Mønsterpraksis

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Hopp til navigering Hopp til søk
Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) femner om 162 medlemsland og er med det den største standardiseringsorganisasjonen i verda.

Mønsterpraksis eller bestepraksis viser til utbreidde metodar eller teknikkar som er rekna for å vere overlegne til alternativ skikk og bruk, ofte fordi resultata er betre enn med andre framgangsmåtar,[1][2] eller av di dei har blitt standardprosedyre, til dømes for å tilfredsstille juridiske fordringar eller etiske normer.

Mønsterpraksisar bidreg til å ta vare på kvalitetsarbeid som eit alternativ til å følge obligatoriske standardkrav, og kan slik vere bygd på eigenvurdering eller benchmarking (referansemåling).[3] Dei finst ofte i leiande standardar, slik som ISO 9000 og ISO 14001.[4]

Fleire konsulentfirma spesialiserer seg på dette området og tilbyr ferdiglaga malar med standardiserte forretningsprosessar. Ein mønsterpraksis kan i somme høve vere ubrukande eller uvesentleg i høve til føresetnadene i visse organisasjonar.

God forretningspraksis er eit konsept i forretningsstrategi. Spesifikke former av dette er til dømes god landbrukspraksis, god framstillingspraksis, god distribusjonspraksis, god laboratoriepraksis og god klinisk praksis.

Sjå òg[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. Reksten, Torunn (2009). «Ordkommisjonen» (PDF). Statsspråk nr. 2 – Bladet for godt språk i staten. Språkrådet. Henta 25. mars 2017. 
  2. «Best practice». Spørsmål og svar. Språkrådet. Henta 25. mars 2017. 
  3. Bogan, C.E. & English, M.J. (1994). Bench marking for Best Practices: Winning Through Innovative Adaptation. New York: McGraw-Hill. 
  4. Nash, J. and Ehrenfeld, J., 1997: "Codes of environmental management practice: assessing their potential as a tool for change." Annual Review of Energy and the Environment 22, 487-535