Det observerbare universet

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Kosmisk mikrobølgebakgrunnsstråling markerer yttergrensa for det observerbare univers

Det observerbare universet er den delen av universet som er nær nok til at ein observatør kan observere, måle og formulere teoriar om det. For oss på jorda vil dette vere eit kuleforma område der lyset frå periferien akkurat har nådd fram til observatøren (på jorda). Kvar observatør i universet har sitt eige observerbare univers som kan ha eller ikkje ha overlappande regionar med det vi ser frå jorda. Fordi universet ekspanderer kan yttergrensa forandre seg over tid, og endre storleik og moglege felles regionar.

Det observerbare universet er etter gjeldande berekningar 13,7 milliardar år gammalt og begynte ved Big Bang. Det har no ein radius på 46,5 milliardar lysår i alle retningar frå jorda. Forenkla er dette den berekna noverande avstanden til fjernaste objekt vi kunne ha sett i det observerbare universet. Dette fordi lyset frå desse har brukt omkring 13,7 mrd år på å nå jorda, mens universet har fortsett å ekspandere. Ordet observerbar er ikkje eit teknisk omgrep av kva som faktisk kan observerast for eksempel med eit teleskop, men er eit uttrykk for at strålinga frå eit objekt i ytterkanten akkurat har hatt tid til å nå jorda. Fordi interstellar gass i universet i ein tidleg fase ikkje var ionisert og derfor ikkje transparent for det meste av strålinga,[1] kan ikkje dei tidlegaste objekta observerast på vanleg måte.

Referansar[endre | endre wikiteksten]

  1. Abraham Loeb (2006). «The Dark Ages of the Universe». Scientific American (November 2006). 

Sjå òg[endre | endre wikiteksten]

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]