Hopp til innhald

Fransk kunst

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Fransk elfenbeinsskulptur av Madonna med barn frå slutten av 1200-talet, 25 cm høg, kurva for å passa til forma på elfenbeintanna.

Fransk kunst omfattar biletkunst og formgjeving (inkludert arkitektur, snikkararbeid, tekstilkunst og keramikk) som har opphav i det geografiske området dagens Frankrike. Landet har ei rekkje megalitt-monument frå ungpaleolitisk tid, den siste tredelen av eldre steinalder, og mange av dei mest imponerande funna av tidleg keltisk kunst frå jernalderen. Den galloromanske perioden let etter seg ein distinkt regional skulpturstil, og området kring dagens grense mellom Frankrike og Tyskland var den fremste i Romarriket for masseproduksjon av fint dekorert keramikk, som så blei sendt til Italia og andre stader i stor skala. Med merovingarane byrjar fransk stil som eit eige, innverknadsrikt element i den vidare utviklinga av kunsten til det kristne Europa.

Førhistorie

[endre | endre wikiteksten]
Venus frå Brassempouy framanfrå og frå sida.

Den eldste kjende europeiske kunsten frå ungpaleolitikum for mellom 40.000 og 10 000 år sidan og Frankrike har eit stort utval av utbod av eksisterande prehistorisk kunst frå châtelperronien-, aurignac-, solutréen-, gravettien- og magdalénienkulturen. Denne kunsten inkluderer holemåleri, som dei berømte måleria i Pech Merle i Lot i Languedoc frå kring 16 000 f.Kr., Lascaux, som ligg nær Montignac i Dordogne og stammar frå mellom 13 000 og 15 000 f.Kr., eller kanskje så langt tilbake som 25 000 f.Kr., Cosquerhola, Chauvethola frå 29 000 f.Kr. og Trois-Frères-hola. berbar kunst, som dyreutskjeringar og gudinnestatuettar kjende som venusfigurar, som Venus frå Brassempouy frå 21 000 f.Kr., oppdaga i Landes, no i museet ved Château de Saint-Germain-en-Laye, eller Venus frå Lespugue, no ved Musée de l'Homme. Dekorative perler, beinnåler, utskjeringar og pilspissar av flint og stein er òg blant dei forhistoriske gjenstandane funne i området som no utgjer Frankrike.

Menec-steinane.

I yngre steinalder byrja ein reisa megalittiske eller store steinmonument, som dolmenar og menhirar ved Carnac, Saint-Sulpice-de-Faleyrens og andre stader i Frankrike. Desse monumentet byrja ein truleg å laga i det femte tusenåret f.Kr., sjølv om nokre forfattarar meiner tradisjonen kan ha røter i mellomsteinalderen. I Frankrike finst det rundt 5000 megalittiske monument, hovudsakleg i Bretagne, som har den største konsentrasjonen. I dette området finst det att godt bevarte slike monument i ei rekkje stilar. Gavrinis-cairnen sør i Bretagne er eit framståande døme på megalittisk kunst: den 14 meter lange indre korridoren er nesten fullstendig dekorert med ornamentale utskjeringar. Den store brotne menhiren i Er-Grah, som no er i fire stykke, var opphavleg over 20 meter høg, noko som gjorde han til den største menhiren ein kjenner til. Frankrike har òg mange måla steinar, polerte steinøkser og innskrivne menhirar frå denne perioden. Grand-Pressigny-området var kjent for dyrebare steinblad og dei blei eksporterte i stor utstrekning i den yngre steinalderen.

Keltisk og romersk tid

[endre | endre wikiteksten]
Agrishjelmen

Frå dei proto-keltske Urnfield- og Hallstatt-kulturane utvikla det seg ein kontinental keltisk kunsttradisjon i jarnalderen. Han var særleg knytt til La Tène-kulturen, som bløma i den seine jernalderen frå 450 f.Kr. til den romerske erobringa i det fyrste hundreåret f.Kr. Denne kunsten stamma frå innfødde og klassiske kjelder og kanskje også frå Middelhavet og Orienten. Keltarane i Gallia er kjende for mange graver og gravhaugar som er funne over heile Frankrike.

Keltisk kunst er svært ornamentert. Ein unngår rette linjer og nyttar berre tidvis symmetri, og driv ikkje naturetterlikning eller følgjer venleiksideala som var sentrale i den klassiske tradisjonen. Tilsynelatande har kunsten kompleks symbolisme. Kunstverka omfattar ei rekke stilar og innlemmar ofte subtilt modifiserte element frå andre kulturar, for til dømes den karakteristiske over-under-flettinga som fyrst kom til Frankrike på 500-talet, sjølv om det allereie var nytta av germanske kunstnarar. Den keltiske Vix-grava i dagens Bourgogne inneheldt den største bronse-krateren frå antikken, som truleg var blitt importert frå Hellas av keltiske aristokratar.

Théâtre antique d'Orange

Mellomalderen

[endre | endre wikiteksten]

Merovingisk kunst

[endre | endre wikiteksten]

Merovingisk kunst stammar frå det frankiske merovingar-dynastiet, som varte frå det 400- til 700-talet i dagens Frankrike og Tyskland. Dette dynastiet medførte viktige endringar i kunsten. Innan arkitektur var det ikkje lenger ei ønskje om å byggja sterke og harmoniske bygningar. Skulpturen gjekk tilbake til å vera lite meir enn ein enkel teknikk for dekorasjon av sarkofagar, alter og kyrkjemøbler. På den andre sida førte veksten til gullarbeid og manuskriptilluminasjon til ei gjenoppståing av keltisk dekorasjon. Planane for dei var nok kopierte frå romerske basilikaer. Trebygningane frå denne tida har ikkje overlevd på grunn av brann, anten tilfeldig eller forårsaka av herjingane til normannarane.

Karolingisk kunst

[endre | endre wikiteksten]
Aachen-evangelia, ca. 820, eit døme på karolingisk illuminasjon.

Karolingisk kunst stammar frå den rundt 120 år lange perioden frå 750 til 900, under styra til Charles Martel, Pippin den yngste, Karl den store og deiumiddelbare arvingane hans. Tida er kjend som den karolingiske renessansen. Den karolingiske epoken er den fyrste perioden av den mellomalderske kunstrørsla som er kjend som pre-romansk. For fyrste gong protesterte nord-europeiske kongar med klassiske romerske kunstformer frå middelhavslanda, og blanda klassiske former med germanske for å skapa heilt nye innovasjonar i figurteikningar og gjorde klart for romansk kunst og seinare gotisk kunst i Vesten.

Sentral tympaon av narteks i Vézelay_Abbey" id="mw9A" rel="mw:WikiLink" title="Vézelay Abbey">Vézelay Abbey i Vézeley, 1140-1150

Romansk kunst

[endre | endre wikiteksten]

Romansk kunst viser til vesteuropeisk kunst frå ein periode på hundre og femti år, frå ca. år 1000 til framveksten av gotisk stil på midten av 1100-talet i Frankrike. Kunststilen er karakterisert av ei fornya interesse for romerske byggeteknikkar og dekorasjonar. For eksempel har kapitelane i klosteret i Saint-Guilhem-le-Désert frå 1100-talet eit akantusbladmotiv og dekorativ bruk av borehol, noko som ofte blei funne på romerske monument. Andre viktige romanske bygningar i Frankrike inkluderer klosteret Saint-Benoît-sur-Loire i Loiret, kyrkjene Saint-Foy i Conques av Aveyron, Saint-Martin i Tours, Saint-Philibert i Tournus av Saône-et-Loire, Saint-Remi i Reims og Saint-Sernin i Toulouse. Spesielt opplevde Normandie ei stor byggingskampanje i kyrkjene i Bernay, Mont-Saint-Michel, domkyrkja i Coutances og Bayeux.

Inne i Chapelle Haute i Sainte Chapelle i Paris.
Den vestlege (kongelege) portalen ved domkyrkja i Chartres frå kring 1145 med nokre av dei eldste gotiske skulpturane.

Gotisk kunst og arkitektur var frambygd av ein middelaldersk kunstørsla som varte rundt tre hundre år. Stilen byrja i Frankrike, der han utvikla seg frå den romanske perioden på midten av 1100-talet. På slutten av 1300-talet hadde han utvikla seg til ein meir sekulær og naturleg stil kjent som internasjonal gotikk. Dennne varte ved fram til slutten av 1400-talet, då han utvikla seg vidare, til renessansekunst. Dei viktigaste gotiske kunstformene var skulptur, panelmåleri, glasmåleri, freskomåleri og illuminerte manuskript.

Goldenes Röss, om lag 1402, laga i Paris for kong Karl VI.
Side frå Ingeborg-psalteret frå Nord-Frankrike, ca. 1195.
Enguerrand Quarton, Kroninga av jomfrua, 1452-53

Tidleg moderne tid

[endre | endre wikiteksten]
Jegeren Diana, 1550-1560

Kunst frå Frans I til Henrik IV si tid er ofte sterkt inspirert av seinare italienske utviklingar innan biletkunst som vanlegvis blir kalla manierisme, og som mellom anna er knytt til seinare verk av kunstnarar som Michelangelo og Parmigianino. Denne kunsten er karakterisert av figurar som er lange og grasiøse, basert på visuell retorikk, inkludert den utstrekte bruken av allegori og mytologi. Kanskje den største kunsten i den franske renessansen var bygginga av slotta i Loire-dalen. Dei var ikkje lenger tenkt som festningar, men nytta dei rike landområda kring Loire og synte framifrå arkitektonisk dugleik.

Nokre viktige franske arkitektar som følgde renessansstilen er Pierre Lescot, som bygga opp att ein del av Louvre-palasset til kongen, Philibert Delorme, Jean Bullant og Jacques I Androuet du Cerceau.

Barokk og klassisisme

[endre | endre wikiteksten]
Røvinga av sabinekvinnene av Nicolas Poussin, 1634-35

1600-talet var ein gullalder for fransk kunst på alle felt. I den tidlege delen av hundreåret heldt seinmanieristiske og tidlege barokke tendensar fram å bløma i hovudet til Marie de Medici og Ludvig XIII. Kunst frå denne perioden viser innverknad frå både Nord-Europa, i form av den hollandske og flamske skulen, og frå romerske målarar knytte til motreformasjonen. Kunstnarar i Frankrike diskuterte ofte dei kontrasterande verdiane til Peter Paul Rubens frå den flamske barokken med lystfulle linjer og fargar mot Nicolas Poussin og den rasjonelle kontrollen, proporsjon og romerske klassiske barokk stilen hans. Ein annan forkjempar for klassisismen som verka i Roma var Claude Gellée, kjent som Le Lorrain, som definerte den klassiske landskapsforma.

Mange unge franske målarar frå byrjinga av hundreåret drog til Roma for å få opplæring, og tok raskt til seg påverknad frå Caravaggio, til dømes Valentin de Boulogne og Simon Vouet. Sistnemnde blir rekna for å ha ført barokken til Frankrike, og då han vende tilbake til Paris i 1627 blei han utnemnd til fyrstemålar for kongen. Men fransk målarkunst skilde snart lag med den italienske barokken, og målarar som Eustache Le Sueur og Laurent de La Hyre, som etterlikna Poussin, utvikla ein klassistisk sti kjend som parisisk atticisme, som var inspirert av antikken, og fokuserte på proporsjon, harmoni og viktigheita av teikning. Sjølv Vouet endra stil etter at han var komen tilbake frå Italia, til ein meir avmålt men likevel svært dekorativ og elegant stil.

Georges de La Tour, Den angrande Magdalena, ca. 1640.

Rokokko og nyklassisisme

[endre | endre wikiteksten]

Rokokko og nyklassisisme er termar som blir brukte til å skildra biletkunsten og arkitekturen i Europa frå tidleg til seint 1700-tal. I Frankrike førte døden til Ludvig XIV i 1715 til ein periode med fridom som ofte blir kalla régence. Versailles var forlate frå 1715 til 1722 då den unge kongen Ludvig XV og regjeringa leia av hertugen av Orléans heldt til i Paris. Der oppstod det ein ny stil innan dekorasjonskunst kjend som rocaille, der ein heldt på asymmetrien og dynamikken frå barokken, men fornya han i ein stil som var mindre retorisk og hadde mindre pompøse effektar og nytta motiv inspirerte av naturen. Denne måten å dekorera rom og møbler på fanst òg i målarkunsten. Rocaillle-måleri vende seg mot lettare tema, som fêtes galantes, teatermiljø, behagelege mytologiske soger og nakne kvinner. Moraliserande sider ved mytane eller historiemåleria blei oftast utelatne, og ein la vekt på dei dekorative og behagelege aspekta ved scenane som blei skildra. Måleri frå denne perioden viser ei større vektlegging av farge enn teikning, med tydelege penselstrøk og svært fargerike scenar. Viktige franske målarar frå denne perioden inkluderer Antoine Watteau, som blir sett på som oppfinnaren av fête galante, Nicolas Lancret og François Boucher, kjent for dei milde, pastorale og galante scenane sine, og Jean-Marc Nattier, som blei beundra for dei grasiøse og sjarmerande oljeportretta av damer frå hoffet til Ludvig XV. Pastellmåleri kom på mote i Europa på denne tida, og Frankrike var det største senteret for aktiviteten for pastellister, med prominente figurar som Maurice Quentin de La Tour, Jean-Baptiste Perronneau og sveitsaren Jean-Étienne Liotard. Andre viktige kunstnarar innan historiemåleri i den fyrste halvdelen av hundreåret var François Lemoyne (som måla takkvelvinga i Salon d'Hercule i Versailles-palasset), Jean-François de Troy, Carle Van Loo og Charles-Joseph Natoire.

Inspirasjon av Jean-Honoré Fragonard, 1769
Prometheus av Nicolas-Sébastien Adam, 1762
Jacques-Louis David, Eiden til horatiane, 1786

I siste halvdel av 1800-talet gjekk ein over til nyklassisismen i Frankrike, med ein medviten bruk av greske og romerske former og ikonografi. Denne rørsla blei støtta av intellektuelle som Diderot, som reaksjon på den kunstige og dekorative ånda tilrocaille-stilen. I målning er den største representanten for denne stilen Jacques-Louis David, som la vekt på profilbilde, liknande bruken av profilar på greske vasar. Han viste ofte motiv knytte til klassisk historie, som dødscenane til Sokrates og Brutus. Alvoret og temaet for måleria hans var sterkt påverka av verka til Nicolas Poussin frå 1600-talet. Poussin og David var i sin tur store innverknad på Jean Auguste Dominique Ingres. Andre viktige nyklassistiske målarar i perioden er Jean-Baptiste Greuze, Joseph-Marie Vien og, innan portrett, Élisabeth Louise Vigée Le Brun. Nyklassisismen trengte òg inn i dekorative kunst og arkitektur.

Moderne tid

[endre | endre wikiteksten]

1800-talet

[endre | endre wikiteksten]

Den franske revolusjonen og Napoleonskrigane førte til store endringar i kunsten i Frankrike. Opphøginga og myteskaping kring keisar Napoleon I av Frankrike var nært knytt til måleriane til David, Gros og Guérin. Jean-Auguste-Dominique Ingres var den største figuren innan nyklassisismen fram til 1850-talet og ein viktig kunstlærar som gav forrang til teikning over farge. I mellomtida skapte orientalisme, egyptiske motiv, den tragiske antihelten, ville landskap, historiske romanar og scener frå mellomalderen og renessansen - alle romantiske element - ein livleg periode som gjer enkel klassifisering vanskeleg. Den viktigaste romantiske målaren i denne perioden var Eugène Delacroix, som hadde ein vellykka offentleg karriere og var den største motstandaren til Ingres. Før han opna Théodore Géricault vegen til romantikken med det monumentale måleriet Medusa-flåten, som blei vist ved Parissalongen i 1819. Camille Corot freista å gå vekk frå den konvensjonelle og idealiserte forma for landskapsmåling som var påverka av klassismen for å vera meir realistisk og sensitiv til atmosfæriske variasjonar på same tid.

Massakren ved Khios, Eugène Delacroix, 1824