Ringpingvin

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ringpingvin
Ringpingvin på Deceptionøya i 2013.
Ringpingvin på Deceptionøya i 2013.
Utbreiing og status
Status i verda: LC LivskraftigUtbreiinga av Ringpingvin
Utbreiinga av Ringpingvin
Systematikk
Underrekkje: Virveldyr Vertebrata
Klasse: Fuglar Aves
Underklasse: Neognathae
Overorden: Aequornithes
Orden: Sphenisciformes
Familie: Pingvinar Spheniscidae
Slekt: Pygoscelis
Art: Ringpingvin P. antarcticus
Vitskapleg namn
Pygoscelis antarcticus

Ringpingvin (Pygoscelis antarcticus) er ein mellomstor sjøfugl som høyrer til pingvinfamilien. Arten, som er relativt liten til pingvin å vera, er nært i slekt med adeliepingvin (Pygoscelis adeliae) og bøylepingvin (Pygoscelis papua). Alle tilhøyrer same biologiske slekt.

Skildring[endre | endre wikiteksten]

Ringpingvinen har raudlege auge.
Ringpingvinar

Ringpingvinen er som pingvinar flest, svart (nærast blåsvart) på oversida og kvit på undersida. Hovudet er todelt svart (på toppen) og kvitt. Auga er raudlege og sit på den kvite delen av hovudet. Arten har namn etter den karakteristiske smale, svarte streken som går frå kanten av dei svarte fjørene på hovudet og nedover det kvite kinna og vidare underhaka. Streken gjev inntrykk av å vera ein del av ein ring.

Som hjå andre pingvinar er vengene omdanna til luffeliknande symjereiskapar, som blir brukte til å skapa framdrift når fuglen dykkar. Lemmene sit langt bak på kroppen og er bleikoransje. Dei symjehudkledde føtene skaper framdrift når fuglen padlar i overflata og blir brukt som ror når han dykkar. Hann- og hofuglar er svært like (monomorfiske) og vanskelege å skilja mellom.

Ringpingvinen blir kring 68–72 cm høg og veg i snitt 3,8 kg (3–6 kg). Vekta varierer med årstidene. I hekketida er ho som regel på sitt lågaste.

Utbreiing og habitat[endre | endre wikiteksten]

Ringpingvinen har sirkumpolar utbreiingden sørlege halvkula. Han finst mellom anna på Bouvetøya, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyane, Antarktika, Sør-Orknøyane, Sør-Shetlandsøyane, Ballenyøyene og Peter I Øy. Den store utbreiinga gjer at arten ikkje blir rekna som trua.[1]

Totalbestanden var på kring 8 millionar individ i 1992, og bestanden var aukande.[2] Auken kan ha samanheng med auka bestandar av kril, som er ein svært viktig del av dietten til ringpingvinen.[2] I dag hevdar fleire at bestanden tel minst 7,5 millionar reproduktive par.[3]

Ringpingvinane trivst i kjølige farvatn med lett pakkis.

Åtferd[endre | endre wikiteksten]

Ringpingvin med ungar.

Ringpingvinar kommuniserer gjennom eit komplekst kroppsspråk og ei mengd ulike lydar. Kroppsspråket omfattar gestikulerande hovud- og vengerørsler, bukking, pynting og pussing med meir. Stirring, peking og fysiske angrep kan oppstå dersom det blir territorial usemje mellom to fuglar. Under paringsleiken kommuniserer hannen gjennom å løfta opp hovudet og pumpa opp brystkassa og støyta ut grelle skrik, som snart engasjerer dei andre fuglane i ein «konsert». Forskarane trur at denne åtferda kan vera med på å synkronisera hekkinga.[3]

Arten jaktar hovudsakleg på antarktisk kril, men han et òg fisk og blekksprut. Han jaktar på byttet under dykking. Dykka går ned mot 70 meter, sjølv om dykk til mindre enn 45 meter er mest vanlege.[2]

Ringpingvinen hekkar i store koloniar på irregulær isfri fjellgrunn (klipper og bratte, steinete skråningar er vanleg) langs kysten. Egglegginga byrjar tidlegast i november.[2] I nokre tilfelle kan koloniane telja over 100 000 par.[4] Hoa legg to egg, som begge foreldra rugar. Egga blir klokne etter 37 dagar, og ungane blir verande i reiret i 20-30 dagar. Foreldra byter på å passa på ungane og å jakta på mat. Ulikt andre pingvinar gir ikkje ringpingvinane preferanse til den eine kyllingen når tilgangen på mat er liten, men fortset å mata begge. Når kyllingane er 50-60 dagar gamle, myter dei og er klare for å legga ut på sjøen.

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]