Hallingmål

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Hallingmålet er ein norsk dialekt, som er tala i Hallingdal. Målet høyrer til fjellbygdmåla, sameleis som målføra i Gudbrandsdalen, Valdres, Numedal og Telemark. Målet har mykje sams med Valdresmålet og Kryllingmålet.

Kjenneteikn[endre | endre wikiteksten]

Pronomen[endre | endre wikiteksten]

I "klassisk" halling er pronomena E (første person eintal) og dikka/dikko (første person fleirtal) dei mest attkjennelege. Genitivsfleirtal blir ofte dikkas.

Subjekt: E - du, han, ho - hona

Objekt: me - de, hono/o, hænna.

Genitiv: Min, mi, mitt, din, di, ditt, hass, hænna, åt di (Låtten hass Tor, fasyst henna mor). Dativ: Mino, dino, sino.

Fleirtal: me, dei, dei, uss, dikka, dikka (Gol: Dikkon), de, vår, dikka, dæiræ.

Ho og han kan stundom nyttast om ting: denne steidn, han ligg i vegjin, me lyt ta han.

I tillegg har forma hin vore nytta:

Hin, hitt, hinæ, hino (På hi sida åne, på hin foten, Kor æ hin).

Ubunde pronomen:

Ængorn, ain, nokon, ingæn, ingjin, mangain, mangt aitt, an, kor, all (nyttast som på engelsk: all dagen "all day"), dæ, ain, aitt, noko, nøkklæ.

Pronomen i dativ er ikkje mykje nytta i dei yngre årsklassene, men der vart det skild mellom han (nominativ), hass (genitiv) og hono (dativ) i hankjønn, og ho/henne (nominativ), henna (genitiv) og hona (dativ).

substantiv[endre | endre wikiteksten]

Substantiva er bøygde slik (døme):

Hankjønn:

Ain bil, bilæn, bila, biladn (dativ: bile - bilo)

Arm - armæn - arma - armadn (arme - armo)

Båt - båt`n - båta - båtadn (båte - båto

mann - mann - mænna - mænnadn (manne - mænno)

Sån - sån - syni, synidn (såne - syno)

Ven - ven - veni - venidn (vene - veno)

Bonde - bonden - bønda - bøndadn (bonda - bøndo)

Hokjønn:

Bok - bokji - bøka - bøkadn (bokæn - bøko)

Jæntæ - jænta - jæntu - jæntudn (jæntun - jænto)

Ei ku, kue, kyr, kydn,

Ei høne, høna, hønu, hønudn (linne hokjønnsord).

Inkjekjønn:

Æplæ - æple - æplu - æpludn (æple - æplo)

døme - døme - dømu - dømudn (dømu - dømo)

adjektiv[endre | endre wikiteksten]

Ain liten gut, ai liten jente, ait lite hus.

gradbøying:

  • Rik - rikar - rikast
  • Stor - størræ - støst.

adverb[endre | endre wikiteksten]

Bøyast etter regelen ikkje.

Dai voro rik, me æra stor.

Preposisjonar[endre | endre wikiteksten]

Ette, før, fyry, fyryåt, frå, hjå, i, igjøno, imyljo, mot, or, på, te, um, unde, upp, ut, uppivi, utta, tå, åv, ovær, åt.

I, or og åt høyrer i hop:

E bur i Kvislen, e kom or kvamen, E ska åt kvamen.

På, te og tå, høyrer i hop:

E bur på Geilo, E ska te Geilo, e kom tå Geilo.

Kasus[endre | endre wikiteksten]

Både personlege pronomen, eigedomspronomen og substantiv følgjer regelen om oblikt kasus i alle kjønn.

Hankjønn vert "åt bile", hokjønn "åt kuen", og inkjekjønn "åt husè" med vekt på siste stavinga. Pronomena vart bøygde sameleis:

"Han tala åt gute sino". "E ska te hono far".

Verb[endre | endre wikiteksten]

I "klassisk" halling vart verba bøygde i eintal og fleirtal. Dette draget finst i dag mest hjå gamle folk:

"Me era tå gode folk". "Dei voro tå ustedale". "Me gingo åt kyrkjun".

Elles er eit sentralt målmerke her Kløyvd infinitiv.

sterke verb (døme):

Fyrste klasse:

  • Finne - finn - fann - funne - me funno
  • Bræste - bræst - brast - brøste - brosto
  • Søkkji - søkk - søkk - søkkji - sokko
  • Dætte - dætt - datt - døtte - døtto

Andre klasse:

  • Læsa - læs - les - lese - leso
  • Bæra - bær - bar - børe - boro
  • Vera - æ - va - vøre - me æra/voro

Tredje klasse:

  • Bita - bit - bait - biti - bito

Fjerde klasse:

  • Brøta - bryt - braut - brøte - brøto

Femte klasse:

Fara - fær - for - fare - foro

Sjette klasse:

Gråta - græt - gret - grete - greto

Linne verb:

Fyrste klasse:

  • Vænja - væn - vandæ - vant
  • Krævja - kræv - kravdæ - kraft
  • Vælja - væl - valdæ - valt

Andre klasse:

  • Tømæ - tøme - tømdæ - tømt
  • Trivast - trivist -trivdæst - trifst

Tredje klasse:

  • Øpnæ - øpna - øpna - øpna
  • Baka - baka - baka - baka

So og bala, baskæ, braka, laga, og sala.

Partisipp:

Eit partisipp kan seiast på tre vis: Springjan, springjande, springjandes.

Tonefall[endre | endre wikiteksten]

Diftongen ei er ofte djupare enn vanleg på austlandet, slik at det gjerne let som "ai". "Ai ven gjente". "Dai sko fara åt Lærdale". Stutt O er gjerne brigda til Ø, "følk". Dette særdraget finst dei fleste stader i dalen, med Ål som einaste unnatak. Endinga -dn i slutten av fleirtalsord har smitta over på andre endingar frå gamalt, slik at namnet Svein til dømes kunne låte som Svaidn.

Særskilde ord og vendingar[endre | endre wikiteksten]

  • Bæmbil - navle
  • Bændil - kornband
  • Bet - kor kvass ljåeggen er (koss æ bete?)
  • Bekar - ein sauebukk
  • bøføtt - berrføtt
  • drått - krampe
  • ænder og då - stundom
  • feshøl - endetarmsopning
  • feslunka - mellomvarm
  • fjampen - unett
  • flag - bratt bergvegg
  • Holkjaka - skrinn
  • kløpp - lita bru
  • træk - gravid
  • skroyvæ - ta opp plass

(æ-lyden i hallingmål er heller trong).

Lokale skilnader[endre | endre wikiteksten]

Di lenger ned i dalen ein kjem, di trongare vert vokalane, slik at vokalen Y er mest borte lengst nede i dalen mot Krødsherad. "Dei bigde ei bru". Delet mellom E og Je finst naturleg om lag ein tredjedels veg opp i Flå, slik at folk i sørbygda i Flå seier je, medan folk midt i bygda seier E.