Fortuna

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Fortuna

Identifisert medTyche
BarnCopia
Freske på eit romersk alter for Fortuna, avbilda med ror og overflodshorn (Arkeologisk museum i Milano).

Fortuna er gudinne for lykke i romersk mytologi, og frå renessansen brukt som allegorisk og grafisk figur som symboliserer hell, lykke, handel og sjøfart.

Den antikke framstillinga av Fortuna er ei kvinne kledt i lange gevantar som held eit overflodshorn, ein ball eller Rota Fortunae (lykkjehjul) eller eit gubernaculum (ror eller styreåre). Den allegoriske figuren frå renessansen er gjerne ein naken kvinnefigur med den eine foten på ei kule og med eit langt, smalt skipssegl slynga over hovudet. Kule kan nokre gonger ha ei lita vengje på kvar side. Skulpturar med slike framstillingar av Fortuna finst som sjøfartssymbol i Amsterdam, Budapest og Venezia. Slike framstillingar finst også i norske og utanlandske segl og våpenskjold.

Kult[endre | endre wikiteksten]

Far til Fortuna blei sagt å vera Jupiter. Som Annonaria verna ho korntilgangen. 11. juni var vigd henne, og 24. juni blei kultfestivalen hennar Fors Fortuna markert.[1][2]

Det er funne ein amulett frå Menanderhuset i Pompeii, frå det tidlege keisardømet, som knyter Fortuna til den egyptiske gudinna Isis, som Isis-Fortuna.[3] Ho er funksjonelt knytt til guden Bonus Eventus,[4] som ofte er representert som motparten henne. Begge opptrer på amulettar og intaglio-graverte smykkesteinar frå heile den romerske verda. Det er funne spor etter dyrking av Fortuna så langd nord som Castlecary i Skottland[5] og eit altar og statue til henne er no stilt ut ved Hunterian Museum i Glasgow.[6] I den tidlege republikanske tida, ifølgje Coriolanus, vigde Det romerske sentatet kring 488 f.Kr. eit tempel til Fortuna som takk for å verna byen mot øydelegging.[7]

Galleri[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

  1. Samuel Ball Platner and Thomas Ashby, A Topographical Dictionary of Ancient Rome,; (London: Oxford University Press) 1929: on-line text.
  2. Ovid, Fasti VI. 773‑786.
  3. Allison, P., 2006, The Insula of Menander at Pompeii: Vol.III, The Finds; A Contextual Study, Oxford: Clarendon Press
  4. Greene, E.M., "The Intaglios", in Birley, A. and Blake, J., 2005, Vindolanda: The Excavations of 2003-2004, Bardon Mill: Vindolanda Trust, pp187-193
  5. «Castlecary». The Antonine Wall. Henta 10 October 2017. 
  6. «The Antonine Wall: Rome's Final Frontier». The Hunterian. University of Glasgow. Henta 10 October 2017. 
  7. Titus Livius, Ab urbe condita, 2:40

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]

Commons har multimedium som gjeld: Fortuna
Spire Denne historieartikkelen som har med kunst og religion å gjere, er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia gjennom å utvide han.