Magnus Olsen

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
For fotballspelaren, sjå Magnus Sylling Olsen.
Magnus Olsen

Fødd28. november 1878
Arendal
Død16. januar 1963
Oslo
NasjonalitetNoreg
Områdenordistikk, Scandinavian philology, språkvitskap, runologi
Yrkelingvist, filolog, runologist, skribent, Scandinavian studies scholar, universitetslærar
InstitusjonarUniversitetet i Oslo
Alma materUniversitetet i Oslo
MedlemDet Norske Videnskaps-Akademi
Kungliga Vetenskapsakademien
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien

Magnus Bernhard Olsen (28. november 187816. januar 1963) var ein norsk språkforskar frå Arendal, og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo 1908-1948.

Olsen tok artium i 1896, studerte ved Universitetet og vart cand.philol. med innstilling i 1903. Frå 1899 arbeidde han som amanuensis ved Universitetsbiblioteket i Oslo, og frå 1904 var han universitetsstipendiat. I 1908, 30 år gammal, vart han utnemnd til å etterfølgje læraren sin, Sophus Bugge, i professoratet i gammalnorsk og islandsk språk og litteratur (frå 1921 het faget norrøn filologi).

Det viktigaste arbeidet hans omfattar 7 hefte Edda- og skaldekvad med kommentarar, og 5 band med tolkingar av runeinnskrifter. Han bidrog til å fullføre Oluf Ryghs Norske Gaardnavne som redaktør/medredaktør av 3 bind. Teoriane hans om tilhøvet mellom stadnamn og religion og samfunnsforhold i førkristen tid vart presentert i bøkene Hedenske kultminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom. Norske stedsnavn sosialt og religionshistorisk belyst (1926). Hvad våre stedsnavn lærer oss (1934) er ei konsentrert og lettlest innføring i temaet.

Han grunnla tidsskriftet Maal og Minne i 1909, og redigerte det i 40 år.

Magnus Olsen vart kommandør av St. Olavs Orden i 1945, han var medlem av Vitenskapsakademiet frå 1904, medlem av DKNVS, og riddar av den islandske Falkeordenen og den svenske Nordstjerneordenen. Olsen vart utnemnd til statsstipendiat i 1952. Han var svigerson av bibliotekar Albert Kjær.