Hopp til innhald

The Boomtown Rats

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
(Omdirigert frå Boomtown Rats)
The Boomtown Rats

Aktiv1975–1986, 2013–no
Sjanger
PlateselskapMercury Records, Ensign Records, Mulligan

The Boomtown Rats er ei irsk rockegruppa som blei skipa i Dublin i 1975.[3][4] Mellom 1977 og 1985 hadde ho ei rad irske og britiske hittar som «Like Clockwork», «Rat Trap», «I Don't Like Mondays» og «Banana Republic». Den opphavlege besetninga omfatta seks musikarar; fem frå Dún Laoghaire i County Dublin; Gerry Cott (rytmegitar), Simon Crowe (trommer), Johnnie Fingers (keyboard), Bob Geldof (vokal) og Garry Roberts (hovudgitar), pluss syskenbarnet til Fingers, Pete Briquette (bass). The Boomtown Rats blei oppløyst i 1986, men kom saman att i 2013, utan Fingers eller Cott. Garry Roberts døydde i 2022. Kjennskapen til gruppa er blitt overskugga av velgjerdsarbeidet til frontmannen Bob Geldof.[5]

Gruppa blei danna i 1975. Fem av dei seks medlemmene kom frå Dún Laoghaire. Pete Briquette var opphavleg frå Ballyjamesduff i County Cavan.[3] Geldof var fyrst manager for bandet, men tok over som vokalist etter Garry Roberts. Gruppa heitte opphavleg The Nightlife Thugs, men bytte namn til The Boomtown Rats. Geldof hadde teke namnet frå ein gjeng Woody Guthrie hadde vore med i som gut, nemnd i Guthrie sin sjølvbiografi Bound for Glory.[3]

Sommaren 1976 heldt gruppa den fyrste konserten sin i Storbritannia, og dessutan i Amsterdam og Groningen i Nederland. Medlemmane flytta til London der dei skreiv kontrakt med Ensign Records seinare same året.[3] Dei gav ut den fyrste singelen sin, «Lookin' After No. 1», i august 1977 etter eit år med turné, inkludert som supportband for Tom Petty.[3] Han nådde Topp 40 i UK Singles Chart, der han nådde 11. plass.[6] Dei gav ut det fyrste albumet sitt, The Boomtown Rats, månaden etter, og inkluderte ein annan singel, «Mary of the 4th Form», som nådde 15. plassen i desember.[3] Musikkjournalisten Martin C. Strong kommenterte: «Geldof sin lunefulle karisma hjelpte til med å gje bandet ein særskild identitet.»[5]

Bandet byrja i lag med produsenten Mutt Lange å spela inn neste album, A Tonic for the Troops (1978). I mai nådde den fyrste singelen frå dette, «She's So Modern», 12. plassen på den britiske topplista.[3] Ein turné rundt Storbritannia kulminerte med ein filma konsert på Hammersmith Odeon.[3][7] Den andre singelen, «Like Clockwork», nådde Topp ti i Storbritannia med 6. plassen i juli. Albumet kom ut kort tid etter. I byrjinga av november blei den tredje singelen, «Rat Trap», den fyrste rockelåten av eit irsk band som nådde fyrsteplassen på den britiske topplista.[6] «Rat Trap» var òg den fyrste new wave-låten til å nå fyrsteplassen.[6][8] Den amerikanske versjonen av albumet (med eit lite anna utval av låtar) kom ut året etter på Columbia Records.

Gruppa gjekk tilbake til studio med Lange for å produsere eit oppfølgjaralbum i 1979, medan ho la ut på ein amerikansk turné til støtte for albumet med moderat suksess.[3] Singelen «I Don't Like Mondays» blei gjeven ut i juli, og nådde òg fyrsteplassen i Storbritannia.[6] Songen var skriven som respons på ei skuleskyting i California. Han nådde Topp ti-lista i heile verda, men ikkje i USA.[9] Han var likevel den einaste songen av gruppa som nådde Billboard Hot 100 i USA og blei inkludert på det tredje albumet, The Fine Art of Surfacing, som kom ut i november det året. Albumet inneheld òg «Diamond Smiles» og den neste Topp 10-hitten i Storbritannia, «Someone's Looking at You».[3]

I desember 1980 kom «Banana Republic» ut. Dette var den siste Topp 10-hitten til gruppa, og nådde 3. plassen.[5] Dette neste året kom også det neste studioalbumet til Boomtown Rats ut, Mondo Bongo, som var produsert av Tony Visconti. Ein annan singel, «Elephant's Graveyard (Guilty)», gjekk inn på 26. plassen, medan tittellåten kom ut i USA utan stor suksess.[5] Under den etterfølgjande turnéen bestemte Gerry Cott seg for å forlate gruppa, som heldt fram som ein kvartett. I desember 1981 enda singelen «Never in a Million Years» opp på 62. plassen på dei britiske hittlistene.[10]

Det femte albumet til gruppa, V Deep, som blei produsert av Visconti, kom ut i februar 1982. Den andre singelen frå albumet, «House on Fire», nådde 24. plassen på den britiske singellista.[5] Ein tredje, «Charmed Lives», kom ikkje inn på lista. I USA blei albumet opphavleg avvist av det amerikanske plateselskapet, som i staden gav ut ein EP med fire songar som heitte The Boomtown Rats, med fire låtar frå V Deep. Albumet blei til slutt gjeve ut i USA i slutten av 1982.[11] Same året var Geldof med i filmen Pink Floyd - The Wall regissert av Alan Parker.[10]

Eit oppfølgjaralbum med tittelen In The Long Grass blei spelt inn i 1983, men blei opphavleg avvist av plateselskapet.[11] I 1984 turnerte gruppa på universitet etter at dei ikkje kunne finansiera garantien som var nødvendig for å booka større konserthus. In The Long Grass blei endeleg utgjeven i Storbritannia i mai 1984, men gjekk ikkje inn på topplista. To singlar frå albumet, «Tonight» og «Drag Me Down», kom såvidt inn på den britiske singellista, men to andre singlar, «Dave» og «A Hold of Me», kom ikkje inn.[5]

The Boomtown Rats sitt engasjement med Band Aid (som alle medlemmane spelte på) auka profilen til gruppa att igjen, og i januar 1985 blei ein revidert versjon av In the Long Grass til slutt gjeven ut i USA. Albumet kom inn på den amerikanske albumlista på 188. plassen, men dei tilhøyrande singlane kom ikkje ein på topplistene eller på radio. Gruppa spelte seinare på Live Aid-konserten.[3]

«Dave», ein singel frå den originale utgåva av In the Long Grass, blei spelt inn att som «Rain» for det amerikanske markedet. Songen handla om saksofonisten David McHale, ein venn frå skulen som hadde hatt samanbrot etter at kjærasten hans blei funnen død i eit offentleg toalett ved sida av ein tom heroinpose.[12][13]

Oppløysing

[endre | endre wikiteksten]

Etter Live Aid blei gruppa sett på pause medan Geldof fokuserte på Band Aid Trust. Den siste gongen gruppa opptredde var på Self Aid, ein konsert i mai 1986 på RDS i Dublin, halden for å auka medvitet om arbeidsløyse i Irland.[14]

Etter at bandet var oppløyst, byrja Geldof ein solokarriere der han heldt fram å samarbeida med Pete Briquette.[10]

Garry Roberts skreiv songar for Kirsty MacColl før han forlet musikkbransjen.

Fingers blei ein suksessrik plateprodusent i Japan, og blei òg ein del av det japanske bandet Greengate. Simon Crowe blei med i det vestirske keltiske instrumentalbandet Jiggerypipery.

I 2005 blei albuma til gruppa remastra og gjenutgjevne, i lag med ei best of-samling og to DVD-ar. Briquette mixa konsert-DVD-en og Francesco Cameli miksa ekstraspora i Sphere Studios i London.

Bob Geldof, Gary Roberts, Pete Briquette og Simon Crowe kom saman att som The Boomtown Rats i 2013, saman med Alan Dunn (eit langvarig medlem av Geldof sitt band) på keyboard og Darren Beale (som spelte med Roberts & Crowe i The Rats) på gitar.[15] I juni 2013 blei det kunngjort at bandet ville leggja ut på ein turné i Irland og Storbritannia med eit nytt samlealbum, Back to Boomtown: Classic Rats Hits.[16] Gruppa spelte på Brentwood Festival i 2016, der Geldof skapte kontrovers ved å kritisera publikum.[17] I april 2017 gjekk bandet tilbake til studio for å spela inn nytt materiale til det fyrste studioalbumet sitt sidan In the Long Grass i 1984. I mars 2020 gav ho ut eit nytt album, Citizens of Boomtown, og ein singel, «Trash Glam Baby».[18]

Diskografi

[endre | endre wikiteksten]

Studioalbum

[endre | endre wikiteksten]
  • The Boomtown Rats (1977)
  • A Tonic for the Troops (1978)
  • The Fine Art of Surfacing (1979)
  • Mondo Bongo (1981)
  • V Deep (1982)
  • In the Long Grass (1984)
  • Citizens of Boomtown (2020)[19]
  1. 1 2 «Biography by William Ruhlmann». AllMusic. Henta 8. mars 2009.
  2. «The Boomtown Rats and other bands from yesteryear who have reformed». The Independent. 28. januar 2013. Arkivert frå originalen 11. august 2022.
  3. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 Crampton, Luke; Rees, Dafydd (1996). The Q Book of Punk Legends. Enfield: Guinness Publishing Ltd. s. 26–31.
  4. Crampton, Luke; Rees, Dafydd (1996). The Q Book of Punk Legends. Enfield: Guinness Publishing Ltd. s. 26–31.
  5. 1 2 3 4 5 6 Strong, Martin C. (2000). The Great Rock Discography (5. utg.). Edinburgh: Mojo Books. s. 105–106. ISBN 1-84195-017-3.
  6. 1 2 3 4 Roberts, David (2006). British Hit Singles & Albums (19th utg.). London: Guinness World Records Limited. s. 71. ISBN 1-904994-10-5.
  7. The Boomtown Rats – Live At Hammersmith Odeon 1978 (på engelsk), henta 28. februar 2023
  8. Rice, Jo (1982). The Guinness Book of 500 Number One Hits (1st utg.). Enfield, Middlesex: Guinness Superlatives Ltd. s. 193. ISBN 0-85112-250-7.
  9. Rice, Jo (1982). The Guinness Book of 500 Number One Hits (1st utg.). Enfield, Middlesex: Guinness Superlatives Ltd. s. 198. ISBN 0-85112-250-7.
  10. 1 2 3 Strong, Martin C. (2000). The Great Rock Discography (5th utg.). Edinburgh: Mojo Books. s. 105–106. ISBN 1-84195-017-3.
  11. 1 2 «Boomtown Rats». TrouserPress.com. Henta 8. oktober 2015.
  12. Geldof, Bob; Vallely, Paul (1985). Is That It?. Pan. ISBN 0-330-44292-9.
  13. «Geldof back on home turf to sing tribute for friend». Irish Independent (på engelsk). Henta 22. mai 2023.
  14. Roberts, David (1998). Guinness Rockopedia (1st utg.). London: Guinness Publishing Ltd. s. 55. ISBN 0-85112-072-5.
  15. Jonze, Tim (28 January 2013). «Boomtown Rats re-form for Isle of Wight festival». The Guardian. Henta 28 January 2013.
  16. Eames, Tom. «Boomtown Rats announce new 'Classic' album, UK and Ireland tour». Digital Spy. Henta 13 September 2013.
  17. «Bob Geldof blasts Brentwood Festival fans for wearing Primark clothes». The Daily Telegraph. 21 July 2016. Henta 26 October 2017.
  18. «Citizens of Boomtown». theboomtownratsofficial.com. Arkivert frå originalen 19 March 2020. Henta 19 March 2020. «TRASH GLAM BABY | SINGLE OUT NOW»
  19. «The Boomtown Rats Releasing 'Citizens of Boomtown,' First New Album in 36 Years, in 2020». Rockcellarmagazine.com.

    Bakgrunnsstoff

    [endre | endre wikiteksten]