Langdistansebuss
Utsjånad


Langdistansebuss er ein buss bygd for å nyttast på lange distansar, som mellom ulike byar. Slike bussar er vanlegvis høgbygde, med bagasjeplass under golvet. Ekspressbussar er som oftast av denne typen.
I norsk lovverk kan bussar nytta som langdistansebuss vera av klasse 2 eller 3.[1][2] Bussar av klasse 2 kan ha ståplassar i tillegg til sitjeplassar, og har ei øvre fartsgrense på 80 km/h. Bussar av klasse 3 har berre sitjeplassar, og ei fartsgrense på 100 km/h.[2] Begge typane skal ha setebelte.[3]
Galleri
[endre | endre wikiteksten]Moderne langdistansebussar
[endre | endre wikiteksten]- Prevost for 56 passasjerar i Canada
- Mercedes-Benz Tourismo i Berlin i Tyskland
- Toetasjes Neoplan Jumbocruiser
- Kia Granbird Silkroad frå 2015 ved Seoul Motor Show
- Toetasjes Neoplan-bussar på bussruta mellom Oxford og London.
- Hino S'elega i Tokyo i Japan
- Volvo B9R med Plaxton-kropp driven av National Express
- MAN Lion's coach L
- Irizar i6 på MAN-chassis
- Greyhound Lines MCI 102DL3
- Iveco Bus (Irisbus) Magelys ved Busworld 2007
- Setra S 417 HDH i Mannheim
Eldre køyretøy coaches
[endre | endre wikiteksten]- A Leyland Tiger nytta av Southdown Motor Services i England
- Bedford SB buss frå 1961 eigd av MacBraynes Bus
- Dennis 1931 King Alfred
- Greyhound Lines MCI MC 6 bygd av Motor Coach Industries
- Pullman-buss frå Nairn Transport Company til bruk på ruta mellom Damaskus og Bagdad.
Kjelder
[endre | endre wikiteksten]- ↑ «Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) - Kap. 8. Spesielle kjøretøy - Lovdata», lovdata.no, henta 7. mai 2024
- 1 2 «1 Innledning», UU Reisekjeden buss og bane (på norsk bokmål), henta 7. mai 2024
- ↑ Krav til bussmateriellet. Busstjenester Vestregion 2020. Vedlegg 2 (PDF), 15. november 2018