Kjønnsdimorfisme

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gå til: navigering, søk
Blåalvesmett, Malurus cyaneus, syner dramatisk ulikskap i farger mellom kjønna.

Kjønnsdimorfisme er systematiske skilnadar mellom individ av ulike kjønn hos same arten. Døme er ulikskap i farger, omtalt som kjønnsdikromatisme, i storleik, og i nærvær eller fråvær av delar av kroppen som blir brukt i kurtise eller kampar. Ofte er kjønnsdimorfisme ei følgje av seksuell seleksjon som legg vekt på visse særtrekk ved eitt kjønn. Dimorfisme kan også vera ein fordel for ein art ved at hannar og hoer til dømes kan nytta ulike næringskjelder.

Hos mange artar, inkludert dei fleste pattedyra, er hannen større enn hoa.[1] Hos andre, som dei fleste insekt, edderkoppar, mange fiskar, rovfuglar og einskilde pattedyr som flekkhyene, er hoer større enn hannar. Andre kjønnsspesifikke skilnadar er skilnader i farge, nærvær kontra fråvær av visse kroppsdelar som dekorative fjører, hår, horn, gevir eller støyttenner, storleiken på auga hos nokre insekt, evne til å stikke som hos ulike artar av årevengjer. Kjønnsdimorfisme kan henga saman med ulike åtferdsformer mellom kjønna, som aggresjon, omsut for avkom og anna.

To børstespinnarar av arten Orgyia recens. Hanen (øvst) har store, fleirfarga vengar, medan hoa anten manglar eller har forkrøpla venger.

Døme[endre | endre wikiteksten]

Virvellause dyr[endre | endre wikiteksten]

Eit ekstremt døme på kjønnsdimorfisme finst i slekta Osedax av beinmarkar, som lever på kvalskjelett på havbotnen. Hoene lever i knoklar av den daude kvalen, hannane lever inne i hoene og utviklar seg ikkje forbi larvestadiet, anna enn for å produsere store mengder av sædceller. Hos leddormen Bonellia viridis, vil larver som eksponerer seg for vaksne hoer utvikle seg til små, halvparasittiske hannar som blir svelgt og lever inne i hoa sin genitalsekk. Hos dei parasittiske rankeføtingar, Sacculina, er hannane små, frittgåande dyr, medan hoer berre eksisterer som nettliknande vev i vertane sine. Hos dei fleste skjoldlus, er hoer særs reduserte, utan auge, vengelause, med ikkje-funksjonelle lemmer og redusert segmentering. Hoene er festa permanent til vertsplantene sine, medan hannane er ganske vanlege skjønt fargerike insekt, mindre og med venger.

Fiskar[endre | endre wikiteksten]

Stor ho av Cryptopsaras couesii, ein marulk, med hannen festa i nærleiken av kjønnsopninga (pil). Illustrasjon: Tony Ayling

Nokre artar av marulkar vise òg ekstrem kjønnsdimorfisme. Hoene er meir fisktypiske i utsjånad, medan hannane er små enkle skapningar med forkrøpla fordøyingssystem. Ein hann må finne ei ho og smelte saman med henne: han lever då parasittisk, og blir ein spermproduserande organisme.

Fuglar[endre | endre wikiteksten]

Blant fuglar er kjønnsdimorfisme spesielt tydeleg hos ender og dei fleste hønsefuglar. Dette er kanskje mest dramatiske med artar av påfugl. Hannfasanar er påviseleg større enn hoene og har sterkare farger, og hoene er vanlegvis brune uavhengig av art. Hos nokre fuglar, har hoer ljosare farger enn hannfuglen, dei fleste av desse tilfella er vadarar som symjesnipene og riksesniper. Sidan dette er motsett av vanleg kjønnsdikromatisme, blir det kalla «omvendt kjønnsdimorfisme». Hos mange rovfuglar er det hoene som er størst, ofte med ein merkbar forskjell. Dette synest å redusere konkurransen mellom medlemmane av eit par, som får ulike optimale storleikar på byttedyra dei tar. Nokre tilfelle av kjønnsdimorfisme hos fuglar er så slåande at hannar og hoer av same art lenge var tatt for å vere medlemmar av heilt ulike artar, som i tilfelle av edelpapegøye, Eclectus roratus, der hannar er overvegande grøne med eit oransje nebb og hoa er skarlakraud og djup blå med eit svart nebb.

Svartflikfugl, Heteralocha acutirostris, med ulike eigenskapar ved nebba slik at dei unngjekk konkurranse om føda innbyrdes i paret

Den no utdøydde svartflikfuglen, Heteralocha acutirostris, på Ny-Zealand, var eit anna slåande døme på kjønnsdimorfisme. Hannar hadde kort, skarp og kraftig nebb, medan hoa sitt nebb var langt, tynnt og halvmåneforma. Dette sære utviklingstrekket tillét paret av svartflikfugl å søkje i ulike matkjelder, hannar braut opp rotne stokkar, medan hoer var flinke til å søkje inn ferskt trevirke etter larver.

Pattedyr[endre | endre wikiteksten]

Orangutangfamilie. Orangutangar har stor grad av kjønnsdimorfisme, mellom anna i storleik. Hannane kan bli over dobbelt så tunge som hoene.

Einskilde tilfelle av kjønnsdimorfisme har openbart andre funksjonar utover det å vekkje merksemd blant potensielle partnarar. Eit døme på dette er gnu, og mange hjortedyr. Horna hos hannar er mykje større, slik at dei kan engasjere seg meir effektivt i kampar for paringsprivilegium.

Menneske har, som andre primatar, ei viss grad av kjønnsdimorfisme. Gjennomsnittleg høgd og tyngde er større i menn, men enkeltkvinner kan vera større og/eller tyngre enn enkeltmenn. Kvinner har gjennomsnittleg større del kroppsfeitt. Andre moglege ulike trekk er større mengd kroppshår og større mogelegheit for å bli skalla hjå menn, mindre melaninpigmentering hjå kvinner som dermed kan ha lysare hud, hår og auge. Utforminga av skalle og bekken er forskjellig hjå menn og kvinner, og menn har eit tydelegare adamseple.

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Referansar[endre | endre wikiteksten]

  1. Lindenfors P, Gittleman JL & Jones KE, Sexual size dimorphism in mammals, in: Fairbairn DJ, Blanckenhorn WU & Szekely T (eds) Sex, size and gender roles: evolutionary studies of sexual size dimorphism (Oxford: Oxford University Press, 2007), side 19-26

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]

Commons-logo.svg Commons har multimedia som gjeld: Kjønnsdimorfisme