Oksygenkatastrofen

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Oppbygging av O2 i jordatmosfæren: 1) (3,85–2,45 milliardar år sidan) ikkje noko O2 produsert. 2) (2,45–1,85 milliardar år sidan) O2 produsert, men teke opp i havet og bergartar på botn av havet. 3) (1,85–0,85 milliardar år sidan) O2 startar å fylle seg op i havet, men vert absorbert av overflata på land, og ozonlaget oppstår. 4) (0,85–0,54 milliardar år sidan) og 5) (0,54 milliardar år sidan til i dag) O2-sluka er fylt opp og gassen startar å fylle opp atmosfæren.

Oksygenkatastrofen var ei massiv miljøendring som ein meiner skjedde i den geologiske perioden siderium i byrjinga av den geologiske æraen paleoproterozoikum i prekambrium for om lag 2,4 milliardar år sidan. Hendinga vert òg kalla oksygenkrisa, oksygenrevolusjonen eller den store oksidasjonen.

Då livsformene på jorda utvikla fotosyntese for om lag 2,7 milliardar år sidan vart det produsert store mengder molekylært oksygen. Oksygenet skapte etter kvart ei økologisk krise for det biologiske mangfaldet på denne tida, sidan oksygen var giftig for dei mikroskopiske anaerobe organismane som dominerte då.

Denne endringa førte òg til nye høve for biologisk diversifisering, samt andre enorme endringar i den kjemiske vekselverknaden mellom stein, sand, leire og andre geologiske substrat og lufta i jorda, i havet og andre vassflater. Trass i naturleg resirkulering av organisk stoff hadde livet vore energisk avgrensa fram til oksygenet dukka opp. Dette gjennombrotet for utviklinga til stoffskiftet auka den tilgjengelege energien for levande organismar og hadde ein enorm miljømessig innverknad på jorda.

Tidsforskyving[endre | endre wikiteksten]

Det var ei forskyving på om lag 300 millionar år mellom dei første fotosyntetiske organismane startar å produsere oksygen til oksygenkatastrofen slo til.

Eit fenomen som forklarer denne skilnaden er at oksygenet ikkje starta å auke før ein hadde hatt tektonisk drivne endringar i oppbygginga av jorda, inkludert grunnbrott der organisk karbon kunne nå sedimenta og verte gravlagd.[1] Det første oksygenet som vart tilgjengeleg vart òg først teke opp av forskjellige kjemiske reaksjonar i havet, hovudsakleg sambindingar med jern. Spor av dette fenomenet finst i eldre berglag som inneheld massive lagdelte jernrike bergartar som vart lagt ned i denne perioden då jern og oksygen først inngjekk i kjemiske sambindingar. Det meste av jernmalmen på jorda finst i desse laga. Desse kjemiske fenomena ser ikkje ut til å stå for heile tidsforskyvinga.

Fotosyntetiske organismar var òg ei kjelde for metan, som fanga opp mykje molekylært oksygen, fordi metan og oksygen lett dannar karbondioksid (CO2) når det finst ultrafiolettstråling. I 2006 vart det utført eit modelleksperiment som kan forklare noko av tidsforskyvinga. Etter kvart som det kom til nok oksygen i atmosfæren oppstod etter kvart ozonlaget som dempa UV-strålinga, og dermed minka danninga av karbondioksid.[2]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. T. M. Lenton, H. J. Schellnhuber, E. Szathmáry (2004). «Climbing the co-evolution ladder». Nature 431: 913. doi:10.1038/431913a. 
  2. C. Goldblatt, T.M. Lenton, A.J. Watson (2006). «The Great Oxidation at 2.4 Ga as a bistability in atmospheric oxygen due to UV shielding by ozone» (PDF). Geophysical Research Abstracts 8: 00770. 
Proterozoikum
Paleoproterozoikum Mesoproterozoikum Neoproterozoikum
Siderium Rhyacium Orosirium Statherium Calymmium Ectasium Stenium Tonium Kryogenium Ediacara