namnet».[107] Albumet vart liggjande på 66. plassen i Storbritannia, medan det nådde 168. plassen i USA.[33] Bandet turnerte for Eternal Idol i Tyskland, Italia og for første gong i Hellas. Delvis på grunn av motreaksjonar frå arrangørar etter hendinga i Sør-Afrika, vart andre europeiske konsertar avlyste.[108] Bassisten Dave Spitz forlét bandet igjen kort tid før turneen, og vart erstatta av Jo Burt, tidlegare i Virginia Wolf.

Etter dei dårlege kommersielle resultata med The Eternal Idol vart Black Sabbath droppa av både Vertigo Records og Warner Bros. Records, og signerte med I.R.S. Records.[30] Bandet tok ein pause i 1988, men kom tilbake i august for å byrja arbeidet med neste album. Som eit resultat av innspelingsproblema med Eternal Idol valde Tony Iommi å produsera neste albumet til bandet sjølv. «Det var ein heilt ny start», seier Iommi. «Eg måtte tenkja gjennom heile greia på nytt, og bestemde meg for at me måtte byggja opp litt truverd igjen».[109] Iommi verva den tidlegare Rainbow-trommeslagaren Cozy Powell, den mangeårige klaverspelaren Nicholls og studiobassisten Laurence Cottle, og leigde eit «veldig billig studio i England».[109]

Black Sabbath gav ut Headless Cross i april 1989, og det vart òg ignorert av meldarane på den tida, sjølv om Allmusic-skribenten Eduardo Rivadavia gav albumet fire stjerner og kalla det «det finaste Black Sabbath-albumet som ikkje var Ozzy eller Dio».[110] Med singelen «Headless Cross» som nummer 62 på hitlista, nådde albumet nummer 31 på den britiske hitlista og nummer 115 i USA.[33] Queen-gitaristen Brian May, ein god ven av Iommi, spelte ein gjestesolo på låten «When Death Calls». Etter utgivinga av albumet fekk bandet med seg turnébassisten Neil Murray, tidlegare medlem av Colosseum II, National Health, Whitesnake, bandet til Gary Moore og Vow Wow.[67]

Den mislykka USA-turneen Headless Cross byrja i mai 1989 med oppvarmingsbanda Kingdom Come og Silent Rage, men på grunn av dårleg billettsal vart turneen avlyst etter berre åtte konsertar.[30] Den europeiske delen av turneen byrja i september, der bandet gjorde stor suksess på hitlistene. Etter ei rekkje konsertar i Japan la bandet ut på ein 23 datoar lang turné i Russland saman med Girlschool. Black Sabbath var eit av dei første banda som turnerte i Russland, etter at Mikhail Gorbatsjov opna landet for vestlege artistar for første gongen i 1989.[108]

Bandet returnerte til studio i februar 1990 for å spela inn Tyr, oppfølgjaren til Headless Cross. Sjølv om det teknisk sett ikkje er eit konseptalbum, er nokre av dei lyriske temaa på albumet løyst basert på norrøn mytologi.[30] Tyr vart gitt ut 6. august 1990 og nådde 24. plassen på den britiske albumlista, men var den første Black Sabbath-utgivinga som ikkje nådde Billboard 200 i USA.[33] Albumet fekk blanda meldingar i internett-tida, og AllMusic noterte at bandet «blandar myte med metal i ei knusande oppvisning i musikalsk syntese»,[111] medan Blender berre gav albumet éi stjerne og hevda at «Iommi held fram med å skitna til Sabbath-namnet med denne upåfallande samlinga».[112] Bandet turnerte som support for Tyr med Circus of Power i Europa, men dei siste sju Storbritannia-datoane vart avlyste på grunn av dårleg billettsal.[113] For første gong i karrieren inkluderte ikkje turnésyklusen til bandet amerikanske konsertar.[114]

1990-1992: Dio blir med igjen og Dehumanizer[endre | endre wikiteksten]

Under Lock Up the Wolves-turneen i USA i 1990 fekk den tidlegare Sabbath-vokalisten Ronnie James Dio selskap av Geezer Butler på scena i Roy Wilkins Auditorium for å framføra «Neon Knights». Etter konserten uttrykte dei to interesse for å bli med i Sabbath igjen. Butler overtydde Iommi, som i sin tur braut opp den noverande besetninga og sparka vokalist Tony Martin og bassist Neil Murray. «Eg angrar på det på mange måtar», sa Iommi. «Me var på eit godt punkt då. Me bestemde oss for å blir gjenforeina med Dio, og eg veit eigentleg ikkje kvifor. Det var det økonomiske aspektet, men det var ikkje det. Eg tenkte at me kanskje kunne ta tilbake noko av det me hadde.»[109]

Dio og Butler slo seg saman med Iommi og Cozy Powell hausten 1990 for å byrja på neste Sabbath-utgiving. Under øving i november brekte Powell hofta då hesten hans døydde og fall ned på beinet til trommeslagaren.[115] Då Powell ikkje klarte å fullføra albumet, vart han erstatta av den tidlegare trommeslagaren Vinny Appice og gjenforeina Mob Rules-besetninga, og bandet gjekk i studio med produsent Reinhold Mack. Den eitt år lange innspelinga var prega av problem, først og fremst på grunn av spenningar mellom Iommi og Dio. Låtane vart skrive om fleire gonger.[116] «Det var berre hardt arbeid», sa Iommi. «Me brukte for lang tid på det, albumet kosta oss ein million dollar, noko som er heilt latterleg.» [109] Dio hugsar albumet som vanskeleg, men verd innsatsen: «Det var noko me verkeleg måtte vri ut av oss sjølv, men eg trur det er derfor det fungerer. Nokre gonger treng ein den slags spenninga, elles endar ein opp med å laga eit julealbum».[117]

Resultatet vart Dehumanizer som vart gitt ut 22. juni 1992. I USA vart albumet gitt ut 30. juni 1992 av Reprise Records, ettersom Dio og hans namngivande band framleis hadde kontrakt med plateselskapet på det tidspunktet. Sjølv om albumet fekk blanda kritikk,[115][118] vart det den største kommersielle suksessen til bandet på ti år.[67] Forankra i topp 40 rockesingelen «TV Crimes» nådde albumet 44. plassen på Billboard 200[33] Albumet inneheldt òg «Time Machine», ein versjon som vart spelt inn til filmen Wayne's World frå 1992. I tillegg gav oppfatninga blant fansen om at det «ekte» Sabbath var tilbake, bandet eit svært velkomme momentum.

Sabbath byrja å turnera for Dehumanizer i juli 1992 saman med Testament, Danzig, Prong og Exodus. Under turneen annonserte den tidlegare vokalisten Ozzy Osbourne at han trekte seg tilbake for første gong, og inviterte Sabbath til å opna for solobandet hans på dei to siste konsertane på No More Tours-turneen i Costa Mesa i California. Bandet takka ja, bortsett frå Dio, som sa til Iommi: «Det gjer eg ikkje. Eg støttar ikkje ein klovn.» [13] Dio uttalte seg om situasjonen fleire år seinare: «Midt under turneen fekk eg beskjed om at me skulle vera oppvarmingsband for Ozzy i Los Angeles. Og eg sa: «Nei, beklagar, eg har meir stoltheit enn som så.» Det vart sagt mykje stygt frå leir til leir, og det skapte ei forferdeleg splitting. Så då [bandet] gjekk med på å spela konsertane i L.A. med Ozzy, betydde det for meg gjenforeining. Og det betydde openbert slutten på det prosjektet.»[117]

Dio slutta i Sabbath etter ein konsert i Oakland i California 13. november 1992, kvelden før bandet skulle opptre på avskjedsshowet til Osbourne. Judas Priest-vokalist Rob Halford steppa inn i siste liten og spelte to kveldar med bandet.[119] Iommi og Butler gjekk på scena saman med Osbourne og den tidlegare trommeslagaren Ward for første gongen sidan Live Aid-konserten i 1985 og framførte eit kort sett med Sabbath-låtar. Dette la grunnlaget for ei meir langsiktig gjenforeining av originalbesetninga, sjølv om den planen viste seg å bli kortvarig. «Ozzy, Geezer, Tony og Bill annonserte gjenforeininga av Black Sabbath - igjen», noterte Dio. «Og eg syntest det var ein god idé. Men eg går ut frå at Ozzy ikkje syntest det var ein så god idé... Eg blir aldri overraska over kva som skjer med dei. Aldri i det heile. Dei er veldig føreseielege. Dei snakkar ikkje.»[120]

1992-1997: Martin blir med igjen, Cross Purposes og Forbidden[endre | endre wikiteksten]

Trommeslageren Vinny Appice forlét bandet etter gjenforeiningskonserten for å slutta seg til Ronnie James Dio sitt soloband, og spelte seinare på Dio-albuma Strange Highways og Angry Machines. Iommi og Butler fekk med seg den tidlegare Rainbow-trommeslagaren Bobby Rondinelli, og gjeninnsette den tidlegare vokalisten Tony Martin. Bandet returnerte til studioet for å jobba med nytt materiale, sjølv om prosjektet opphavleg ikkje var meint å bli gitt ut under Black Sabbath-namnet. Som Geezer Butler forklarte:

Det skulle ikkje eingong vera eit Sabbath-album; eg ville ikkje eingong ha gjort det under dekket av å vera Sabbath. Det var på den tida då det opphavlege bandet snakka om å komma saman igjen for ein gjenforeiningsturné. Tony og eg gjekk inn saman med eit par stykke og gjorde eit album berre for å ha gjort det, medan gjenforeiningsturneen (etter seiande) gjekk føre seg. Det var eit slags Iommi/Butler-prosjektalbum.[121]

Etter press frå plateselskapet gav bandet ut det syttande studioalbumet sitt, Cross Purposes, den 8. februar 1994, under Black Sabbath-namnet. Albumet fekk blanda kritikk, og Blender gav albumet to stjerner, og kalla Soundgarden-albumet Superunknown frå 1994 «eit langt betre Sabbath-album enn denne standardiserte potpurriplata».[122] AllMusic-skribenten Bradley Torreano kalla Cross Purposes «det første albumet sidan Born Again som faktisk høyrest ut som ei ekte Sabbath-plate».[123] Albumet nådde akkurat ikkje Top 40 i Storbritannia, men vart nummer 41, og nådde òg 122 på Billboard 200 i USA. Cross Purposes inneheldt låten «Evil Eye», som vart skriven av Van Halen-gitaristen Eddie Van Halen, men ikkje kreditert på grunn av restriksjonar frå plateselskapet.[30] Turneen til støtte for Cross Purposes byrja i februar med Morbid Angel og Motörhead i USA. Bandet filma ein konsert på Hammersmith Apollo 13. april 1994, som vart gitt ut på VHS saman med ein CD med tittelen Cross Purposes Live. Etter Europa-turneen med Cathedral og Godspeed i juni 1994 slutta trommeslagaren Bobby Rondinelli i bandet og vart erstatta av den originale Black Sabbath-trommeslagaren Ward for fem konsertar i Sør-Amerika.

Geezer Butler opptrer med Black Sabbath i 1995

.

Etter turneen med Cross Purposes forlét bassist Geezer Butler bandet for andre gong. «Eg vart til slutt heilt desillusjonert av det siste Sabbath-albumet, og eg føretrekte mykje meir det eg skreiv enn det Sabbath gjorde».[121] Butler danna soloprosjektet GZR og gav ut Plastic Planet i 1995. Albumet inneheldt låten «Giving Up the Ghost», som kritiserte Tony Iommi for å føra vidare Black Sabbath-namnet, med teksten: You plagiarised and parodied / the magic of our meaning / a legend in your own mind / left all your friends behind / you can't admit that you're wrong / the spirit is dead and gone[124] «Eg har høyrt at det er noko med meg...» sa Iommi. «Eg fekk albumet for ei stund sidan. Eg spelte det éin gong, og så var det nokre andre som hadde det, så eg har eigentleg ikkje lagt merke til teksten... Det er fint å sjå at han gjer si eiga greie - får utløp for ting. Eg ønskjer ikkje å komma på kant med Geezer. Han er framleis ein ven.»[125]

Etter Butler slutta forlét den nyleg tilbakevendte trommeslagaren Ward igjen bandet. Iommi gjeninnsette dei tidlegare medlemmene Neil Murray på bass og Cozy Powell på trommer, og gjenforeina dermed Tyr-besetninga frå 1990. Bandet engasjerte Body Count-gitaristen Ernie C til å produsera det nye albumet, som vart spelt inn i London hausten 1994. Albumet inneheldt ein gjestevokal på «Illusion of Power» av Body Count-vokalist Ice-T.[126] Det resulterande albumet Forbidden vart sleppt 8. juni 1995, men nådde ikkje hitlistene i USA.[127] Albumet fekk mykje kritikk av kritikarane; AllMusic-skribenten Bradley Torreano sa at «med keisame songar, forferdeleg produksjon og uinspirerte opptredenar er dette lett å unngå for alle andre enn den mest entusiastiske av fansen»;[128] medan magasinet Blender kalla Forbidden for «ein skam... det dårlegsate albumet deira.».[129]

Black Sabbath la ut på ein verdsturné i juli 1995 med oppvarmingsbanda Motörhead og Tiamat, men to månader ut i turneen forlét trommeslagar Cozy Powell bandet på grunn av helseproblem og vart erstatta av den tidlegare trommeslagaren Bobby Rondinelli. «Medlemmene eg hadde i den førre besetninga - Bobby Rondinelli, Neil Murray - dei er flotte, flotte karakterar...» sa Iommi til Sabbath-fanzinet Southern Cross. «For meg var det ei ideell besetning. Eg var ikkje sikker på kva me skulle gjera vokalmessig, men Neil Murray og Bobby Rondinelli kom eg verkeleg godt overeins med.»[125]

Etter å ha spelt i Asia i 1995. desember sette Tony Iommi bandet på pause og byrja å jobba med eit soloalbum saman med den tidlegare Black Sabbath-vokalisten Glenn Hughes og den tidlegare Judas Priest-trommeslagaren Dave Holland. Albumet vart ikkje offisielt gitt ut etter ferdigstillinga, sjølv om ein mykje omsett bootleg kalla Eighth Star dukka opp kort tid etter. Albumet vart offisielt gitt ut i 2004 som The 1996 DEP Sessions, med Hollands trommer spelt inn på nytt av session-trommeslageren Jimmy Copley.[130]

I 1997 oppløyste Tony Iommi den noverande besetninga for offisielt å gjenforeinast med Ozzy Osbourne og den opphavlege Black Sabbath-besetninga. Vokalist Tony Martin hevda at ei gjenforeining med den opphavlege besetninga hadde vore på trappene sidan den korte gjenforeininga til bandet på Ozzy Osbournes Costa Mesa-show i 1992, og at bandet gav ut etterfølgjande album for å oppfylla platekontrakten med I.R.S. Records. Martin hugsa seinare Forbidden (1995) som eit «fyllstoffalbum som fekk bandet ut av platekontrakten, kvitta seg med vokalisten og inn i gjenforeininga. Men eg kjende ikkje til den informasjonen på den tida».[131] I.R.S. Records gav ut eit samlealbum i 1996 for å oppfylla kontrakten til bandet, med tittelen The Sabbath Stones, som inneheldt låtar frå Born Again (1983) til Forbidden (1995).

1997-2006: Osbourne sluttar seg til bandet og Reunion[endre | endre wikiteksten]

Sommaren 1997 vart Iommi, Butler og Osbourne gjenforeina for å leia Ozzfest-turneen saman med Osbourne sitt soloband. Osbourne-trommeslagaren Mike Bordin vikarierte for Ward. «Det byrja med at eg gjekk for å spela eit par nummer saman med Ozzy», forklarte Iommi, «og så byrja Sabbath å spela eit kort sett med Geezer. Og så voks det etter kvart... Me var bekymra i tilfelle Bill ikkje kunne komma - ikkje kunne gjera det - for det var mange datoar, og viktige datoar... Den einaste øvinga me måtte gjera, var for trommeslagaren. Men eg trur at viss Bill hadde komme inn, ville det ha teke mykje meir tid. Me hadde måtta fokusera mykje meir på han.»[132]

Black Sabbath på scena i Stuttgart i desember 1999 (frå venstre mot høgre: Butler, Osbourne, Iommi, Ward)

I desember 1997 fekk gruppa selskap av Ward, noko som markerte den første gjenforeininga av den opphavlege kvartetten sidan Osbourne sitt «farvellshow» i 1992. Denne besetninga spelte inn to konsertar på Birmingham NEC, som vart gitt ut som dobbeltalbumet Reunion den 20. oktober 1998. Albumet nådde ellevteplassen på Billboard 200,[33] fekk platina i USA,[37] og gav opphav til singelen «Iron Man», som vann Sabbath sin første Grammypris i 2000 for Beste metal-framføring, 30 år etter at låten opphavleg vart gitt ut. Reunion inneheldt to nye studiolåtar, «Psycho Man» og «Selling My Soul», som begge nådde topp 20 på Billboard Mainstream Rock Tracks-lista.[33]

Like før ein Europa-turné sommaren 1998 fekk Ward eit hjarteinfarkt og vart mellombels erstatta av den tidlegare trommeslagaren Vinny Appice.[133] Ward returnerte for ein USA-turné med oppvarmingsbandet Pantera, som byrja i januar 1999 og heldt fram gjennom sommaren som hovudattraksjon på den årlege Ozzfest-turneen.[67] Etter desse opptredenane vart bandet sette på pause medan medlemmene jobba med solomateriale. Iommi gav ut sitt første offisielle soloalbum, Iommi, i 2000, medan Osbourne heldt arbeidet fram med Down to Earth (2001).

Sabbath vende tilbake til studioet for å jobba med nytt materiale med alle dei fire originalmedlemmene og produsent Rick Rubin våren 2001,[67] men innspelingane vart avbrotne då Osbourne vart kalla bort for å gjera ferdig spora til soloalbumet sitt om sommaren.[134] «Det tok berre slutt...». sa Iommi. «Det er synd for songane var verkeleg gode».[135] Iommi kommenterte vanskane med å få alle medlemmene til å jobba saman: «Det er ganske annleis å spela inn no. Me har alle gjort så mykje innimellom. I dei tidlege dagane var det ingen mobiltelefonar som ringde kvart femte sekund. Då me byrja, hadde me ingenting. Alle jobba for det same. No har alle gjort så mykje anna. Det er kjempegøy, og me har alle ein god prat, men det er berre annleis å prøva å setja saman eit album.»[135]

I mars 2002 debuterte Osbourne sitt Emmy-vinnande realityshow The OsbournesMTV, og vart raskt ein verdsomspennande hit.[67] Showet introduserte Osbourne for eit breiare publikum, og for å kapitalisera på dette gav plateselskapet til bandet Sanctuary Records ut eit dobbelt livealbum Past Lives (2002), som inneheldt konsertmateriale spelt inn på 1970-talet, inkludert albumet Live at Last (1980). Bandet heldt pause fram til sommaren 2004, då dei kom tilbake som hovudattraksjon Ozzfest 2004 og 2005. I november 2005 vart Black Sabbath innlemma i UK Music Hall of Fame,[136] og i mars 2006 etter å ha vore valbare i elleve år – Osbourne avslo som kjent det «meiningslause» ærsgalleriet i første nominasjon i 1999[137] - vart bandet innlemma i den amerikanske Rock and roll Hall of Fame.[138] Under prisutdelinga spelte Metallica to Sabbath-låtar, «Hole in the Sky» og «Iron Man» som ei hyllest.[139]

2006–2010: The Dio Years and Heaven & Hell[endre | endre wikiteksten]

Tony Iommi i 2007 med Heaven & Hell.

Medan Ozzy Osbourne jobba med nytt soloalbum i 2006, gav Rhino Records ut Black Sabbath: The Dio Years, ei samling av låtar frå dei fire Black Sabbath-utgivingane med Ronnie James Dio. I samband med utgivinga vart Iommi, Butler, Dio og Appice gjenforeina for å skriva og spela inn tre nye låtar som Black Sabbath. The Dio Years vart gitt ut 3. april 2007 og nådde 54. plassen på Billboard 200, medan singelen «The Devil Cried» nådde 37. plassen på Mainstream Rock Tracks.[33] Fornøgde med resultata bestemde Iommi og Dio seg for å gjenforeina besetninga frå Dio-æraen for ein verdsturné. Medan besetninga med Osbourne, Butler, Iommi og Ward framleis offisielt heitte Black Sabbath, valde den nye besetninga å kalla seg Heaven & Hell, etter albumet med same tittel, for å unngå forvirring. På spørsmål om namnet i gruppa uttalte Iommi: «Det er verkeleg Black Sabbath, same kva me gjer... så alle veit kva dei får så folk ikkje forventar å høyra 'Iron Man' og alle dei songane. Me har gjort dei i så mange år at det er fint å gjera alt det me gjorde med Ronnie igjen.»[12] Ward skulle opphavleg ha delteke, men trekte seg før turneen byrja på grunn av musikalsk usemje med «eit par av bandmedlemmene».[140] Han vart erstatta av den tidlegare trommeslagaren Vinny Appice, og gjenforeina dermed besetninga som hadde vore med på albuma Mob Rules (1981) og Dehumanizer (1992).

Heaven & Hell turnerte i USA med oppvarmingsbanda Megadeth og Machine Head, og spelte inn eit livealbum og ein DVD i New York 30. mars 2007 med tittelen Live from Radio City Music Hall. I 2007 november stadfesta Dio at bandet hadde planar om å spela inn eit nytt studioalbum, som vart spelt inn året etter.[141] I april 2008 annonserte bandet den kommande utgivinga av eit nytt boksett og deltakinga deira på Metal Masters Tour, saman med Judas Priest, Motörhead og Testament.[142] Boksen The Rules of Hell, med ommastra versjonar av alle Black Sabbath-albuma med Dio i spissen, vart støtta av Metal Masters-turneen. I 2009 annonserte bandet tittelen på det første studioalbumet sitt, The Devil You Know, som vart sleppt 28. april.[143]

Den 26. mai 2009 saksøkte Osbourne Iommi ved ein føderal domstol i New York og hevda at han ulovleg hadde gjort krav på bandnamnet. Iommi noterte at han har vore den einaste konstante bandmedlemmen i den 41 år lange karrieren til heile bandet, og at bandkameratane gav frå seg rettane til namnet på 1980-talet, og derfor hevda å ha større rettar til bandnamnet. Sjølv om Osbourne i søksmålet kravde 50 % eigarskapar til varemerket, sa han at han håpa at prosessen ville føra til likt eigarskap blant dei fire originalmedlemmene.[144]

I mars 2010 kunngjorde Black Sabbath at dei saman med Metallica ville gi ut ein singel i avgrensa opplag for å feira Record Store Day. Han vart gitt ut 17. april 2010.[145] Ronnie James Dio døydde 16. mai 2010 av magekreft.[146] I juni 2010 vart den rettslege striden mellom Ozzy Osbourne og Tony Iommi om varemerkevernet av Black Sabbath-namnet avslutta, men vilkåra for forliket er ikkje offentleggjort.[147]

2010-2014: Andre Osbourne-gjenforeining og 13[endre | endre wikiteksten]

I eit intervju i januar 2010 i samband med promoteringa av biografien I Am Ozzy uttalte Osbourne at sjølv om han ikkje ville sjå bort frå det, var han tvilande til at det ville bli ei gjenforeining med alle dei fire originale bandmedlemmene. Osbourne uttalte: «Eg skal ikkje seia at eg har avskrive det for alltid, men akkurat no trur eg ikkje det er nokon sjanse. Men kven veit korleis det skal gå for meg? Viss det er lagnaden min, er det greitt.»[148] I juli sa Butler at det ikkje ville bli noka gjenforeining i 2011, ettersom Osbourne allereie hadde forplikta seg til å turnera med solobandet sitt.[149] I august same år hadde dei likevel allereie møttest for å øva saman, og heldt fram med det utover hausten.[150]

Den 11. november 2011 annonserte Iommi, Butler, Osbourne og Ward at dei skulle gjenforeinast for å spela inn eit nytt album med ein full turné som støtte frå 2012.[151] Gitarist Iommi vart diagnostisert med lymfekreft den 9. januar 2012, noko som tvinga bandet til å avlysa alle bortsett frå to konsertar (Downloadfestivalen og Lollapaloozafestivalen) av ein tidlegare booka Europaturné.[152][153] Seinare vart det annonsert at dei skulle spela ein intimkonsert i heimbyen Birmingham. Det var den første konserten sidan gjenforeininga og den einaste innandørskonserten det året.[154] I februar 2012 kunngjorde trommeslagar Ward at han ikkje ville delta vidare i gjenforeininga til bandet før han vart tilboden ein «signerbar kontrakt».[155]

Black Sabbath på scenen i Brasil, 2013 (venstre til høgre: Tommy Clufetos, Butler, Osbourne, Iommi)

Den 21. mai 2012, på O2 Academy i Birmingham, spelte Black Sabbath sin første konsert sidan 2005, med Tommy Clufetos som trommeslagar.[156] I juni spelte dei på DownloadfestivalenDonington Park motorsportbane i Leicestershire i England, etterfølgd av den siste konserten på den korte turneen på Lollapaloozafestivalen i Chicago.[157][158] Seinare same månad starta bandet innspelinga av eit album.[159]

Den 13. januar 2013 annonserte bandet at albumet ville bli gitt ut i juni under tittelen 13. Brad Wilk frå Rage Against the Machine vart valt som trommeslagar, og Rick Rubin vart vald som produsent.[160] Miksinga av albumet starta i februar.[161] Den 12. april 2013 slapp bandet sporlista til albumet. Standardversjonen av albumet inneheld åtte nye låtar, og luksus-versjonen inneheld tre bonuslåtar.[162]

Den første singelen til bandet frå 13, «God Is Dead?», vart sleppt 19. april 2013.[163] 20. april 2013 starta Black Sabbath sin første turné i Australia/New Zealand på 40 år, etterfølgd av ein turné i Nord-Amerika sommaren 2013.[164][165] Den andre singelen frå albumet, «End of the Beginning», debuterte 15 mai i ein CSI: Crime Scene Investigation-episode, der alle tre medlemmene dukka opp.[166] I juni 2013 toppa 13 både UK Albums Chart og den amerikanske Billboard' 200, og vart deira første album som nådde førsteplass på sistnemnde liste.[167][168] I 2014 fekk Black Sabbath sin første Grammypris sidan 2000, då «God Is Dead?» vann Beste metal-framføring.[169]

I juli 2013 la Black Sabbath ut på ein nordamerikansk turné (for første gong sidan juli 2001), etterfølgd av ein latinamerikansk turné i oktober 2013. I november 2013 starta bandet sin Europaturné som varte til desember 2013.[170] I mars og april 2014 gjorde dei 12 stopp i Nord-Amerika (hovudsakleg i Canada) som den andre etappen av den nordamerikanske turneen sin, før dei i juni 2014 la ut på den andre etappen av Europa-turneen sin, som vart avslutta med ein konsert i Hyde Park i London.[171]

2014-2017: Innstilt tjuande album, The End, og oppløysing[endre | endre wikiteksten]

29. september 2014 fortalde Osbourne til Metal Hammer at Black Sabbath ville byrja arbeidet med det tjuande studioalbumet sitt tidleg i 2015 saman med produsent Rick Rubin, etterfølgd av ein siste turné i 2016.[172][173] I eit intervju i april 2015 sa Osbourne likevel at desse planane «kan endra seg», og la til: «Me bur alle i ulike land, og nokre av dei vil jobba og nokre av dei vil ikkje, trur eg. Men me kjem til å gjera ein ny turné saman.»[173]

Black Sabbath på Genting Arena i Birmingham, ved slutten av deira siste konsert som band, februar 2017.

Den 3. september 2015 vart det annonsert at Black Sabbath skulle leggja ut på sin siste turné, med tittelen The End, frå januar 2016 til februar 2017.[174][175] Det vart annonsert ei rekkje datoar og stader i USA, Canada, Europa, Australia og New Zealand.[174][176] Dei siste konsertane på The End-turneen fann stad på Genting Arena i heimbyen Birmingham i England 2. og 4. februar 2017.[177][178] Den 26. oktober 2015 vart det annonsert at bandet, beståande av Osbourne, Iommi og Butler, ville returnera til Downloadfestivalen den 11. juni 2016.[179][180] Trass i tidlegare rapportar om at dei ville gå i studio før avskjedsturneen, uttalte Osbourne at det ikkje ville bli noko nytt Black Sabbath-studioalbum.[181] Det vart likevel selt ein 8-spors CD med tittelen The End på turneen. Saman med nokre liveopptak inneheld CD-en fire ubrukte spor frå 13-innspelinga.[182]

4. mars 2016 diskuterte Iommi framtidige nyutgivingar av katalogen frå Tony Martin-tida: «Me har halde igjen på nyutgivingane av desse albuma på grunn av den noverande Sabbath-greia med Ozzy Osbourne, men det kjem heilt sikkert til å skje .. Eg vil gjerne gjera eit par nye låtar til desse utgivingane saman med Tony Martin... Eg kjem òg til å jobba med Cross Purposes og Forbidden[183] Martin hadde foreslått at dette kunne samanfalla med 30-årsjubileet for The Eternal Idol, i 2017.[184] I eit intervju i august same år la Martin til «[Iommi] har sjølvsagt framleis kreftproblem, og det kan godt henda at det ikkje blir noko av, men viss han ønskjer å gjera noko, er eg klar.»[185] Den 10. august 2016. august 2016 avslørte Iommi at kreften hans var i remisjon.[186]

Då Iommi i november 2016 vart spurd om planane sine etter den siste turnéen til Black Sabbath, svarte han: «Eg skal skriva litt. Kanskje skal eg gjera noko med gutane, kanskje i studio, men ikkje turnarar.»[187] Bandet spelte sin siste konsert 4. februar 2017 i Birmingham. Den siste songen vart strøymd live på Facebook-sida deira, og det vart avfyrt fyrverkeri då bandet bukka for siste gong.[3] Den siste turneen til bandet var ikkje enkel, ettersom gamle spenningar mellom Osbourne og Iommi igjen kom til overflata.[188] Iommi uttalte at han ikkje ville sjå bort frå moglegheita for eingongskonsertar: «Eg ville ikkje avskriva det, viss det ein dag skulle bli aktuelt. Det er mogleg. Eller til og med å spela inn eit album, for då er du igjen på éin stad. Men eg veit ikkje om det kjem til å skje.»[189] I eit intervju i april 2017 avslørte Butler at Black Sabbath vurderte å laga eit bluesalbum som følgjer opp til 13, men la til at «turneen kom i vegen.»[190]

Den 7 mars 2017 kunngjorde Black Sabbath oppløysinga si gjennom innlegg på dei offisielle kontoane sine på sosiale medium.[4][191][192][193]

Sidan 2017: Etterspel[endre | endre wikiteksten]

I eit intervju med ITV News i juni 2018 uttrykte Osbourne interesse for å gjenforeinast med Black Sabbath for ein opptreden under Commonwealth Games i 2022, som skulle haldast i heimbyen Birmingham.[194] Iommi sa at å opptre på arrangementet som Black Sabbath ville vera «ein flott ting å gjera for å representera Birmingham. Eg er klar for det. La oss sjå kva som skjer.»[195] Han såg heller ikkje bort frå at bandet kan reformera seg for ei eingongsframsyning i staden for ein lengre turné.[196] Iommi vart seinare annonsert som ein del av opningsseremonien for Commonwealth Games 2022 saman med Duran Duran.[197][198] 8. august 2022 gjorde Osbourne og Iommi ei overraskande gjenforeining for å avslutta avslutningsseremonien til Commonwealth Games 2022Alexander Stadium i Birmingham. Saman med Black turnémusikararane til Sabbath frå 2017, Tommy Clufetos og Adam Wakeman, spelte dei ein medley av «Iron Man» og «Paranoid».[5][199]

I september 2020 uttalte Osbourne i eit intervju at han ikkje lenger var interessert i ei gjenforeining: «Ikkje for meg. Det er over. Det einaste eg angrar på er at eg ikkje gjorde det siste avskjedsshowet i Birmingham med Bill Ward. Det hadde eg veldig dårleg samvit for. Det ville ha vore så hyggjeleg. Eg veit ikkje kva omstende som låg bak, men det hadde vore fint. Eg har snakka med Tony nokre gonger, men eg er ikkje det minste interessert i å gjera ein ny konsert. Kanskje Tony byrjar å kjeda seg no.»[200][201] Butler såg òg bort frå moglegheita for framtidige Black Sabbath-opptredenar i eit intervju med Eonmusic 10. november 2020, og slo fast at bandet er over: «Det blir definitivt ikkje noko meir Sabbath. Det er over.»[202][203] Iommi vurderte likevel moglegheita for ein ny gjenforeiningsturné i eit intervju med The Mercury News, der han uttalte at han «gjerne vil spela med gutane igjen» og at han saknar publikum og scena.[204] Bill Ward uttalte i eit intervju med Eddie Trunk at han ikkje lenger har evna eller dugleiken til å opptre med Black Sabbath på konsert, men uttrykte at han gjerne ville laga eit nytt album med Osbourne, Butler og Iommi.[205][206]

Sjølv om han såg bort frå moglegheita for ein ny Black Sabbath-gjenforeining, avslørte Osbourne i ein episode av Ozzy SpeaksOzzy's Boneyard at han jobbar med Iommi, som var ein av gjestene på det trettande soloalbumet hans, Patient Number 9.[207] I eit intervju med Metro i oktober 2021 avslørte Ward at han har halde «kontakt» med dei tidlegare bandkollegaene sine og uttalte at han er «veldig open» for moglegheita for å spela inn eit nytt Black Sabbath-album: «Eg har ikkje snakka med gutane om det, men eg har snakka med eit par personar i managementet om moglegheita for å gjera ei innspeling.»[208]

30. september 2020 annonserte Black Sabbath ein ny skokolleksjon frå Dr. Martens. Samarbeidet med det britiske skofirmaet markerte 50-årsjubileet for albumet til bandet Black Sabbath og Paranoid, og støvlane viser kunst frå førstnemnde album.[209] Den 13. januar 2021 annonserte bandet at dei ville gi ut både Heaven & Hell og Mob Rules som utvida luksusutgåve den 5. mars 2021, med upublisert materiale inkludert.[210][211]

I september 2022 gjentok Osbourne at han ikkje var villig til å halda fram med Black Sabbath, og uttalte at viss det blir gitt ut eit nytt Black Sabbath-album, vil han ikkje syngja på det. Han er likevel open for å jobba med Iommi på fleire soloprosjekt etter involveringa til sistnemnde på Patient Number 9.[212] Osbourne trekte seg seinare tilbake frå turnélivet i februar 2023 etter å ikkje ha komme seg tilstrekkeleg etter medisinsk behandling, noko som sette moglegheita for ein ny Black Sabbath-gjenforeining på konsert i ytterlegare tvil.[213] Butler, som trekte seg tilbake i juni 2023[214] og heldt fram med å sjå bort frå moglege konsertar og insisterte på at Black Sabbath er «gravlagd».[215]

Musikalsk stil[endre | endre wikiteksten]

Black Sabbath var eit heavy metal-band.[216] Bandet har òg vorte nemnt som ein viktig innverknad på sjangrar som stoner rock,[217] grunge,[218] doom metal,[219] og sludge metal.[220] Black Sabbath vart tidleg påverka av Cream, The Beatles, Fleetwood Mac, Jimi Hendrix, John Mayall & the Bluesbreakers, Blue Cheer, Led Zeppelin og Jethro Tull.[221][222]

Sjølv om Black Sabbath gjekk gjennom mange line-ups og stilistiske endringar, fokuserer kjernesoundet deira på illevarslande tekstar og dyster musikk,[27] som ofte nyttar seg av den musikalske tritonus, òg «kalla »intervallet for djevelen«.[26] Sjølv om albuma frå Ozzy-æraen, som Sabbath Bloody Sabbath (1973), hadde små kompositoriske likskapar med progressiv rock-sjangeren som voks i popularitet på den tida,[223] stod i sterk kontrast til populærmusikken på byrjinga av 1970-talet, og Black Sabbaths mørke sound vart avfeia av rockekritikarane i samtida.[67] Til liks med mange av deira tidlege heavy metal samtidige, fekk bandet nesten inga speletid på rockeradio.[224]

Som den primære låtskrivaren til bandet skreiv Tony Iommi mesteparten av musikken til Black Sabbath, medan Osbourne skreiv vokalmelodiane og bassisten Geezer Butler tekstane. Prosessen var til tider frustrerande for Iommi, som ofte kjende seg pressa til å komma med nytt materiale: «Viss eg ikkje fann på noko, ville ingen gjera noko.»[57] Osbourne uttalte seg seinare om innverknaden til Iommi:

Black Sabbath pleidde aldri å skriva ein strukturert låt. Det kunne vera ein lang intro som gjekk over i eit jazzstykke, for så å bli heilt folk-aktig... og det fungerte. Tony Iommi - og eg har sagt dette ein million gonger - burde vera blant dei største. Han kan plukka opp ein gitar, spela eit riff, og du seier: «Han må vera ute no, han kan ikkje toppa det.» Så kjem du tilbake, og eg veddar ein milliard dollar på at han kjem med eit riff som slår knockout på deg.[225]

Frå og med det tredje albumet, Master of Reality (1971), byrja Black Sabbath å bruka nedstemde gitarar.[67] I 1965, før Black Sabbath vart danna, vart gitaristen Tony Iommi utsett for ei ulykke medan han jobba på ein metallplatefabrikk, og mista tuppen av to fingrar på høgre handa. Iommi var nær ved å gi opp musikken, men vart oppmoda av fabrikksjefen til å lytta til Django Reinhardt, ein jazzgitarist som mista to fingrar i ein brann. Inspirert av Reinhardt laga Iommi to fingerbøl av plast og lêr for å dekkja til dei manglande fingertuppane. Gitaristen byrja å bruka lettare strenger og omstemme gitaren for å få betre grep om strengene med protesen. Tidleg i bandets historie eksperimenterte Iommi med ulike nedstemmingar, inkludert C, eller 3 halvtonar ned, før han bestemde seg for E/D, eller eit halvt trinn ned frå standardstemming.[226]

Ettermæle[endre | endre wikiteksten]

Black Sabbath-benk på Black Sabbath Bridge på Broad Street i heimbyen til bandet Birmingham.

Black Sabbath har selt over 70 millionar plater på verdsbasis,[227] inkludert RIAA-sertifiserte 15 millionar i USA.[37] Dei er eit av dei mest innverknadsrike heavy metal-banda gjennom tidene. Bandet bidrog til å skapa sjangeren med banebrytande utgivingar som Paranoid (1970), eit album som ifølgje magasinet Rolling Stone «forandra musikken for alltid»,[228] og kalla bandet «heavy metal sitt svar på The Beatles».[229] Magasinet Time kalla Paranoid for fødestaden til heavy metal og plasserte det blant dei 100 beste albuma gjennom tidene.[230]

MTV plasserte Black Sabbath som nummer éin på si Top Ten Heavy Metal Bands-liste, og VH1 plasserte dei som nummer to på lista si over dei 100 største artistane innan hardrock.[231][232][233] VH1 rangerte Black Sabbath-songen «Iron Man» som nummer éin på nedteljinga si av dei 40 største metal-låtene. Magasinet Rolling Stone rangerte bandet som nummer 85 på lista si over «100 beste artistane gjennom tidene».[229] AllMusics William Ruhlmann sa: «Black Sabbath har vore så innverknadsrike i utviklinga av heavy metal at dei er ei definerande kraft i stilen. Gruppa tok bluesrocksoundet frå seine 60-talsgrupper som Cream, Blue Cheer og Vanilla Fudge til den logiske konklusjonen sin, senka tempoet, framheva bassen og la vekt på skrikande gitarsoloar og hylande vokal full av tekstar som uttrykte mentale kvalar og makabre fantasiar. Om forgjengarane tydelegvis kom frå ein elektrifisert blues-tradisjon, tok Black Sabbath denne tradisjonen i ei ny retning, og bidrog dermed til å skapa ein musikkstil som heldt fram med å tiltrekkja seg millionar av fans fleire tiår seinare.»[67]

Ifølgje Rolling Stone Holly George-Warren, «var Black Sabbath heavy metal-kongane på 1970-talet».[234] Sjølv om gruppa til å byrja med var «forakta av rockekritikarar og ignorert av radio», selde gruppa meir enn 8 millionar album på slutten av tiåret.[234] «The' heavy metal band...» undra Ronnie James Dio seg. «Eit som ikkje bad om årsak for å kome til byen, men som berre tråkka på bygningar når dei kom.»[235]

Innverknad og nyskapning[endre | endre wikiteksten]

Black Sabbath har påverka mange artistar, mellom anna Judas Priest,[236] Iron Maiden,[237] Diamond Head,[238] Slayer,[14] Metallica,[14] Nirvana,[239] Korn,[14] Black Flag,[240] Mayhem,[14] Venom,[14] Guns N' Roses,[236] Soundgarden,[241] Body Count,[242] Alice in Chains,[243] Anthrax,[244] Disturbed, Death,[14] Opeth, Pantera,[14] Megadeth,[245] The Smashing Pumpkins,[246] Slipknot, Foo Fighters, Fear Factory, Candlemass,[247] Godsmack og Van Halen.[248] To gullseljande hyllestalbum har kome ut, Nativity in Black Volume 1 & 2, med coverlåtar av Sepultura, White Zombie, Type O Negative, Faith No More, Machine Head, Primus, System of a Down og Monster Magnet.[249]

Metallica-medlemmen Lars Ulrich, som saman med bandkollega James Hetfield innlemma Black Sabbath i Rock and roll Hall of Fame i 2006, sa at «Black Sabbath er og vil alltid vera synonymt med heavy metal», medan Hetfield sa: «Sabbath fekk meg til å byrja med all den vondskapsfulle lyden, og han har følgt meg. Tony Iommi er kongen av heavy riff.»[250] Guns N' Roses-gitaristen Slash sa om Paranoid-albumet: «Det er berre noko med heile plata som gjer at når du er barn og høyrer ho, er det som ei heilt anna verd. Ho berre opnar sinnet ditt for ein annan dimensjon...Paranoid er heile Sabbath-opplevinga; veldig typisk for kva Sabbath betydde på den tida. Spelestilen til Tony - det speler inga rolle om det er frå Paranoid eller Heaven and Hell - ho er veldig særeigen.»[250] Anthrax-gitaristen Scott Ian sa: «Eg får alltid spørsmålet i alle intervju eg gjer: 'Kva er dei fem favoritt-metal-albuma dine?'. Eg gjer det enkelt for meg sjølv og seier alltid dei fem første Sabbath-albuma.»[250]

Lamb of God-medlemmen Chris Adler sa: «Viss nokon som speler heavy metal seier at dei ikkje er påverka av musikken til Black Sabbath, trur eg dei lyg. Eg trur at all heavy metal på ein eller annan måte er påverka av det Black Sabbath gjorde.» Judas Priest-vokalisten Rob Halford kommenterte: «Dei var og er framleis eit banebrytande band ... du kan setja på det første Black Sabbath-albumet, og det høyrest framleis like friskt ut i dag som for over 30 år sidan. Og det er fordi god musikk har ei tidlaus evne: For meg er Sabbath i same liga som Beatles eller Mozart. Dei er i forkant av noko ekstraordinært.»[251] Om statusen til Black Sabbath seier Rage Against the Machine-gitarist Tom Morello: «Dei tyngste, skumlaste, kulaste riffa og det apokalyptiske Ozzy-vrålet er utan sidestykke. Du kan høyra fortvilinga og trusselen frå arbeidargatene i Birmingham som dei kom frå, i kvart einaste råsterke, vonde groove. Framkomsten deira måla hippie, flower-power-psykedelia til pinneved og sette standarden for alle kommande heavyband.»[251] Phil Anselmo frå Pantera og Down uttalte at «Berre ein tosk ville utelate det Black Sabbath brakte til heavy metal-sjangeren».[252]

Ifølgje Tracii Guns frå L.A. Guns og tidlegare medlem av Guns N' Roses var hovudriffet i «Paradise City» av Guns N' Roses, frå Appetite for Destruction (1987), påverka av songen «Zero the Hero» frå albumet Born Again.[253] King Diamond-gitaristen Andy LaRocque stadfesta at det reine gitarpartiet i «Sleepless Nights» frå Conspiracy (1989) er inspirert av Tony Iommi sitt spel på Never Say Die!.[254]

I tillegg til å vera pionerar innan heavy metal, har dei òg fått æra for å leggja grunnlaget for heavy metal-undersjangeren stoner rock,[255] sludge metal,[256] thrash metal,[257] black metal og doom metal og dessutan for alternativ rock-subsjangeren grunge.[258] Ifølgje kritikaren Bob Gulla dukkar sounden til bandet «opp i praktisk talt alle dei mest populære banda innan grungen, inkludert Nirvana, Soundgarden og Alice in Chains».[259]

Tony Iommi har fått æra av å vera pioneren for lettare gitarstrenger. Fingertuppane hans vart kappa av på ein stålfabrikk,[260] og medan han brukte fingerbøl (kunstige fingertuppar) fann han ut at vanlege gitarstrenger var for vanskelege å bøya og spela på. Han fann ut at det berre fanst strenger i éin storleik, så etter fleire år med Sabbath fekk han spesiallaga strengjar.[261]

Kulturelt har Black Sabbath hatt stor innverknad på både TV og litteratur og har i mange tilfelle vorte synonymt med heavy metal. I filmen Almost Famous gir Lester Bangs hovudpersonen i oppgåve å skriva om bandet (første punkt i handlinga) med den udødelege replikken: «Gi meg 500 ord om Black Sabbath». Den moderne musikk- og kunstpublikasjonen Trebuchet Magazine har sett dette ut i livet ved å be alle nye skribentar om å skriva ein kort artikkel (500 ord) om Black Sabbath for å bevisa kreativiteten sin og stemma på eit veldokumentert tema.[262]

Bandmedlemmar[endre | endre wikiteksten]

Original besetning

  • Tony Iommi – gitar (1968–2006, 2011–2017)
  • Bill Ward – trommer (1968–1980, 1983, 1984, 1994, 1997–1998, 1998–2006, 2011–2012)
  • Geezer Butler – bass (1968–1979, 1980–1984, 1987, 1990–1994, 1997–2006, 2011–2017)
  • Ozzy Osbourne – vokal, munnspel (1968–1977, 1978–1979, 1997–2006, 2011–2017)

Diskografi[endre | endre wikiteksten]

For meir om dette emnet, sjå diskografien til Black Sabbath.

Studioalbum


Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. 1,0 1,1 Tom Larson (2004). History of Rock and Roll. Kendall/Hunt Pub. s. 183–187. ISBN 978-0-7872-9969-9. 
  2. 2,0 2,1 «Black Sabbath's Farewell Interview». Kerrang!. 
  3. 3,0 3,1 «Black Sabbath takker for seg i Birmingham etter siste konsert». BBC News. 5. februar 2017. Henta 5. februar 2017. 
  4. 4,0 4,1 Trendell, Andrew (8. mars 2017). «Black Sabbath bekrefter splittelsen etter nesten 50 år». NME. Henta 8. mars 2017. 
  5. 5,0 5,1 «Black Sabbath's Ozzy Osbourne, Tony Iommi Reunite for Commonwealth Games». Rolling Stone. Henta 9. august 2022. 
  6. McIver, Joel (2006). «Black Sabbath: Sabbath Bloody Sabbath». Chapter 12, s. 1.
  7. «Black Sabbath To Receive Lifetime Achievement Award At 2019 GRAMMYs». Kerrang. 2. januar 2019. 
  8. Osbourne & Ayres 2010, s. 63.
  9. McIver 2006, s. 35.
  10. Osbourne & Ayres 2010, s. 84.
  11. Dwyer, Robert. «Timelines». Sabbathlive.com. Arkivert frå originalen 20. januar 2008. Henta 9. desember 2007. 
  12. 12,0 12,1 Siegler, Joe. «Black Sabbath Online: Band Lineup History». Henta 17. januar 2016. 
  13. 13,0 13,1 13,2 13,3 13,4 13,5 Iommi 2012.
  14. 14,0 14,1 14,2 14,3 14,4 14,5 14,6 14,7 Gill, Chris (December 2008). «The Eternal Idol». Guitar World. 
  15. Rockwell (29. juli 2011). «I Gave Sabbath Their First Gig». Vice. Henta 25. mars 2019. 
  16. «Tony Iommi Interview». Ultimate Guitar. Arkivert frå originalen 20. oktober 2012. Henta 24. oktober 2012. 
  17. «Brumbeat-Black Sabbath». Brum Beat. Henta 24. oktober 2012. 
  18. «Melody Maker 21. desember 1968». Melody Maker Magazine. Arkivert frå originalen 4. juni 2007. Henta 14. februar 2008. 
  19. Rosen 1996, s. 34.
  20. «The Forgotten Mother of Metal Music and Birth of the «Devil's Horns»». Atomic Redhead (på engelsk). 18. august 2021. Henta 19. juni 2023. 
  21. «TRACK TO HELL / La historia oficial y la blasfema: Black Sabbath y Coven». TRACK TO HELL - Web Oficial de TRACK TO HELL. 24. februar 2020. Henta 19. juni 2023. 
  22. «Ozzy Osbourne: The Godfather of Metal». NYRock.com. juni 2002. Arkivert frå originalen 31. oktober 2013. Henta 14. februar 2008. 
  23. Strong 2006, s. 97.
  24. Wilson 2004, s. 51.
  25. Ozzy Osbourne: Behind the Music av VH1; sendt første gong 19. april 1998.
  26. 26,0 26,1 Lewis 2001, s. 72.
  27. 27,0 27,1 Torreano, Bradley. «Black Sabbath - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  28. Koskoff 2005, s. 356.
  29. Reesman, Bryan. «Digital Playlist: Rob Halford». bryanreesman.com. 
  30. 30,00 30,01 30,02 30,03 30,04 30,05 30,06 30,07 30,08 30,09 30,10 Sharpe-Young, Garry. «MusicMight.com Black Sabbath Biography». MusicMight.com. Arkivert frå originalen 4. mars 2016. 
  31. «Black Sabbath Biography | The Rock and Roll Hall of Fame and Museum». Rockhall.com. Arkivert frå originalen 28. juni 2011. Henta 4. juli 2011. 
  32. Rosen 1996, s. 38.
  33. 33,00 33,01 33,02 33,03 33,04 33,05 33,06 33,07 33,08 33,09 33,10 33,11 33,12 «Black Sabbath - Awards». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  34. 34,0 34,1 34,2 «Black Sabbath - Biography». Rolling Stone. Henta 8. februar 2013. 
  35. Bangs, Lester (17. september 1970). «Black Sabbath - Album Review». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 25. juli 2012. Henta 8. februar 2013. 
  36. Black Sabbath album, inside book details, re-release, compact disc version
  37. 37,00 37,01 37,02 37,03 37,04 37,05 37,06 37,07 37,08 37,09 37,10 37,11 37,12 37,13 37,14 «RIAA Searchable Database». Recording Industry Association of America. Arkivert frå originalen 30. august 2014. Henta 8. februar 2013. 
  38. «Certified Awards». British Phonographic Industry (BPI). Arkivert frå originalen 15. mars 2015. Henta 8. februar 2013. 
  39. Wagner, Jeff (2010). Mean Deviation: Four Decades of Progressive Heavy Metal. Bazillion Points Books. s. 10. ISBN 978-0979616334. 
  40. Rosen 1996, s. 57.
  41. Huey, Steve. «Paranoid - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  42. «The 500 Greatest Albums of All Time: (131) Black Sabbath - Paranoid». Rolling Stone. 31. mai 2012. Arkivert frå originalen 26. januar 2018. Henta 9. februar 2013. 
  43. 43,0 43,1 43,2 43,3 Osbourne, Ozzy (2011). I Am Ozzy. Grand Central Publishing. ISBN 978-0-446-56990-3. 
  44. Nathan Davies (19. juni 2010). «Myponga part of rock history». Adelaidenow.com.au. Arkivert frå originalen 21. juni 2019. Henta 16. april 2016. 
  45. Rosen 1996, s. 63.
  46. Rosen 1996, s. 52.
  47. «Master of Reality - Anmeldelse». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  48. Bangs, Lester (25. november 1971). «Master of Reality Rolling Stone Review». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 25. juli 2012. Henta 9. februar 2013. 
  49. «500 Greatest Albums of All Time: (300) Black Sabbath - Master of Reality». Rolling Stone. 31. mai 2012. Arkivert frå originalen 9. februar 2018. Henta 9. februar 2013. 
  50. Rosen 1996, s. 64-65.
  51. Huey, Steve. «Vol. 4 - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  52. Rosen 1996, s. 73.
  53. Rosen 1996, s. 73-74.
  54. Kate (16. juni 2017). «Geezer Butler: Diamond Geezer». Bass Guitar Magazine. Henta 22. juli 2023. 
  55. Rosen 1996, s. 65.
  56. Schroer, Ron (May 1998). «Bill Ward & The Hand of Doom - Part IV: Living Naked». Southern Cross (Sabbath fanzine) #21: 68. 
  57. 57,0 57,1 Rosen 1996, s. 76.
  58. Rosen 1996, s. 77.
  59. Rosen 1996, s. 79.
  60. Fletcher, Gordon (13. februar 1974). «Sabbath Bloody Sabbath - Album Review». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 19. april 2013. Henta 8. februar 2013. 
  61. Eduardo, Rivadavia. «Sabbath Bloody Sabbath - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  62. Rosen 1996, s. 80.
  63. Altman, Billy (September 1975). «Sabotage Album Review». Rolling Stone Magazine No. 196, 25. september 1975. Arkivert frå originalen 31. desember 2007. Henta 25. februar 2008. 
  64. 64,0 64,1 Huey, Steve. «Sabotage – Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  65. 65,0 65,1 Prato, Greg. «Technical Ecstasy - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  66. 66,0 66,1 66,2 66,3 66,4 Saulnier, Jason (30. desember 2011). «Dave Walker Interview - Black Sabbath Singer talks Never Say Die». musiclegends.ca. Henta 10. september 2013. 
  67. 67,00 67,01 67,02 67,03 67,04 67,05 67,06 67,07 67,08 67,09 67,10 67,11 «Black Sabbath - Biography». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  68. 68,0 68,1 68,2 Rosen 1996, s. 93-94.
  69. Eduardo, Rivadavia. «Never Say Die - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  70. Rosen 1996, s. 95.
  71. Rosen 1996, s. 97.
  72. Rosen 1996, s. 98.
  73. «This Day in Hard Rock: Black Sabbath Releases 'Heaven And Hell'». Hard Rock Daddy (på engelsk). 25. april 2017. Henta 22. januar 2019. 
  74. Prato, Greg. «Heaven and Hell - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  75. «Brief Reviews: New Films». New York Magazine 14 (1): 72. 5. januar 1981. ISSN 0028-7369. 
  76. «Stadiums & Festivals». Billboard 92 (32): 34. 9. august 1980. ISSN 0006-2510. 
  77. «Heaven & Hell Tour - Black Sabbath Online». Black-sabbath.com. Henta 15. juli 2021. 
  78. «Vinny Appice Interview». Music Legends. 7. mars 2012. Henta 6. mai 2013. 
  79. «Spokane Daily Chronicle - Google News Archive Search». News.google.com. Henta 15. juli 2021. 
  80. 80,0 80,1 80,2 Reesman, Bryan (1981). Mob Rules (CD booklet; 2008 reissue). Black Sabbath. Burbank, California: Warner Bros. /Rhino. s. 2–9. R2 460156 B. 
  81. Considine, J. D. «Rolling Stone Mob Rules Review». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 16. februar 2008. Henta 29. februar 2008. 
  82. Eduardo, Rivadavia. «Mob Rules - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  83. Gilmour, Hugh (1983). «Mob Rules World Tour 1981-1982». Live Evil (CD booklet; 1996 reissue). Black Sabbath. England: Gimcastle/Castle Communications. s. 3–5. ESM CD 333. 
  84. Marszalek, Julian. «Black Sabbath's Tony Iommi Recalls the Heaven and Hell Era». spinner.com. Arkivert frå originalen 20. mars 2012. Henta 26. januar 2019. 
  85. Goodman, Dean (26. oktober 2006). «Black Sabbath gjenforenes uten Ozzy». News Limited. Arkivert frå originalen 26. oktober 2009. Henta 13. mai 2008. 
  86. Welch, Chris (June 1983). «London Calling». Record 2 (8): 4. 
  87. Rosen 1996, s. 118.
  88. Rosen 1996, s. 107-108.
  89. Iommi 2012, s. 218-219.
  90. «Icons: Tony Iommi». GibsonTV. 13. februar 2020. Arkivert frå originalen 28. oktober 2021. Henta 19. februar 2020 – via YouTube. 
  91. 91,0 91,1 91,2 91,3 91,4 Thompson 2004, s. 233-239.
  92. Schroer, Ron (October 1996). «Bill Ward and the Hand of Doom - Part III: Disturbing the Peace». Southern Cross (18): 22.  (Sabbaths fanzine)
  93. Eduardo, Rivadavia. «Born Again - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  94. «From Jazz to Black Sabbath». 16. februar 2006.  februar 2006 |publisher=Allaboutjazz.com |access-date=2. mars 2008}}
  95. Dafydd Rees, Luke Crampton (1999). «Rock stars encyclopedia». s. 104. DK Pub, 1999
  96. 96,0 96,1 «Geezer Butler Interview». ClassicRockRevisited.com. Arkivert frå originalen 29. august 2006. Henta 2. mars 2008. 
  97. Sharpe-Young 2006.
  98. Kaufman, Gil (29. juni 2005). «Live Aid: A Look Back at a Concert That Actually Changed the World». MTV Networks. Henta 24. april 2009. 
  99. Elliott, Paul (20. september 1997). «The last word». Kerrang!: 62. 
  100. 100,0 100,1 Rosen 1996, s. 123.
  101. 101,0 101,1 Eduardo, Rivadavia. «Seventh Star - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  102. Ann Vare, Ethlie (8. mars 1986). «Sabbath's 'Seventh Star' Spotlights Iommi». Billboard 98 (10): 47. ISSN 0006-2510. 
  103. Rosen 1996, s. 122.
  104. 104,0 104,1 Rosen 1996, s. 125.
  105. Dwyer, Robert. «Sabbath Live Cancelled tourdates 1985». SabbathLive.com. Arkivert frå originalen 29. desember 2007. Henta 5. mars 2008. 
  106. Eduardo, Rivadavia. «Eternal Idol - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  107. «Blender Eternal Idol Review». Blender.com. Arkivert frå originalen 19. oktober 2006. Henta 10. mars 2008. 
  108. 108,0 108,1 Dwyer, Robert. «Sabbath Live Timeline 1980s». SabbathLive.com. Arkivert frå originalen 11. desember 2007. Henta 10. mars 2008. 
  109. 109,0 109,1 109,2 109,3 Rosen 1996, s. 129.
  110. Eduardo, Rivadavia. «Headless Cross - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  111. Chrispell, James. «Tyr - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  112. Mitchell, Ben. «Tyr Blender review». Blender.com. Arkivert frå originalen 19. oktober 2006. Henta 11. mars 2008. 
  113. Dwyer, Robert. «Sabbath Live Timeline 1990s Cancelled shows». SabbathLive.com. Arkivert frå originalen 19. desember 2005. Henta 11. mars 2008. 
  114. Dwyer, Robert. «Sabbath Live Timeline 1990s». SabbathLive.com. Arkivert frå originalen 16. januar 2006. Henta 11. mars 2008. 
  115. 115,0 115,1 «Blender Dehumanizer Review». Blender.com. Arkivert frå originalen 19. oktober 2006. Henta 17. mars 2008. 
  116. Rosen 1996, s. 128.
  117. 117,0 117,1 Wiederhorn, Jon (13. januar 2007). «Interview with Ronnie James Dio and Tony Iommi». Blabbermouth.net. Henta 17. mars 2008. 
  118. «Revelation Z Magazine Dehumanizer Review». RevolutionZ.net. Arkivert frå originalen 4. juni 2008. Henta 17. mars 2008. 
  119. Henderson, Tim. «Rob Halford Reminisces About Covering For OZZY!». BraveWords.com. Arkivert frå originalen 24. januar 2008. Henta 17. mars 2008. 
  120. Svensk TV-intervju, sendt 1994. april transkribert av Ola Malmström i Sabbaths fanzine Southern Cross #14, s. 18, oktober 1994
  121. 121,0 121,1 Rosen 1996, s. 130.
  122. Mitchell, Ben. «Blender Cross Purposes Review». Blender.com. Arkivert frå originalen 19. oktober 2006. Henta 18. mars 2008. 
  123. {Torreano, Bradley. «Cross Purposes - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  124. Rosen 1996, s. 51.
  125. 125,0 125,1 Southern Cross nr. 19, mars 1997
  126. Rosen 1996, s. 131.
  127. «Black Sabbath | Biography, Music & News». Billboard (på engelsk). Henta 5. juli 2023. 
  128. Torreano, Bradley. «Forbidden - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  129. Mitchell, Ben. «Blender Forbidden review». Blender.com. Arkivert frå originalen 19. oktober 2006. Henta 20. mars 2008. 
  130. Eduardo, Rivadavia. «The DEP Sessions: 1996 - Review». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  131. «Tony Martin.net Q&A». TonyMartin.net. Arkivert frå originalen 21. desember 2007. Henta 20. mars 2008. 
  132. Scott, Peter (Oktober 1997). «Tony Iommi-intervju». Southern Cross [Sabbath-fanzine] #20: 14. 
  133. «HEAVEN AND HELL-trommeslager: RONNIE JAMES DIO Is 'Singing Better Than He Has Ever Sung'». Blabbermouth.net. 5. mars 2007. Henta 8. april 2008. 
  134. Saraceno, Christina. «Sabbath Scrap Disturbed Dates». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 17. juni 2008. Henta 8. april 2008. 
  135. 135,0 135,1 «BLACK SABBATH Guitarist Says It's A 'Shame' The Band Didn't Complete New Studio Album». Blabbermouth.net. 23. juli 2004. Henta 8. april 2008. 
  136. «UK Music Hall of Fame 2005». BBC Radio 2. Henta 17. desember 2011. 
  137. Uhelszki, Jaan (5. oktober 1999). «Ozzy Says «No Thanks» to Hall of Fame». Rolling Stone. Henta 31. oktober 2020. 
  138. Sprague, David. «Rock and Roll Hall of Fame 2006: Black Sabbath - Ozzy Osbourne minnes bandets tunge, skremmende reise». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 3. juni 2008. Henta 8. april 2008. 
  139. «METALLICA: Video Footage of BLACK SABBATH Rock Hall Induction, Performance Posted Online». Blabbermouth.net. 23. mars 2006. Arkivert frå originalen 16. juni 2013. Henta 8. april 2008. 
  140. Russell, Tom (20. februar 2010). «Ward om å slutte i Heaven & Hell: I Was Uncomfortable With Some Things Surrounding The Project». Blabbermouth.net. Henta 21. februar 2010. 
  141. Elliott, Mike. «Komodo Rock Talks With Ronnie James Dio». Komodorock.com. Arkivert frå originalen 20. mars 2008. Henta 8. april 2008. 
  142. «JUDAS PRIEST Frontman On 'Metal Masters' Tour: 'We Insisted on a Classic Metal Package'». Blabbermouth.net. 21. april 2008. Henta 25. april 2008. 
  143. Cohen, Jonathan (10. februar 2009). «Heaven & Hell Feeling Devilish on New Album». Billboard (Howard Appelbaum). Henta 13. februar 2009. 
  144. Harris, Chris (29. mai 2009). «Ozzy Osbourne Suing Tony Iommi For Black Sabbath Name». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 11. februar 2017. Henta 10. februar 2013. 
  145. «News: Black Sabbath and Metallica to issue limited edition split single». idiomag. Henta 6. april 2010. 
  146. «Heavy metal-vokalist Ronnie James Dio dør 67 år gammel». BBC News. 16. mai 2010. Henta 9. februar 2013. 
  147. «Ozzy And Iommi Settle Sabbath Legal Battle». Classic Rock. 5. juni 2010. Arkivert frå originalen 10. juni 2010. Henta 6. juni 2010. 
  148. «Ozzy: Sabbath not regrouping». Canoe. Associated Press. 25. januar 2010. Henta 25. januar 2010. 
  149. «Blog Archive " Geezer Butler: No Black Sabbath Reunion In 2011». Metal Hammer. 10. desember 2010. Arkivert frå originalen 20. mai 2011. Henta 4. juli 2011. 
  150. «Bill Ward - Bill adresserer Ozzys Facebook-post. 1. Du...». Henta 18. januar 2016 – via Facebook. 
  151. «Veteran rockers Black Sabbath announce reunion». BBC News. 12. november 2012. Henta 9. februar 2013. 
  152. «Tony Iommi to undergo treatment for lymphoma». BBC News. 9. januar 2012. Henta 9. februar 2013. 
  153. Greene, Andy (27. mars 2012). «Black Sabbath's Tony Iommi: 'I've Had the Last Dose of Chemotherapy'». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 22. mai 2017. Henta 9. februar 2013. 
  154. «Black Sabbath reunion concert». Metal Traveller. 21. mai 2012. Henta 22. mai 2012. 
  155. «Black Sabbath Bill Ward drummer delays band reunion». BBC News. 3. februar 2012. Henta 9. februar 2013. 
  156. «Reunited Black Sabbath play Birmingham gig». BBC News. 21. mai 2012. Henta 9. februar 2013. 
  157. Crookes, Del (11. juni 2012). «Black Sabbath og Soundgarden avslutter Download festival». BBC News. Henta 9. februar 2013. 
  158. Kot, Greg (4. august 2012). «Lollapalooza dag 1: Black Sabbath, Black Keys og Passion Pits svarte tanker». Chicago Tribune. Henta 9. februar 2013. 
  159. «Geezer Butler på Twitter». Twitter. 20. august 2012. Henta 9. februar 2013. 
  160. «Black Sabbath Announce New Album, '13,' Due Out in June». Rolling Stone. 13. januar 2013. Arkivert frå originalen 11. februar 2017. Henta 9. februar 2013. 
  161. «Black Sabbath To Begin Mixing New Album in February». Blabbermouth.net. 31. januar 2013. Arkivert frå originalen 4. februar 2013. Henta 9. februar 2013. 
  162. Lifton, Dave (19. april 2013). «Black Sabbath Adds Bonus Songs To '13' Deluxe Edition». Ultimate Classic Rock. Henta 19. april 2013. 
  163. Graff, Gary (19. april 2013). «Black Sabbath, 'God Is Dead?': Single Review». Billboard. Henta 19. april 2013. 
  164. Dandton, Eric D. (16. april 2013). «Black Sabbath Book Four North American Dates». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 9. februar 2018. Henta 19. april 2013. 
  165. «Black Sabbath Expands North American Tour». Billboard.com. Henta 10. oktober 2020. 
  166. Greene, Andy (10. april 2013). «Black Sabbath to Premiere New Single on 'CSI' Season Finale». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 9. februar 2018. Henta 19. april 2013. 
  167. Caulfield, Keith (19. juni 2013). «Black Sabbath Earns First No. 1 Album on Billboard 200 Chart». Billboard. Henta 23. juni 2013. 
  168. Lane, Daniel (16. juni 2013). «Black Sabbath skriver hitlistehistorie med første nummer 1 album på nesten 43 år». Official Charts Company. Henta 23. juni 2013. 
  169. Childers, Chad (26. januar 2014). «Black Sabbaths 'God Is Dead? Wins 2014 Grammy for Best Metal Performance». Loudwire. Henta 26. januar 2014. 
  170. «Tickets kaufen und verkaufen im kostenlosen Marktplatz für Kleinanzeigen». Lupe.at. Henta 15. juli 2021. 
  171. «Black Sabbath Announce 2014 North American Tour Dates». Loudwire.com. 14. november 2013. Henta 18. januar 2016. 
  172. «Black Sabbath To Begin Work on New Studio Album Next Year». Blabbermouth.net. 29. september 2014. Henta 18. januar 2016. 
  173. 173,0 173,1 «Black Sabbath legger ut på sin siste turné i 2016, sier Ozzy Osbourne». Blabbermouth.net. 28. april 2015. Henta 28. april 2015. 
  174. 174,0 174,1 «The Official Black Sabbath Website ❎ Black Sabbath Tour Dates». Blacksabbath.com. Henta 10. februar 2016. 
  175. «Black Sabbath Announces 'The End' World Tour». Blabbermouth.net. 3. september 2015. Henta 3. september 2015. 
  176. «Black Sabbath: The End Tour Announcement». 19. mai 2012. Arkivert frå originalen 6. september 2015. Henta 18. januar 2016 – via YouTube. 
  177. «Ozzy expects to 'shed a few tears' at Black Sabbath farewell show». BBC. 3. februar 2017. 
  178. «Black Sabbath To Bring 'The End' Tour to the UK And Ireland». Stereoboard.com. 10. juni 2016. Henta 27. juni 2016. 
  179. «black sabbath announced saturday headliner download 2016». ozzy.com. 20. oktober 2015. Henta 28. oktober 2015. 
  180.   (20. oktober 2015). «line-up poster». downloadfestival.co.uk. Arkivert frå originalen 29. oktober 2015. Henta 28. oktober 2015. 
  181. «Ozzy Osbourne: Why There Won't Be Another Black Sabbath Studio Album». Blabbermouth.net. 30. oktober 2015. Henta 30. oktober 2015. 
  182. «New Sabbath Music - ONLY AT SHOWS». 14. januar 2016. Henta 18. januar 2016. 
  183. «Tony Iommi vil skrive med Tony Martin». Loudwire.com. Henta 16. april 2016. 
  184. «Tony Martin - Wouldn't 2017 be a perfect time for a...». 5. mars 2016. Henta 16. april 2016 – via Facebook. 
  185. «Tony Martin (ex-Black Sabbath) on RockOverdose:«If Iommi wants to do something together,I am Ready!»». Rock Overdose.gr. Rockoverdose.gr. August 2016. Henta 28. mars 2018. 
  186. Reed, Ryan (10. august 2016). «Black Sabbath-gitarist Tony Iommi's Cancer in Remission». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 28. mars 2018. Henta 28. august 2016. 
  187. Gottlieb, Jeb (3. november 2016). «Tony Iommi on Black Sabbath's Final Shows, His Cancer Battle and Future Plans: Exclusive Interview». Ultimate Classic Rock. Henta 5. november 2016. 
  188. Lifton, Dave (25. mai 2019). «Ozzy Osbourne Wants One Last Black Sabbath Show With Bill Ward». Ultimate Classic Rock. Henta 5. juni 2019. 
  189. «Black Sabbath Reaches 'The End' As Band Performs Final Concert in Birmingham (Video)». Blabbermouth.net. 5. februar 2017. Henta 5. februar 2017. 
  190. «Geezer Butler Says Black Sabbath Contemplated Making Blues Album As Follow-Up To '13'». Blabbermouth.net. 5. april 2017. Henta 7. april 2017. 
  191. Kaufman, Gil. «Black Sabbath Officially Call It Quits After 49 Years». Billboard. Henta 8. mars 2017. 
  192. Toney, Jordan (8. mars 2017). «Etter 49 år har Black Sabbath splittet opp». Alternative Press. Henta 8. mars 2017. 
  193. Munro, Scott (8. mars 2017). «Black Sabbath annonserer offisielt The End». Classic Rock. Henta 8. mars 2017. 
  194. «Ozzy Osbourne Would Like Black Sabbath To Play 2022 Commonwealth Games In Birmingham». Blabbermouth.net. 7. juni 2018. Henta 15. juni 2018. 
  195. Cole, Paul (15. juni 2018). «Not quite The End? Black Sabbath vil reformere seg til Commonwealth Games 2022 i Birmingham». Birmingham Mail. Henta 15. juni 2018. 
  196. «TONY IOMMI utelukker ikke engangsgjenforening med BLACK SABBATH: If We Do Anything, It Will Be Very Short». Blabbermouth.net. 12. september 2019. Henta 12. september 2019. 
  197. «Black Sabbaths Tony Iommi skal åpne Birmingham 2022 Commonwealth Games». BLABBERMOUTH.NET (på engelsk). 19. juli 2022. Henta 20. juli 2022. 
  198. Alderslade, Merlin (20. juli 2022). «Tony Iommi and Duran Duran to perform at 2022 Commonwealth Games opening ceremony in Birmingham». Louder Sound (på engelsk). Henta 20. juli 2022. 
  199. «Ozzy Osbourne Stages Surprise Black Sabbath Reunion at 2022 Commonwealth Games Closing Ceremony». 9. august 2022. Henta 4. oktober 2022. 
  200. Kielty, Martin (6. september 2020). «OZZY OSBOURNE NO LONGER WANTS ANOTHER BLACK SABBATH SHOW». Ultimate Classic Rock. 
  201. «OZZY OSBOURNE Says He Doesn't Have 'The Slightest Interest' In Playing Another BLACK SABBATH Show». Blabbermouth. 6. september 2020. 
  202. «GEEZER BUTLER utelukker flere BLACK SABBATH-konserter, sier at bandet er «ferdig»». Blabbermouth. 10. november 2020. Henta 10. november 2020. 
  203. «GEEZER BUTLER Officialally Calls Time on BLACK SABBATH - «It's Done»». BraveWords (på norsk). Henta 10. november 2020. 
  204. «TONY IOMMI On Possibility Of BLACK SABBATH Reunion: 'I Would Like To Play With The Guys Again'». BLABBERMOUTH.net. 11. mars 2021. Henta 11. mars 2021. 
  205. «BILL WARD innrømmer at han ikke lenger har «koteletter» og «evne» til å opptre med BLACK SABBATH». BLABBERMOUTH.net. 12. mars 2021. Henta 16. mars 2021. 
  206. Scarlett, Elizabeth (16. mars 2021). «Black Sabbath-trommeslager Bill Ward sier han «gjerne» vil gjenforenes med Black Sabbath for et nytt album». Classic Rock Magazine (på norsk). Henta 16. mars 2021. 
  207. «OZZY OSBOURNE's New Album To Feature Guest Appearances By JEFF BECK, ERIC CLAPTON, TONY IOMMI And ZAKK WYLDE». Blabbermouth. 1. oktober 2020. 
  208. «BILL WARD Wants Original BLACK SABBATH To Make New Album: 'I'm Very Open-Minded' About Doing It». Blabbermouth. 7. oktober 2020. 
  209. «Black Sabbath announce new Dr. Martens shoe collection». NME. Henta 30. september 2020. 
  210. «BLACK SABBATH: 'Heaven And Hell' And 'Mob Rules' Deluxe Editions To Include Previously Unreleased Recordings». BLABBERMOUTH.net. 13. januar 2021. Henta 13. januar 2021. 
  211. Irwin, Corey (13. januar 2021). «Black Sabbath Announce Reissues of Classic Dio-Fronted Albums». Ultimate Classic Rock (på engelsk). Henta 13. januar 2021. 
  212. «Ozzy Osbourne says he wouldn't do another Black Sabbath album». 17. september 2022. Arkivert frå originalen 22. september 2022. Henta 18. september 2022. 
  213. Brandle, Lars (1. februar 2023). «Ozzy Osbourne Can No Longer Tour Following Spinal Injury». Billboard. Henta 1. februar 2023. 
  214. Colothan, Scott (14. juni 2023). «Geezer Butler bekrefter at han trekker seg tilbake og sier at Black Sabbath fortsatt er «lagt i graven»». planetradio.co.uk. Henta 18. juni 2023. 
  215. Laing, Rob (15. juni 2023). «Geezer Butler utelukker fremtidige konserter med Black Sabbath og forklarer at han har trukket seg tilbake fra turnélivet generelt». MusicRadar (på norsk). Henta 18. juni 2023. 
  216. Elflein, Dietmar (2017). «Iron and Steel: Forging Heavy Metal's Song Structures or the Impact of Black Sabbath and Judas Priest on Metal's Musical Language». I Brown, Andy R.; Kahn-Harris, Keith; Scott, Niall; Spracklen, Karl. Global Metal Music and Culture: Current Directions in Metal Studies. London: Routledge. s. 35–42. ISBN 9781138062597. 
  217. «Stoner Metal | Significant Albums, Artists and Songs». AllMusic. Henta 18. januar 2016. 
  218. «Grunge | Significant Albums, Artists and Songs». AllMusic. Henta 20. januar 2017. 
  219. «Doom Metal | Significant Albums, Artists and Songs». AllMusic. Henta 18. januar 2016. 
  220. «Black Sabbath at the Frank Erwin Center in Austin, Texas 27. juli 2013». Applause.uterwincenter.com. 17. juni 2013. Arkivert frå originalen 13. juni 2017. Henta 18. januar 2016. 
  221. «The Holy Sabbath: Ozzy and Tony talk drugs, the devil and how they invented heavy metal». Iommi.com. Rolling Stone. Arkivert frå originalen 28. desember 2010. Henta 9. august 2014. 
  222. «Black Sabbaths Geezer Butler snakker om lyrisk inspirasjon, «Rock Band», «Iron Man»-filmer». Blabbermouth.net. 29. juni 2010. Henta 9. oktober 2015. 
  223. Steve Huey. «Sabotage - Black Sabbath | Songs, Reviews, Credits, Awards». AllMusic. Henta 18. januar 2016. 
  224. Barnet & Burriss 2001, s. 87-88.
  225. Sprague, David. «Rock and Roll Hall of Fame 2006: Black Sabbath». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 3. juni 2008. Henta 25. april 2008. 
  226. «Tony Iommi-intervju». Arkivert frå originalen 5. mars 2009. Henta 1. mars 2009. 
  227. «Black Sabbath Is Back». black-sabbath.com. 11. november 2011. Henta 10. februar 2013. 
  228. Diehl, Matt. «The Holy Sabbath». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 17. juni 2008. Henta 25. april 2008. 
  229. 229,0 229,1 Navarro, Dave (3. desember 2010). «100 Greatest Artists of All Time: 85) Black Sabbath». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 9. februar 2018. Henta 8. februar 2013. 
  230. «All Time 100». Time. 2. november 2006. Henta 25. april 2008. 
  231. «Greatest Metal Artists of All Time». MTV. Henta 29. mars 2008. 
  232. «Rock Net-VH1».  mars 2008 |url-status=dead |archive-url=https://web.archive.org/web/20080319045933/http://www.mtv.com/bands/m/metal/greatest_metal_bands/071406/index2.jhtml |archive-date=19. mars 2008}}
  233. «Rock the Net-VH1: 100 Greatest Hard Rock Artists». Henta 9. april 2009. 
  234. 234,0 234,1 George-Warren, Holly, red. (2001). The Rolling Stone Encyclopedia of Rock and Roll (2005 utg.). Fireside. s. 81–82. ISBN 978-0-7432-9201-6. 
  235. Ronnie James Dio interview with Tommy Vance for BBC Radio 1's Friday Rock Show; broadcast 21. august 1987; transkribert av redaktør Peter Scott for Sabbath fanzine Southern Cross #11, 1996. oktober s. 27
  236. 236,0 236,1 «Black Sabbath». Rock and Roll Hall of Fame. Arkivert frå originalen 28. juni 2011. Henta 8. mars 2010. 
  237. «IRON MAIDEN Bassist Talks About His Technique And Influences». Blabbermouth.net. 24. september 2004. Arkivert frå originalen 16. juni 2013. Henta 25. april 2008. 
  238. «Am I Evil / Diamond Head». 25. august 2012. Arkivert frå originalen 25. august 2012. Henta 15. juli 2021. 
  239. Azerrad, Michael. «Come as You Are: The Story of Nirvana». s. 103. Doubleday, 1994
  240. Olsen, Eric (21. november 2003). «Greg Ginn Interview». blogcritics.org. Arkivert frå originalen 31. mai 2021. Henta 19. mai 2021. 
  241. McIver 2006.
  242. «Body Count». AllMusic. Henta 13. april 2012. 
  243. Kolsterman, Chuck; Mlner, Greg; Pappademas, Alex (April 2003). 15 Most Influential Albums. Spin. Henta 17. januar 2016. 
  244. «MTVNews.com: The Greatest Metal Bands of All Time». MTV. Arkivert frå originalen 15. mars 2010. Henta 8. mars 2010. 
  245. Turman, Katherine. «Black Sabbath – Bank One Ballpark, Phoenix, 31. desember 1998». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 17. juni 2008. Henta 25. april 2008. 
  246. Di Perna, Alan. »Zero Worship", Guitar World. December 1995.
  247. Lehtinen, Aurto. «Heart of Steel: Interviews – CANDLEMASS – Messiah Marcolin». metal-rules.com. Henta 29. april 2012. 
  248. «Van Halen: Influences». AllMusic. Henta 27. november 2012. 
  249. «Monster Magnet - Influences». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  250. 250,0 250,1 250,2 «Metal/Hard Rock Musikars Pay Tribute To BLACK SABBATH's 'Paranoid'». Blabbermouth.net. 18. september 2005. Arkivert frå originalen 30. oktober 2013. Henta 25. april 2008. 
  251. 251,0 251,1 «The Greatest Metal Bands of All Time». MTV. Arkivert frå originalen 6. mars 2013. Henta 10. februar 2013. 
  252. «Phil Anselmo: Only A Fool Would Leave Out Black Sabbath». metalhammer.co.uk. Arkivert frå originalen 25. juli 2013. Henta 13. juni 2013. 
  253. Martin Popoff, The Top 500 Heavy metal Songs of All Time, Ecw Press, 2002, s.135
  254. «Andy LaRocque-intervju». kkdowning.net. mai 2008. Arkivert frå originalen 29. oktober 2013. Henta 27. oktober 2013. 
  255. Ratliff, Ben (22. juni 2000). «Rated R review». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 3. desember 2007. Henta 19. desember 2009. 
  256. Huey, Steve. «Eyehategod - Biography». AllMusic. Henta 9. februar 2013. 
  257. Torreano, Bradley. «Symptom of the Universe - Song Review». AllMusic. Henta 23. februar 2012. 
  258. «Grunge». AllMusic. Henta 15. september 2012. 
  259. Bob Gulla, The Greenwood Encyclopedia of Rock History: The grunge and post-grunge years, 1991-2005, Greenwood Press, 2006, s.231
  260. Graff, Gary (7. november 2011). «Black Sabbath Reunion Coming? 'We're Talking,' Says Tony Iommi». Billboard. Henta 10. februar 2013. 
  261. Rosen, Steven. «Black Sabbath - Uncensored on the Record». s. 1928. Coda Books Ltd. Henta 19. juni 2012
  262. «Honest and Unmerciful – Writers on Black Sabbath». Trebuchet Magazine. 9. august 2012. Henta 10. februar 2013. 

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]

Wikifrasar Wikifrasar har ei sitatsamling som gjeld: Black Sabbath
Commons har multimedium som gjeld: Black Sabbath