Hallingmål
Hallingmålet er ein norsk dialekt, som er tala i Hallingdal. Målet høyrer til fjellbygdmåla, sameleis som målføra i Gudbrandsdalen, Valdres, Numedal og Telemark. Målet har mykje sams med Valdresmålet og Kryllingmålet.
Kjenneteikn[endre | endre wikiteksten]
Pronomen[endre | endre wikiteksten]
I "klassisk" halling er pronomena E (første person eintal) og dikka/dikko (første person fleirtal) dei mest attkjennelege. Genitivsfleirtal blir ofte dikkas.
Subjekt: E - du, han, ho - hona
Objekt: me - de, hono/o, hænna.
Genitiv: Min, mi, mitt, din, di, ditt, hass, hænna, åt di (Låtten hass Tor, fasyst henna mor). Dativ: Mino, dino, sino.
Fleirtal: me, dei, dei, uss, dikka, dikka (Gol: Dikkon), de, vår, dikka, dæiræ.
Ho og han kan stundom nyttast om ting: denne steidn, han ligg i vegjin, me lyt ta han.
I tillegg har forma hin vore nytta:
Hin, hitt, hinæ, hino (På hi sida åne, på hin foten, Kor æ hin).
Ubunde pronomen:
Ængorn, ain, nokon, ingæn, ingjin, mangain, mangt aitt, an, kor, all (nyttast som på engelsk: all dagen "all day"), dæ, ain, aitt, noko, nøkklæ.
Pronomen i dativ er ikkje mykje nytta i dei yngre årsklassene, men der vart det skild mellom han (nominativ), hass (genitiv) og hono (dativ) i hankjønn, og ho/henne (nominativ), henna (genitiv) og hona (dativ).
substantiv[endre | endre wikiteksten]
Substantiva er bøygde slik (døme):
Hankjønn:
Ain bil, bilæn, bila, biladn (dativ: bile - bilo)
Arm - armæn - arma - armadn (arme - armo)
Båt - båt`n - båta - båtadn (båte - båto
mann - mann - mænna - mænnadn (manne - mænno)
Sån - sån - syni, synidn (såne - syno)
Ven - ven - veni - venidn (vene - veno)
Bonde - bonden - bønda - bøndadn (bonda - bøndo)
Hokjønn:
Bok - bokji - bøka - bøkadn (bokæn - bøko)
Jæntæ - jænta - jæntu - jæntudn (jæntun - jænto)
Ei ku, kue, kyr, kydn,
Ei høne, høna, hønu, hønudn (linne hokjønnsord).
Inkjekjønn:
Æplæ - æple - æplu - æpludn (æple - æplo)
døme - døme - dømu - dømudn (dømu - dømo)
adjektiv[endre | endre wikiteksten]
Ain liten gut, ai liten jente, ait lite hus.
gradbøying:
- Rik - rikar - rikast
- Stor - størræ - støst.
adverb[endre | endre wikiteksten]
Bøyast etter regelen ikkje.
Dai voro rik, me æra stor.
Preposisjonar[endre | endre wikiteksten]
Ette, før, fyry, fyryåt, frå, hjå, i, igjøno, imyljo, mot, or, på, te, um, unde, upp, ut, uppivi, utta, tå, åv, ovær, åt.
I, or og åt høyrer i hop:
E bur i Kvislen, e kom or kvamen, E ska åt kvamen.
På, te og tå, høyrer i hop:
E bur på Geilo, E ska te Geilo, e kom tå Geilo.
Kasus[endre | endre wikiteksten]
Både personlege pronomen, eigedomspronomen og substantiv følgjer regelen om oblikt kasus i alle kjønn.
Hankjønn vert "åt bile", hokjønn "åt kuen", og inkjekjønn "åt husè" med vekt på siste stavinga. Pronomena vart bøygde sameleis:
"Han tala åt gute sino". "E ska te hono far".
Verb[endre | endre wikiteksten]
I "klassisk" halling vart verba bøygde i eintal og fleirtal. Dette draget finst i dag mest hjå gamle folk:
"Me era tå gode folk". "Dei voro tå ustedale". "Me gingo åt kyrkjun".
Elles er eit sentralt målmerke her Kløyvd infinitiv.
sterke verb (døme):
Fyrste klasse:
- Finne - finn - fann - funne - me funno
- Bræste - bræst - brast - brøste - brosto
- Søkkji - søkk - søkk - søkkji - sokko
- Dætte - dætt - datt - døtte - døtto
Andre klasse:
- Læsa - læs - les - lese - leso
- Bæra - bær - bar - børe - boro
- Vera - æ - va - vøre - me æra/voro
Tredje klasse:
- Bita - bit - bait - biti - bito
Fjerde klasse:
- Brøta - bryt - braut - brøte - brøto
Femte klasse:
Fara - fær - for - fare - foro
Sjette klasse:
Gråta - græt - gret - grete - greto
Linne verb:
Fyrste klasse:
- Vænja - væn - vandæ - vant
- Krævja - kræv - kravdæ - kraft
- Vælja - væl - valdæ - valt
Andre klasse:
- Tømæ - tøme - tømdæ - tømt
- Trivast - trivist -trivdæst - trifst
Tredje klasse:
- Øpnæ - øpna - øpna - øpna
- Baka - baka - baka - baka
So og bala, baskæ, braka, laga, og sala.
Partisipp:
Eit partisipp kan seiast på tre vis: Springjan, springjande, springjandes.
Tonefall[endre | endre wikiteksten]
Diftongen ei er ofte djupare enn vanleg på austlandet, slik at det gjerne let som "ai". "Ai ven gjente". "Dai sko fara åt Lærdale". Stutt O er gjerne brigda til Ø, "følk". Dette særdraget finst dei fleste stader i dalen, med Ål som einaste unnatak. Endinga -dn i slutten av fleirtalsord har smitta over på andre endingar frå gamalt, slik at namnet Svein til dømes kunne låte som Svaidn.
Særskilde ord og vendingar[endre | endre wikiteksten]
- Bæmbil - navle
- Bændil - kornband
- Bet - kor kvass ljåeggen er (koss æ bete?)
- Bekar - ein sauebukk
- bøføtt - berrføtt
- drått - krampe
- ænder og då - stundom
- feshøl - endetarmsopning
- feslunka - mellomvarm
- fjampen - unett
- flag - bratt bergvegg
- Holkjaka - skrinn
- kløpp - lita bru
- træk - gravid
- skroyvæ - ta opp plass
(æ-lyden i hallingmål er heller trong).
Lokale skilnader[endre | endre wikiteksten]
Di lenger ned i dalen ein kjem, di trongare vert vokalane, slik at vokalen Y er mest borte lengst nede i dalen mot Krødsherad. "Dei bigde ei bru". Delet mellom E og Je finst naturleg om lag ein tredjedels veg opp i Flå, slik at folk i sørbygda i Flå seier je, medan folk midt i bygda seier E.