Kondoeffekt

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Kondoeffekt er ein effekt som er avhengig av temperatur og som aukar til dømes elektrisk motstand, varmekapasitet, magnetiseringsevne og evne til å produsere termoelektrisitet i ikkje-magnetiske metall med små mengder magnetisk forureining.

Effekten vart først skildra av Jun Kondo, som nytta ein tredjeordens perturbasjonsteori på probelmet, som føresåg spreiingsraten til ytre elektron i magnetisk forureining når temperaturen går mot 0 K.[1] Den temperaturavhengige motstanden vert skriven som:

der ρ0 er den gjenverande motstanden, aT2 syner fordelinga frå Fermi-væskeeigenskapar, og leddet bT5 kjem frå gittervibrasjonar. a, b og cm er konstantar.

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. Kondo, Jun (1964). «Resistance Minimum in Dilute Magnetic Alloys». Progress of Theoretical Physics (free access) 32: 37. Bibcode:1964PThPh..32...37K. doi:10.1143/PTP.32.37.