Diskusjon:Rettskrivinga av 1941

Erling føyet til: "Alle leiande NS-folk bruka riksmål, og NS stod desidert svakast på det nynorskbrukande Vestlandet."

Jeg er klar over at Kjartan Fløgstad mener dette, men jeg har vanskelig for å se akkurat hva denne opplysningen har med temaet "Rettskrivinga av 1941" å gjøre. Er det virkelig nødvendig å trekke Fløgstad-debatten inn i denne artikkelen? Det er jo en svært kontroversiell påstand også.

Det som hvertfall er sikkert når gjelder rettskrivningen av 1941, er at former som "veg", "no", "heim" osv. ble obligatoriske, og at NS tvang aviser som Aftenposten til å bruke disse samnorskformene. Ikke akkurat noe som samsvarer med riksmålsinteresser, for å si det forsiktig. Wolfram 27. mar 2005 kl. 1628 (UTC)

Og det at mange ledende NS-folk skrev på riksmål er ikke særlig underlig, tatt i betraktning av at riksmål var landets dominerende skriftspråk. De fleste sosialdemokrater skrev også på riksmål. Wolfram 27. mar 2005 kl. 1633 (UTC)

Det er dessverre nødvendig å slå fast enkelte grunnleggjande historiske fakta som det over, fordi visse kretsar har drive med historieforfalsking når det gjeld tilhøvet mellom NS på eine sida og nynorsk/samnorsk på den andre. NS-rettskrivinga av 1941 var ikkje ei samnorskreform, den avskaffa derimot den folkemålsprega reforma av 1938, og gjenoppretta riksmålet med dei få symbolske unntaka som er nemnde. Derfor samarbeidde leiinga i Riksmålsrørsla med NS om dette, slik Fløgstad har påvist, og som riksmålshistorikar Langslet sidan har innrømt. Dette har eg ikkje skrive i artikkelen, sjølv om det au er eit faktum, men dei endringane eg har gjort, er etter mitt syn heilt nødvendig for eit heilskapleg og sant NPOV-bilde. Når det gjeld stakkars Aftenposten, så kunne dei vel nekta å ta imot ordre frå NS, slik både Arbeiderbladet og Dagbladet gjorde. Desse avisene blei stansa, mens Aftenposten kom ut under heile okkupasjonen og tente seg rik på annonsepengar. Aftenposten var eit viktigare NS-organ under krigen enn NS-avisa Fritt Folk, fordi den hadde større truverde. Innhaldet var det same. Aftenposten måtte etter krigen betale kompensasjon til dei andre avisene, men dette var småpengar i høve til den posisjonen avisa fekk under okkupasjonen som sjølve annonseorganet i hovudstaden. Eg er lei for det, men slik er det altså. --Erling 27. mar 2005 kl. 1740 (UTC)

Saknar litt meir konkrete saksopplysningar her — slik som konkrete (helst systematiske) eksempel på korleis 1941-rettskrivinga for bokmål skil seg ut frå 1938-rettskrivinga både i riksmålsretning og samnorskretning (ikkje berre dei lausrivne «no», «heim» og «gjente» som peiker i samnorskretning, men konkrete eksempel som viser utviklinga i riksmålsretning òg). Når det gjeld dette om NS etter landsdel, så stemmer det godt at NS stod svakt på Ytre Vestlandet, men dei stod noko sterkare i indre fjordstrøk, og heilt klart t.d. i Nord-Gudbrandsdalen, der nynorsken stod relativt sterkt. Det er viktig at alle påstandar i kontroversielle saker blir solid underbygde med data, slik at ein unngår (eller i det minste minimerer) alle mistankar om POV. -- Olve 27. mar 2005 kl. 1954 (UTC)

1. Det overordna offisielle målet for rettskrivingsendringa av 1941 var å gjere om 1938-rettskrivinga, "det kohtske knot", og få "et høvisk høinorsk mål" i staden. 2. Den geografiske fordelinga av oppslutning om NS er svært godt dokumentert, blant anna i boka "Who were the fascists?", og viser at NS var eit utprega byparti, stod sterkast i Oslo-området, samt i ein del storbondedominerte flatbygder på Austlandet. Dei einaste nynorske områda der NS stod relativt sterkt, var nokre få kommunar i Nord-Gudbrandsdal og Setesdal. På heile den vestlandske landsbygda, altså sjølve kjerneområdet for nynorsken, stod NS særleg svakt, sjølv om det sjølvsagt kan vere skilnader frå kommune til kommune. Sogn og Fjordane, vårt einaste 100% nynorskfylke, var NS sitt absolutt veikaste fylke.--Erling 27. mar 2005 kl. 2020 (UTC)

Ja, inn med dei konkrete kjeldene! Men eg trur framleis at vi skal vera litt forsiktige med å hevde at «nynorskingar» per definisjon var anti-nazistar utan å dokumentere tydeleg at dette er tilfelle uavhengig av (eller i det minste meir dominerande enn) andre geografiske og sosiale faktorar. Etter det eg kan komma i hug (eg har ikkje statistikken framfør meg), var Ytre Søre Sunnmøre (Sande, Herøy o.a.) mellom dei minst NS-orienterte områda i heile landet. Eg meiner å hugse at ytre Nordmøre (småbrukar- og fiskarsamfunn) med unntak av Kristiansund hadde lågare andel NS-folk enn Indre Nordmøre (tydelegare stratifisert samfunn med ein del storbønder). -- Olve 27. mar 2005 kl. 2051 (UTC)

Ingen har hevda at nynorskingar per definisjon var anti-nazistar. Setninga Wolfram reagerte på er slik: "Alle leiande NS-folk bruka riksmål, og NS stod desidert svakast på det nynorskbrukande Vestlandet". Begge delar er historiske fakta, og bør stå i artikkelen om språkpolitikken til NS, fordi riksmålsfolk i heile etterkrigstida og enno idag tillet seg å ymte om det motsette, nemleg om eit samband mellom fascismen og målreisinga. Det var derfor Fløgstad skreiv boka si au. Eg rår alle til å lese denne fantastisk gode boka. "Brennbart" av Kjartan Fløgstad. Eit "must" for alle nynorskingar! (Med kjeldetilvisingar). --Erling 27. mar 2005 kl. 2110 (UTC)

Du er sikkert kjent med at det har foregått en debatt i Aftenposten om påstandene fra Fløgstad, og at flere personer har gått imøte med dem og vist til fremtredende NS-folk som samtidig var ivrige målfolk. At NS var et byfenomen går jeg ikke med på, partiets viktigste samarbeidspartner var Bondepartiet og det var vel strengt tatt i Telemark det hadde sin høyborg. Det var derfor jeg skrev at påstanden din ("alle leiande NS-folk bruka riksmål") var kontroversiell. Wolfram 27. mar 2005 kl. 2206 (UTC)

Blant dei som har undersøkt oppslutninga om NS er Professor Johs. Andenæs. Han samanfattar oppslutninga om Nasjonal Samling på denne måten: «De høyeste tall hadde man i Oslo og østlandsfylkene Hedmark og Oppland, de laveste på Vestlandet, med Sogn og Fjordane som det aller laveste.» Men setninga du Wolfram reagerte på er no tatt ut, så vi kan heller diskutere dette vidare ein annan gong. --Erling 28. mar 2005 kl. 0949 (UTC)

Kjelde om rettskrivinga av 1941: "Krigen sette ein effektiv stoppar for den måldyrking som kanskje elles hadde vaksi fram og i beste tilfelle kunne ha gitt praktisk støtte til den språklege samlingsviljen som i åra før krigen var så sterk i mest alle lag av folket. Krigen stansa denne bølgja av fornorsking og tilnærming. Den revisjon av 1938-rettskrivinga som Quislings og Gulbrand Lundes kulturdepartement fekk i stand i 1941, var mykje ein spekulasjon i misnøyet med 1938-rettskrivinga, og gjekk hovudsakleg i modererande og konservativ lei." Alf Hellevik, Skriftspråk i utvikling. Tiårsskrift for Norsk Språknemnde 1952-1962. Oslo 1964, side 11-38. (Uthevinga er mi). --Erling 28. mar 2005 kl. 1001 (UTC)

Meir om 1941-rettskrivinga frå ymse kjelder: 1. "1941-rettskrivningen avskaffet sideformene fra 1938 både i bokmål og nynorsk. Den nye rettskrivningen gikk samtidig tilbake til konservative former innenfor begge språkene. På nynorsk ble i-endelsen likestilt med a-endelsen i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord. For bokmål ble obligatoriske a-endelser i intetkjønn flertall avskaffet. Formene skulle, ville og kunne ble avskaffet til fordel for skulde , vilde og kunde. På samme tid ble enkelte radikale former i bokmål obligatoriske, fordi de ble betraktet som særlig «norske». Det skulle nå bare hete heim og heimlig, på samme måte som det skulle hete no og enno. «Nu skal nå hete no», skrev en avis. Det ble også anbefalt at a-endelsen i hunkjønn bare skulle brukes i ord for «heimlige og hverdagslige ting», altså nokså nær det 1917-reformen hadde sagt." (Johan Megaard i eBok). 2. "..den nye rettskrivningen ble kunngjort i november 1941. Den ble gjort gjeldende i pressen, skolen og administrasjonen fra midten av 1942 og ble rosende omtalt i Aftenposten og Morgenbladet. Gulbrand Lundes reform fjernet mange av de valgfrie formene i 1938-rettskrivningen både i nynorsk og bokmål: fekk, gje og glas ble fjernet som sideformer fra bokmålet, samtidig som gikk, skole, hjerte og søndag ble forbudt på nynorsk. Det grammatikalske formverk var jevnt over mer konservativt enn i 1938-rettskrivningen for begge målformenes vedkommende." (ØS i Krigsleksikonet). 3. Tekstprøve med 1941-rettskriving. Frå ei datidig bok om afrikanarar: "I Nairobi kan en gå på kino, men også der er det blitt mer sivilisert siden jeg var der sist.  Den gangen gikk vi hvite inn gjennom våre egne innganger og tok plass i våre etter den tids begreper makelige stoler, mens negrene gjennom en egen dør bakerst i salen  kom inn i en stor losje, hvortil der solgtes billetter så lenge noen ville kjøpe og hvor man overlot til de fargede selv å finne ut hvor de vilde sitte, stå, henge eller ligge.  No har de fått bedre og mer bekvemme forhold å forlyste seg under, når de skal på kino, de kan som regel få sitteplass og til overflod gjøre seg håp om å få se noe av forestillingen. (...)men de tvilte likevel på at disse små sammenbrettede og uskyldig utseende papristykkene kunne frembringe noen lyd.  Og til tross for at de altså var forberedt, har jeg aldri sett noe noe så komisk som disse negrene da han kastet en antent luntestomp foran dem.  Negrene ser jo ikke begavet ut i forvegen, og når de virkelig blir forskrekket over noe, er ansiktene deres ikke til å beskrive". 4. På bakgrunn av kjeldene ovafor er det ikkje rart at riksmålshistorikar Lars Roar Langslet måtte innrømme dette om Riksmålsforbundets landsmøte i 1941: "Flertallet i den reduserte forsamlingen var åpenbart mer opptatt av sjansene til å få den forhatte rettskrivningen fra 1938 omgjort under Quisling-styret. Bare Charles B. Middelthon (Aftenpostens petitskribent Cm) agiterte sterkt mot et slikt samrøre med myndighetene (min bok s.172). Jeg gir altså Fløgstad rett, både når det gjelder datoen og avstemningsresultatet, og beklager feilene. Jeg har ingen annen forklaring enn hastverk og lastverk - det var iallfall ikke noe overlagt forsøk på å «forgifte kjeldene» (Frå Dagbladet). (Uthevingane er mine. EO.) --Erling 28. mar 2005 kl. 1438 (UTC)