Hopp til innhald

Vol. 4 av Black Sabbath

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Vol. 4
Studioalbum av Black Sabbath
Språk engelsk
Utgjeve 22 september 1972 (1972-09-22)
Innspelt mai–juni 1972[1]
Studio Record Plant i Los Angeles
Sjanger heavy metal[2], hardrock[3][4]
Lengd 42:18
Selskap Vertigo (Europa), Warner Bros. (USA)
Produsent Black Sabbath, Patrick Meehan
Black Sabbath-kronologi 
Master of Reality
(1971)
Vol. 4 Sabbath Bloody Sabbath av Black Sabbath
(1973)


Vol. 4 er det fjerde studioalbumet til det engelske heavy metal-bandet Black Sabbath. Det vart gjeve ut av Vertigo Records 22. september 1972.[5] Dette var det første Black Sabbath-albumet som ikkje vart produsert av Rodger Bain; gitaristen Tony Iommi tok over produksjonsarbeidet. Den dåverande manageren Patrick Meehan stod oppført som medprodusent, sjølv om han i røynda var lite involvert i produksjonen.

Albumet held fram i den særs tunge retninga frå det førre albumet, Master of Reality, men har òg meir eksperimentelle innslag, til dømes på «Changes» og «FX».

Musikkpressa var igjen lite begeistra, men albumet vart likevel ein stor kommersiell suksess. Det nådde femteplassen i Storbritannia og 13. plassen i USA og vart etter kvart sertifisert til platina i USA. I dag vert albumet rekna som eitt av dei beste til Sabbath og har vore med på fleire lister over dei beste heavy metal-albuma.

Trass i suksessen til dei tre første albuma – Black Sabbath, Paranoid og Master of Reality – hadde bandet byrja å få problem. Dei kom hovudsakleg av narkotikabruken, som hadde auka under innspelinga av Master of Reality.[6]

Innspeling

[endre | endre wikiteksten]

Sjølv om Black Sabbath og Patrick Meehan offisielt er krediterte for produksjonen av Vol. 4, stod Tony Iommi for det meste av det faktiske arbeidet.[1] Vokalisten Ozzy Osbourne sa i 1972 at dette var det første albumet dei hadde produsert sjølve. Dei hadde tidlegare hatt Rodger Bain, som var svært dyktig, men ikkje heilt forstod kva bandet gjorde. Denne gongen arbeidde dei med manageren Meehan, og Osbourne meinte alle var nøgde; det var òg flott å arbeide i eit amerikansk studio.[7] Ifølgje Iommi hadde Meehan lite å gjere med produksjonen, men kravde likevel å stå oppført som produsent.[1] «Tomorrow's Dream» vart gjeven ut som singel 22. september 1972.[8]

Innspelinga var full av problem, mange av dei knytte til rusmiddelmisbruk. Bandet fekk jamleg levert høgtalarkabinett fulle av kokain til studioet.[1]

Trommeslagaren Bill Ward sleit med å spele inn «Cornucopia» etter å ha sete midt i rommet og berre teke rusmiddel.[9] Han frykta at han skulle få sparken. Ward hata songen og nokre av mønstera, men fekk det til til slutt. Den kjølege reaksjonen frå dei andre fekk han likevel til å kjenne at han hadde mislukkast og stod i fare for å verte kasta ut.[10] Ifølgje boka How Black Was Our Sabbath hadde Ward alltid drukke, men sjeldan verka full; i ettertid kunne det ha vore eit faresignal, for sjølvkontrollen hans var no tydeleg svekt. I sjølvbiografien hevdar Iommi at Ward nesten døydde etter ein spøk som gjekk gale under innspelinga. Huset i Bel Air som bandet leigde av John du Pont, inneheldt fleire sprayboksar med gullmåling frå DuPont. Då dei fann Ward naken og medvitslaus etter kraftig drikking, dekte dei han frå topp til tå med gullmåling. Målinga blokkerte porene og gav han eit krampeåtak.

I sjølvbiografien I Am Ozzy skriv Osbourne mykje om innspelingane. Trass i all tullinga meinte han at dei musikalsk aldri hadde vore sterkare enn i dei få vekene i Bel Air. Etter kvart undra dei seg likevel over kvar all kokainen kom frå; Osbourne skildra han som særs kvit, rein og sterk og meinte eitt sniff gav ei kjensle av å vere konge av universet. Under ein konsert på Hollywood Bowl på Vol. 4-turneen fekk misbruket følgjer for Iommi. Etter fleire dagar med kokain gjekk han av scenen og kollapsa, ifølgje Osbourne. Under lydprøva tidlegare same dagen hadde ein rasande kristen mann prøvd å storme scena og stikke Iommi med ein dolk, men scenemannskapet stoppa han. Butler sa at dei på dette tidspunktet ønskte ein pause.[11]

Osbourne fortel òg om den vedvarande frykta for å verte teken av politiet. Ho vart verre etter at dei såg The French Connection (1971), ein film om politi i New York som arbeider under dekke for å stanse ein internasjonal heroinsmuglarring. Då rulleteksten kom, hyperventilerte han. Butler vedgjekk til Mojo i 2013 at heroin òg hadde kome inn i biletet. Dei snorta stoffet, men injiserte aldri, og han forstod ikkje kor ille det hadde vorte før han kom heim og kjærasten ikkje kjende han att.

Komposisjon

[endre | endre wikiteksten]

På Vol. 4 utvida Black Sabbath uttrykket utover den tunge lyden dei var kjende for. Mojo skreiv i juni 2013 at dersom alkohol og dop hadde vore drivstoffet på dei tidlegare albuma, var Vol. 4 kokainalbumet. Trass i den aukande avhengnaden var albumet musikalsk ambisiøst: Den tunge sida var intakt på «Tomorrow's Dream», «Cornucopia» og det veldige «Supernaut», ein favoritt hos Frank Zappa med eit soul-inspirert avbrot av Bill Ward. Gitarintroen på «St. Vitus Dance» hadde derimot eit lyst, Led Zeppelin-prega uttrykk, medan «Laguna Sunrise» var eit stemningsfullt nyklassisistisk instrumentalstykke av Iommi. Etter å ha vore vaken heile natta og sett soloppgangen på Laguna Beach komponerte Iommi songen.[1] Eit orkester akkompagnerte gitaren hans i studio, men nekta å spele før stemmene var skrivne skikkeleg ut.[1] Det same orkesteret spelte på «Snowblind».[1]

«Snowblind» er den tydelegaste tilvisinga bandet har til kokain, rusmiddelet dei føretrekte i denne perioden. Snowblind var òg arbeidstittelen på albumet, men leiinga i Vertigo Records ville ikkje gje ut eit album med ei så tydeleg narkotikatilvising.[1] I omslagsteksten takkar bandet «the great COKE-cola».[1] Osbourne skriv at Snowblind var eitt av dei beste albuma til Black Sabbath, men at plateselskapet ikkje lét dei behalde tittelen fordi kokain var ei stor sak på den tida og selskapet ville unngå strid. Bandet protesterte ikkje.

Sjølv om størstedelen av albumet har den kjende tunge stilen, viser nokre songar ei meir kjenslevar side. «Changes», skriven av Iommi med tekst av Butler, er til dømes ein pianoballade med Mellotron. Iommi lærte seg sjølv å spele piano etter å ha funne eit i ballsalen i Bel Air-huset. «Changes» vart komponert på dette pianoet.[1] Osbourne skriv at Tony sette seg ved pianoet og fann det vakre riffet; sjølv nynna han ein melodi over det, og Geezer skreiv den hjarteskjerande teksten om samlivsbrotet Bill gjekk gjennom. Osbourne syntest resultatet var framifrå frå første innspeling.

«FX» oppstod uventa i studioet. Etter at Iommi hadde røykt hasj, slo krusifikset rundt halsen hans ved eit uhell borti gitarstrengene, og bandet vart interessert i den merkelege lyden.[1] Dei la på ekko og slo gitaren med ulike gjenstandar for å lage underlege lydeffektar. Iommi kallar songen ein rein spøk.[1]

Om «Wheels of Confusion» sa Henry Rollins at songen handlar om framandgjering og å vere fortapt i forvirringa, ein situasjon han sjølv ofte var i. Sabbath kunne vere favorittbandet hans; han kalla det den ultimate rocken for den einsame mannen, med ein musikk som både var smertefull og kraftfull.[12]

Iommi sa til Circus Raves, systermagasinet til Circus, at albumet var ei så fullstendig endring at dei kjende det som om dei hadde hoppa over eit album; dei hadde prøvd å gå for langt.[13]

Albumet skulle opphavleg heite Snowblind, både etter songen og etter kokainmengda bandet brukte under innspelinga. Ifølgje Geezer syntest plateselskapet at dette var for utfordrande, og medan bandet var på ferie, gav selskapet albumet namnet Vol. 4 og endra omslaget. Det endelege omslaget har eit monokromt fotografi av Ozzy Osbourne med armane i vêret og to fingrar strekte ut.[14] Keith McMillan, kreditert som Keef, tok biletet under ein Black Sabbath-konsert i Birmingham Town Hall i januar 1972.[15] Originalutgåva – på Vertigo i Storbritannia, Warner Bros. i USA og Nippon Phonogram i Japan – har eit utbrettscover med ei side limt inn i midten. Kvart bandmedlem har si eiga fotoside, og bandet på scena er vist heilt i midten. Alle fotografia er frå konserten i Birmingham.

Originalomslaget har vorte ikonisk og er etterlikna og parodiert mange gonger, mellom anna på samlealbumet Peaceville Volume 4 (1992), EP-en Volume Two (1992) av Sleep, Longmont Potion Castle Vol. 4 av telefonspøkaren Longmont Potion Castle og EP-en Planet Caravan (1994) av Pantera.

Dei amerikanske utgåvene på 8-spors lydband og kassett har eit anna omslag: gul bakgrunn med Ozzy som svart silhuett.

Utgjeving og mottaking

[endre | endre wikiteksten]
Profesjonelle meldingar
PublikasjonVurdering
Metacritic96/100 (Super Deluxe)[16]
AllMusic5/5[17]
Classic Rock3,5/5[18]
Encyclopedia of Popular Music4/5[19]
The Great Rock Discography8/10[20]
Pitchfork9,0/10[21]
The Rolling Stone Album Guide3/5[22]
Rolling Stonepositiv[23]
Spin Alternative Record Guide8/10[24]
Sputnikmusic1,5/5[25]

Vol. 4 kom ut i september 1972. Dei fleste kritikarane avviste albumet, men det fekk gullstatus på mindre enn ein månad og vart den fjerde Black Sabbath-utgjevinga på rad som selde ein million eksemplar i USA.[26] Det nådde 13. plassen på popalbumlista til Billboard[27] og åttandeplassen på UK Albums Chart.[28] Singelen «Tomorrow's Dream» kom ikkje inn på listene.[29] Etter ein omfattande USA-turné reiste bandet på sin andre Australia-turné i 1973 og seinare på turné i Europa.

Rockekritikaren Lester Bangs, som hadde rakka ned på dei tidlegare albuma, hylla Vol. 4 i Creem. Han skreiv at The Stooges hadde gått hardt laus på natta og ramla inn i gapet hennar, medan Alice Cooper utnytta henne som eit sirkus. Berre eitt band hadde handsama natta ærleg på ein måte som gav meining for store delar av publikum, både gjennom ein personleg og kraftfull mytisk struktur og ved faktisk å lukkast: Black Sabbath. Bangs samanlikna òg tekstane deira med Bob Dylan og William S. Burroughs.

Ettermæle

[endre | endre wikiteksten]

I juni 2000 sette Q[30] Vol. 4 på 60. plass på lista The 100 Greatest British Albums Ever.[31] Magasinet skildra albumet som lyden av rusbrukande, øldrikkande bøller frå den ofte håna kulturelle armhola i Storbritannia sleppte lause i Los Angeles. Mick Wall hevda i biografien Black Sabbath: Symptom of the Universe frå 2013 at «Under the Sun» vart ein lydmessig milepåle for band som Iron Maiden og Metallica. Frank Zappa rekna «Supernaut» som ein av favorittane sine gjennom tidene.[32] Butler sa i eit intervju med Guitar for the Practicing Musician i 1994 at han elska måten Zappa skreiv tekstar på, og at dette definitivt påverka hans eigne tekstar. «Supernaut» var òg ein av favorittsongane til John Bonham i Led Zeppelin.[33] Spin kåra Vol. 4 til det 14. beste metalalbumet gjennom tidene i 2002 og kalla det det første – og kanskje siste – verkelege industrimetall-albumet.[34]

Kerrang! plasserte albumet som nummer 48 blant dei 100 beste heavy metal-albuma gjennom tidene.[35] Rolling Stone sette det på 14. plass på si tilsvarande liste frå 2017.[36] Albumet er òg med i boka 1001 Albums You Must Hear Before You Die.[37] I 1991 rangerte Chuck Eddy Vol. 4 som nummer 139 blant dei 500 beste heavy metal-albuma. Han skreiv at nokre tidlege tilhengjarar fall frå med albumet, medan andre reknar det som det beste til Black Sabbath. Eddy knytte dette til «Jazzen» på albumet og trekte fram delar av «Cornucopia» og eit parti mot slutten av «Wheels of Confusion» med eit fengslande, transeliknande nett av slag i rytmen. Han kalla òg «Supernaut» ein oppsiktsvekkjande funk-frug som kunne jamførast med «Black Satin» (1972) av Miles Davis.[38] Det elektroniske eksperimentet «FX» kalla Eddy «før-dub-dub-metal» på grunn av den psykedeliske forsinkingseffekten og «protodub-ekkoa».[38][39]

All tekst skriven av Geezer Butler; all musikk komponert av Black Sabbath (Geezer Butler, Tony Iommi, Ozzy Osbourne og Bill Ward)

Side A
Nr.TittelLengd
1.«Wheels of Confusion»8:02
2.«Tomorrow's Dream»3:12
3.«Changes»4:44
4.«FX» (instrumental)1:44
5.«Supernaut»4:50
Side B
Nr.TittelLengd
6.«Snowblind»5:33
7.«Cornucopia»3:55A
8.«Laguna Sunrise» (instrumental)2:53
9.«St. Vitus Dance»2:30
10.«Under the Sun»5:53
Total lengd42:18

Super Deluxe-utgåva frå 2021

[endre | endre wikiteksten]
Plate éin
Nr.TittelLengd
Plate to (uutgjevne opptak og nye miksar)
Nr.TittelLengd
1.«Wheels of Confusion»8:14
2.«Changes»3:06
3.«Supernaut»4:11
4.«Snowblind»5:02
5.«Laguna Sunrise»2:31
6.«Under the Sun» (instrumental)3:44
Total lengd24:26
Plate tre (alternative opptak, feilstartar og studiosamtale)
Nr.TittelLengd
1.«Wheels of Confusion» (feilstart med studiosamtale)0:26
2.«Wheels of Confusion» (alternativt opptak 1)4:03
3.«Wheels of Confusion» (alternativt opptak 2)5:20
4.«Wheels of Confusion» (alternativt opptak 3)5:24
5.«Wheels of Confusion» (alternativt opptak 4)5:30
6.«The Straightener» (uutgjeve opptak)3:18
7.«Supernaut» (uutgjeve opptak)5:10
8.«Supernaut» (alternative opptak med feilstartar)13:26
9.«Snowblind» (ufullstendig alternativt opptak 1)3:30
10.«Under the Sun» (feilstart med studiosamtale)2:00
11.«Under the Sun» (alternativt opptak med hjelpevokal)3:44
Total lengd51:53
Plate fire (konsertopptak frå Storbritannia 1973)
Nr.TittelLengd
1.«Tomorrow's Dream»3:21
2.«Sweet Leaf»5:31
3.«War Pigs»7:52
4.«Snowblind»5:17
5.«Killing Yourself to Live»5:45
6.«Cornucopia»4:55
7.«Wicked World / Guitar Solo / Orchid / Into the Void / Sometimes I'm Happy»19:57
8.«Supernaut / Drum Solo»3:57
9.«Wicked World» (reprise)2:17
10.«Embryo»0:23
11.«Children of the Grave»5:37
12.«Paranoid»4:11
Total lengd69:04
Merknader
  • Plate to og tre i 2021-utgåva inneheld alternative versjonar frå innspelingane i mai 1972, miksa av Steven Wilson i 2020.
  • Plate fire inneheld konsertopptak frå to konsertar i 1973, miksa av Richard Digby-Smith i 2020. Spor 1–4 og 7–12 vart tekne opp i Rainbow Theatre i London 16. mars 1973, og spor 5–6 på Hardrock Concert Theatre i Manchester 11. mars. Spor 3 og 5–12 hadde tidlegare kome på konsertalbumet Live at Last frå 1980, medan spor 1, 2 og 4 ikkje hadde vore gjevne ut. Konsertane vart opphavleg tekne opp til eit planlagt konsertalbum som til slutt vart skrinlagt, sjølv om planane alt var annonserte i britiske aviser. Masterlydbanda vart henta fram og remastra for å setje saman ei fullstendig settliste frå 1973 til Volume 4 Super Deluxe i 2021.[40]
  • På somme nordamerikanske pressingar har songdelar titlane «The Straightener» og «Every Day Comes and Goes». Den første er kodaen til «Wheels of Confusion», og den andre er eit to minutt langt bruparti i «Under the Sun».[41] Delane har ikkje eigne titlar på originalutgåvene eller på europeiske utgåver, bortsett frå den europeiske 2021-utgåva.

Medverkande

[endre | endre wikiteksten]

Black Sabbath

Andre

Salslister

[endre | endre wikiteksten]
Liste (1972)Høgaste plassering
Australia (Kent Music Report)[42]1
Canada Top Albums/CDs (RPM)[43]5
Finland (The Official Finnish Charts)[44]2
Tyske album (Media Control)[45]8
Italia (Musica e Dischi)[46]18
Japan (Oricon)[47]46
Norske album (VG-lista)[48]7
Britiske album (OCC)[49]5
US Billboard 200[50]13
Liste (2021)Høgaste plassering
Austerrikske album (Ö3 Austria)[51]58
Belgiske album (Ultratop Vallonia)[52]142
Skotske album (OCC)[53]32
Svensk hardrockliste (Sverigetopplistan)[54]1
Svensk fysisk albumliste (Sverigetopplistan)[55]3
Svensk vinylalbumliste (Sverigetopplistan)[56]2
Sveitsiske album (Schweizer Hitparade)[57]17
UK Independent Albums (OCC)[58]12
UK Rock & Metal Albums (OCC)[59]4
Liste (2025)Høgaste plassering
Hellas (IFPI)[60]94

Salstrofé

[endre | endre wikiteksten]
Region SalstroféSalstal
Canada (Music Canada)[61] Platina  
Storbritannia (BPI)[62] Gull  
USA (RIAA)[63] Platina  

^salstala er basert på sertifiseringa aleine
xuspesifserte tal er baserte på sertifiseringa aleine

  1. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 Iommi, Tony (2011). Iron Man: My Journey Through Heaven and Hell with Black Sabbath. Da Capo Press. ISBN 978-0306819551.
  2. ↑ «The 100 Greatest Metal Albums of All time». Rolling Stone (på amerikansk engelsk). Penske Media Corporation. 21. juni 2017. Arkivert frå originalen 12. februar 2021. Henta 5. september 2026.
  3. ↑ «Black Sabbath, Vol. 4 Review». BBC Music (på britisk engelsk). 18. september 2023. Henta 5. september 2026.
  4. ↑ «Black Sabbath "Vol. 4" (Warner Bros./Vertigo, 1972)». Jive Time Records (på amerikansk engelsk). 2007. Henta 5. september 2026.
  5. ↑ «News». Record Mirror: 25. 23. september 1978.
  6. ↑ Rosen 1996, s. 52.
  7. ↑ «Sabbath – Clocking on in the States». Sounds nr. 36. 30. september 1972.
  8. ↑ «Black sabbath singles». Arkivert frå originalen 2. juni 2021. Henta 5. september 2026.
  9. ↑ Rosen 1996, s. 73.
  10. ↑ Rosen 1996, s. 73–74.
  11. ↑ Berry, Alan. «Sabotage - The Documentary». The Tapes Archive. Henta 5. september 2026.
  12. ↑ Udokumentert avisutklipp, truleg frå Melody Maker, attgjeve i Sabbath-fanzinet Southern Cross nr. 12, januar 1994, s. 6.
  13. ↑ Circus Raves nr. 119, oktober 1975.
  14. ↑ «The Book of Seth: Black Sabbath - Vol 4». Julian Cope presents Head Heritage. Arkivert frå originalen 10. april 2019. Henta 5. september 2026.
  15. ↑ Grow, Kory (13. februar 2020). «'That Evil Kind of Feeling': The Inside Story of Black Sabbath's Iconic Cover Art». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 14. februar 2020. Henta 5. september 2026.
  16. ↑ «Vol. 4 [Super Deluxe Edition] [Box Set] by Black Sabbath Reviews and Tracks». Metacritic. Arkivert frå originalen 16. november 2021. Henta 5. september 2026.
  17. ↑ Huey, Steve. «Review Black Sabbath, Vol. 4». AllMusic. Henta 5. september 2026.
  18. ↑ Rock, Classic (14. januar 2020). «Black Sabbath - Vol. 4 Album Of The Week Club review». Magasinet Classic Rock. Arkivert frå originalen 29. januar 2020. Henta 5. september 2026.
  19. ↑ C. Strong, Martin (2002). Encyclopedia of Popular Music. Canongate. ISBN 1852279230.
  20. ↑ Strong, Martin C. (2006). «Black Sabbath». The Great Rock Discography. Edinburgh: Canongate Books. s. 98. ISBN 1-84195-827-1.
  21. ↑ Collins, Sean T. (4. mars 2021). «Black Sabbath: Vol. 4 (Super Deluxe) Album Review». Pitchfork. Arkivert frå originalen 3. oktober 2021. Henta 5. september 2026.
  22. ↑ «Black Sabbath: Album Guide». Rolling Stone. Arkivert frå originalen 6. mars 2011. Henta 5. september 2026.
  23. ↑ Clark, Tom (7. desember 1972): «Review Black Sabbath Vol. 4», arkivert 5. april 2017. Rolling Stone. Vitja 24. februar 2012.
  24. ↑ Weisbard, Eric; Marks, Craig (1995). Spin Alternative Record Guide. Vintage Books. ISBN 1841955515.
  25. ↑ «Black Sabbath Vol. 4». Sputnikmusic. 9. februar 2008. Arkivert frå originalen 31. desember 2021. Henta 5. september 2026.
  26. ↑ Ruhlmann, William. «AMG Biography». AllMusic. Henta 5. september 2026.
  27. ↑ «AllMusic Billboard albums». Henta 5. september 2026.
  28. ↑ «UK chart history – Black Sabbath Vol. 4». Official Charts Company. Arkivert frå originalen 4. april 2015. Henta 5. september 2026.
  29. ↑ «Billboard Black Sabbath chart history». Billboard.com. Henta 5. september 2026.
  30. ↑ Q Magazine, nr. 165, juni 2000, s. 69.
  31. ↑ «Rock List Music». Rock List Music. Arkivert frå originalen 26. november 2007. Henta 5. september 2026.
  32. ↑ Heftet til 2009-utgåva av Black Sabbath Vol. 4, s. 11.
  33. ↑ «BILL WARD Talks About Legendary BLACK SABBATH/LED ZEPPELIN Jam Session». Blabbermouth.net. Roadrunner Records. 31. juli 2011. Arkivert frå originalen 14. juli 2014. Henta 5. september 2026.
  34. ↑ «40 Greatest Metal Albums of All Time». Spin. 18 (9): 90. september 2002. Henta 5. september 2026.
  35. ↑ Hotten, Jon (21. januar 1989). «Black Sabbath 'Vol. 4'». Kerrang!. Vol. 222. London, UK: Spotlight Publications Ltd.
  36. ↑ Grow, Kory (21. juni 2017). «100 Greatest Metal Albums of All Time». Rolling Stone. Wenner Media LLC. Arkivert frå originalen 2. juli 2019. Henta 5. september 2026.
  37. ↑ Robert Dimery; Michael Lydon (7. februar 2006). 1001 Albums You Must Hear Before You Die: Revised and Updated Edition. Universe. ISBN 0-7893-1371-5.
  38. 1 2 Eddy, Chuck (1991). Stairway to Hell: The 500 Best Heavy Metal Albums in the Universe. New York: Harmony Books. s. 76–77. ISBN 0517575418.
  39. ↑ Eddy, Chuck (1997). The Accidental Evolution of Rock 'n' Roll. Da Capo Press. s. 289. ISBN 0-306-80741-6.
  40. ↑ Volume 4 Super Deluxe (2021). Rhino Records. s. 34.
  41. ↑ Joel McIver, Black Sabbath: Sabbath Bloody Sabbath (2007): «St Vitus Dance. it serves as a perfect intro to 'Under The Sun', which drags into life with a weighty, down-tuned intro that is the heaviest metal that Sabbath has attempted to date. Not one but two tempo accelerations follow in the next two minutes, .... instrumental outro – often given its own independent title, this time 'Every Day Comes And Goes' – finishes the album off.»
  42. ↑ Kent, David (1993). Australian Chart Book 1970–1992 (illustrated utg.). St Ives, N.S.W.: Australian Chart Book. s. 19. ISBN 0-646-11917-6.
  43. ↑ "Top RPM Albums: Nummer 4586". RPM. Library and Archives Canada.
  44. ↑ Pennanen, Timo (2006). Sisältää hitin – levyt ja esittäjät Suomen musiikkilistoilla vuodesta 1972 (på finsk) (1st utg.). Helsinki: Kustannusosakeyhtiö Otava. ISBN 978-951-1-21053-5.
  45. ↑ "Longplay-Chartverfolgung at Musicline". Musicline.de. Media Control.
  46. ↑ «Classifiche». Musica e Dischi (på italiensk). Henta 5. september 2026.
  47. ↑ Oricon Album Chart Book: Complete Edition 1970–2005 (på japansk). Roppongi, Tokyo: Oricon Entertainment. 2006. ISBN 4-87131-077-9.
  48. ↑ "Black Sabbath – Vol 4". Norwegiancharts.com. Hung Medien.
  49. ↑ "19721001 Top 40 Official Britiske album Archive | Official Charts". Den britiske albumlista. The Official Charts Company.
  50. ↑ "Black Sabbath Album & Song Chart History" Billboard 200 for Black Sabbath. Prometheus Global Media.
  51. ↑ "Black Sabbath - Vol 4" (På tysk). Austriancharts.at. Hung Medien.
  52. ↑ "Black Sabbath – Vol 4" (På fransk). Ultratop.be. Hung Medien.
  53. ↑ "20210219 Top 40 Skotske album Archive | Official Charts". Den britiske albumlista. The Official Charts Company.
  54. ↑ «Veckolista Hårdrock, vecka 7» (på svensk). Sverigetopplistan. Arkivert frå originalen 18. april 2021. Henta 5. september 2026.
  55. ↑ «Veckolista Album Fysiskt, vecka 7» (på svensk). Sverigetopplistan. Arkivert frå originalen 18. april 2021. Henta 5. september 2026.
  56. ↑ «Veckolista Vinyl, vecka 7» (på svensk). Sverigetopplistan. Arkivert frå originalen 18. april 2021. Henta 5. september 2026.
  57. ↑ "Black Sabbath – Vol 4". Swisscharts.com. Hung Medien.
  58. ↑ "20210219 Top 40 Independent Albums Archive | Official Charts". Den britiske albumlista. The Official Charts Company.
  59. ↑ "Official Rock & Metal Albums Chart Top 40". Official Charts Company. Retrieved 5. september 2026.
  60. ↑ «Official IFPI Charts Top-75 Albums Sales Chart (Combined) – Εβδομάδα: 10/2025» (på gresk). IFPI Greece. Arkivert frå originalen 12. mars 2025. Henta 5. september 2026.
  61. ↑ «Canadian album salstrofé – Black Sabbath – Volume 4». Music Canada.
  62. ↑ «British album salstrofé – Black Sabbath – Vol 4». British Phonographic Industry. Enter Vol 4 in the field Search. Select Title in the field Search by. Select album in the field By Format. Click Go
  63. ↑ «American album salstrofé – Black Sabbath – Black Sabbath - Vol. 4». Recording Industry Association of America. If necessary, click Advanced, then click Format, then select Album, then click SEARCH
  • A: Dei opphavlege nordamerikanske pressingane frå Warner Bros. Records av Vol. 4 (katalognummer BS 2602) oppgir feilaktig speletida til «Cornucopia» som 4:52.

Bibliografi

[endre | endre wikiteksten]
  • Rosen, Steven (1996). The Story of Black Sabbath: Wheels of Confusion. Castle Communications. ISBN 1-86074-149-5.
  • Chow, Jason (2006). Dimery, Robert (red.). 1001 Albums You Must Hear Before You Die. Quintet Publishing Limited. ISBN 0-7893-1371-5.

Bakgrunnsstoff

[endre | endre wikiteksten]