Toccata

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Toccata, italiensk toccare («slå» eller «røre») er eit virtuost musikkstykke, vanlegvis for klaviatur- eller strengeinstrument, i sjeldnare tilfelle for musikk med fleire instrument - eit døme er opninga av Claudio Monteverdi sin opera L'Orfeo. Toccataer har ofte ein fri musikalsk struktur og med karakter av å vere ein utskriven improvisasjon.

Historie[endre | endre wikiteksten]

Renessansen[endre | endre wikiteksten]

Toccata er ein av dei eldste omgrepa for instrumentale musikkstykke og var opphavleg ikkje mykje forskjellig frå sonate, fantasia, ricercar osv.

Musikkforma oppstod i seinrenessansen. Dei eldste toccataene ein kjenner vart publisert av Claudio Merulo i 1598, men vart truleg skriven mykje tidlegare. Som regel byrjar dei med fulle harmoniar som meir og meir går over i raske passasjer med små fugale avsnitt innimellom. Fleire andre norditalienarar, som Adriano Banchieri, Andrea og Giovatni Gabrieli og Luzzasco Luzzaschi inkluderte toccataer i sine utgjevingar. Hans Leo Hassler som studerte med Andrea Gabrieli i Venezia førte musikkforma med seg tilbake til Tyskland der han etterkvart utvikla seg til sitt høgaste nivå.

Barokken[endre | endre wikiteksten]

I barokken vart toccataene lengre, meir intense og virtuose enn dei var i renessansen, ofte med raske løp og arpeggioar som vekslar med fugale seksjonar eller fulltona akkordar. Viktige toccatakomponistar i perioden før Bach var Girolamo Frescobaldi, Johann Pachelbel, Michelangelo Rossi, Johann Jakob Froberger, Jan Pieterszoon Sweelinck, Alessandro Scarlatti og Dietrich Buxtehude.

Seinare i barokken vart toccataer mest brukt som eit preludium som vart spelt før fuger. Det mest kjente dømet er d-moll-toccataen som er overlevert under Bach. Bach skreiv fleire toccataer for orgel og cembalo.

Romantikken[endre | endre wikiteksten]

Etter barokken har toccataforma vore mindre brukt, men nokre døme finst. Robert Schumann skreiv i 1830 sin Toccata C-Dur, Opus 7 for klaver, eit av dei teknisk vanskelegaste stykka på repertoaret. Med bygginga av store orgel blomstret musikkforma opp igjen i seinromantikken, til dømes har Max Reger og Charles-Marie Widor skrive toccataer.

Musikkdøme[endre | endre wikiteksten]


Kjelder[endre | endre wikiteksten]