Stokksag

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Felling md stokksag under 1. verdskrig.

Stokksag, eller tomannssag, er ei sag som vart nytta for tømmerhogst før det vart vanleg å nytta svans. Eita anna namn var «tverrvedsag»[1] Stokksaene var om lag 1,5 m lange tomannssager, med handtak i begge endar.

Utforming[endre | endre wikiteksten]

Ulike typar: øvst for felling og bedst for kapping.

Dei fyrste stokksagene var heimesmidde og hadde same breidd over heile sagbladet[2]. Dei fyrste fabrikklaga stokksagene kom rundt 1860. Dei hadde krumt sagblad, og bladet var tynnare på baksida enn på frasida, slik at dei var mindre utsette for å setta seg fast på grunn av klemming. Sagene kunne ha noko ulik utforming. Sager for felling av grovt virke, som på vestkysten av USA var lengre og tynnare enn sager laga for kapping. Men ofte vart same saga nytta både for felling og kapping.

Tenner[endre | endre wikiteksten]

Stokksagene kunne ha noko ulike typar tenner, som hadde forekjellige eigenskapar.

Rivtenner[endre | endre wikiteksten]

Rivtenner.

Triangulære rivtenner er den enklaste tanntypen. Alle tennerne er like, og kvar tann skjer av, bryt laus og fører ut spon. Meir kompliserte tenner kan vera meir effektive, men rivtennerne er mykje enklare å fila. Slike tenner fekk difor stor utbreiing[3].

Høveltenner[endre | endre wikiteksten]

Høveltenner.

Denne typen hadde fire skjæretenner og to høveltenner. To av skjæretennene var venstretenner og to var høretenner, som skar ut fibre på kvar si side av sporet. Høveltennerne, som snudde kvar sin veg, skar så laus botnen og førte den avskorne sponen ut av sporet [3]. Denne tanntypen var svært effektiv, men sagene var vanskelege å fila rett[4]. På vestkysten av Nord-Amerika vart avverkinga utført av store føretak, som hadde tilsett filarar som kvesste sagene[5].

Skrapetenner[endre | endre wikiteksten]

Skrapetenner.

Denne typen er skjerande og skrapande. Kvar enkelt tann skjer laus, bryt av og fører spon ut av sporet[3].

Bruk[endre | endre wikiteksten]

Skogsarbeidarane var vane med å nytta øks, og de var stor motstand mot å nytta sag i starten. Men etter kvart gjekk dei fleste over til å nytta sag. Stokksagene var i bruk fram til rundt 1900, då svansen gradvis overtok[2]. For at bladet skulle gli lettare i sporet var det vanleg, spesielt i sevjetida, å smørja det med til dømes parafin.

Galleri[endre | endre wikiteksten]

Referansar[endre | endre wikiteksten]

  1. Slettan, D. (red.), Kystfolk ser tilbake - Livet på Trøndelagskysten i mellomkrigstida, Tiden norske forlag, 1979.
  2. 2,0 2,1 Thorseth, L., Årringer - Skogbygda Trysil, 2014.
  3. 3,0 3,1 3,2 Sporrong, B., Från yxa till enmansmotorsåg - mekanisering i nordiska skogar 1850 till 1950, Habo, 2013.
  4. Samset, I., Fra muskler til maskiner i skogen, Norsk skogmuseum, 2008.
  5. Johnson, K., Early logging tools, Schiffer, 2007.