Emil Adolf von Behring
| Emil Adolf von Behring | |||
 | |||
| Fødd | Emil Adolf Behring 15. mars 1854 Ławice | ||
|---|---|---|---|
| Død | 31. mars 1917 Marburg | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket, Kongedømet Preussen | ||
| Område | medisin, immunologi, bakteriologi | ||
| Yrke | immunolog, lege, faglitterær forfattar, universitetslærar, fysiolog, bakteriolog, vitskapsperson | ||
| Institusjonar | Philipps-Universität Marburg Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg Charité | ||
| Alma mater | Humboldt-Universität zu Berlin | ||
| Doktorgradsrettleiar | Robert Koch Shibasaburo Kitasato | ||
| Ektefelle | Else von Behring | ||
| Medlem | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften American Academy of Arts and Sciences Pépinière-Corps Corps Guestphalia et Suevoborussia Marburg Marburger Burschenschaft Germania | ||
Emil Adolf von Behring (15. mars 1854–31. mars 1917) var ein tysk lege. Han var den fyrste som blei tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for forskinga si på serumterapi, særleg mot difteri.[1]
Liv og virke
[endre | endre wikiteksten]Bakgrunn
[endre | endre wikiteksten]Behring var fødd i Hansdorf i Preussen, no Ławice i Polen, som son av læraren Georg August Behring (1819-1886) og den andre kona hans, Augustine Zech (1828-1892). Mellom 1874 og 1878 studerte Behring medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.
Karriere
[endre | endre wikiteksten]Behring var hovudsakleg militærlege. Etter å ha arbeidd som assistent under Robert Koch fekk Behring tittelen professor i 1893. Kort tid seinare blei han utnemnd til professor i hygiene i Halle. Han blei så professor for hygienelære på det medisinske fakultetet ved Universitetet i Marburg. Han var i denne stillinga resten av yrkeslivet sitt.
Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorium i same bygning, og Behring stimulerte Meyer si interesse for korleis tetanustoksinet fungerte.[2]
Behring oppdaga at organismen kan danna motgift mot bakteriegifer. Oppdagingane hans var grunnlaget for immunitetlæren og dei i dag viktige behandlingane med vaksina og antiserum. Dei førte òg til framleiinga av antidifteriserum, der dei fyrste forsøk på menneske fann stad mot slutten av 1891.
Nobelprisen hans er no i Genève, der han er på utstilling ved Den internasjonale Raude Kross- og Raude Halvmånerørsla.
Privatliv
[endre | endre wikiteksten]
.jpg)
I desember 1896 gifta Behring seg med 18 år gamle Else Spinola som var dotter av Bernhard Spinola, direktør ved Charitésykehuset i Berlin, og ei jødiskfødd mor som konverterte til kristendomen då ho gifta seg.[3] Behring og Spinola fekk seks søner. Dei hadde bryllaupsferien sin på Capri i 1897, der Behring hadde eit feriehus. I 1909 til 1911 budde den russiske forfattaren Maksim Gorkij i feriehuset.
Behring døydde i Marburg i Hessen-Nassau i 1917.
Publikasjonar
[endre | endre wikiteksten]Behring skreiv og gav ut ei rekkje publikasjonar.
- Die praktischen Ziele der Blutserumtherapie (1892)
- Das Tetanusheilserum (1892)
- Die Geschichte der Diphtherie (1893)
- Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
- Allgemeine Therapie der Infektionskrankheiten (1900).
- Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
- E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf
Kjelder
[endre | endre wikiteksten]- ↑ «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1901». www.nobelprize.org. Henta 6. oktober 2015.
- ↑ Legrum, Wolfgang; Al-Toma, Adnan J.; Netter, Karl J. (1992). 125 Jahre Pharmakologisches Institut der Philipps-Universität Marburg. Marburg: N. G. Elwert Verlag. ISBN 3770809858.
- ↑ Derek S. Linton, Emil von Behring: Infectious Disease, Immunology, Serum Therapy, American Philosophical Society, 2005, p. 198
- Denne artikkelen bygger på «Emil Adolf von Behring» frå Wikipedia på bokmål, den 25. april 2026.