Tapakuloar
| Tapakuloar | |
 Topptapakulo Rhinocrypta lanceolata | |
| Utbreiing | |
 Utbreiinga av Tapakuloar | |
| Systematikk | |
| Rike: | Dyr Animalia |
| Rekkje: | Ryggstrengdyr Chordata |
| Underrekkje: | Virveldyr Vertebrata |
| Klasse: | Fuglar Aves |
| Underklasse: | Neognathae |
| Overorden: | Neoaves |
| Orden: | Sporvefuglar Passeriformes |
| Familie: | Tapakuloar Rhinocryptidae Wetmore, 1930 |
Tapakuloar er ei gruppe av sporvefuglar i Sør-Amerika med flest artar i Andes. I tillegg finst det tre artar i det sørlege Sentral-Amerika. Taksonomien for gruppa er omstridt, tradisjonelt har tapakuloar vore samla i ein distinkt familie Rhinocryptidae, men nyare studiar har synt at dei alternativt kan reknast som ei gruppe av familien maurrikser, Formicariidae.
Skildring
[endre | endre wikiteksten]Tapakuloar er små til mellomstore fuglar. Storleiken varierer frå 10 til 24 cm. Artane er terrestriske, har korte venger og fuglane har derfor dårlege flygeevner. Dei har kraftige bein, godt egna til livet på grassletter og i underskog. Stjerten er oppreist. Medan fleirtalet av artar i familien er små svarte eller brunlege fuglar, finst det òg større og meir fargerike artar. Dei vert enklast oppdaga og identifisert med hjelp av kjenneteikn i songen. Føda er insekt samt frø og anna mjukt plantemateriale. Dei skrapar i bakken som ein fasan med det korte, rette nebbet. Dei fleste artane legg to eller tre kvite egg på ein overdekt plass, enten i ei hòle, eit holt tre eller i eit overbygd reir.
Trugsmål og vern
[endre | endre wikiteksten]Nokre artar har svært avgrensa lokalitetar, og når dei er dårlege flygarar blir dei lett isolert i små bestandar. Per 2007 vurderte BirdLife International ein art som sårbar (tacarcunatapakulo, Scytalopus panamensis), tre artar som truga (sumptapakulo, S. iraiensis, magdalenatapakulo, S. rodriguezi og ecuadortapakulo, S. robbinsi), og to artar kritisk truga (hermestapakulo, Eleoscytalopus psychopompus og bahiabørstepanne, Merulaxis stresemanni). Dei to kritisk truga artane har distribusjon i atlantisk regnskog i austlege Brasil, og blei nyleg gjenfunne etter fleire år utan rapporteringar.
.jpg)
.jpg)
Artslista
[endre | endre wikiteksten]Tapakuloar i rekkjefølgje etter Clementslista versjon 6.8 frå august 2013[1] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler.[2]
Slekt Pteroptochos
- Brunbrystturka, Pteroptochos castaneus, Chestnut-throated Huet-huet, LC, Philippi & Landbeck, 1864
- Svartbrystturka, Pteroptochos tarnii, Black-throated Huet-huet, LC, King, 1831
- Skjeggturka, Pteroptochos megapodius, Moustached Turca, LC, Kittlitz, 1830
Slekt Scelorchilus
- Kvitstrupetapakulo, Scelorchilus albicollis, White-throated Tapaculo, LC, Kittlitz, 1830
- Raudstrupetapakulo, Scelorchilus rubecula, Chucao Tapaculo, LC, Kittlitz, 1830
Slekt Liosceles
- Rustbandtapakulo, Liosceles thoracicus, Rusty-belted Tapaculo, LC, Sclater, 1865
Slekt Acropternis
- Perletapakulo, Acropternis orthonyx, Ocellated Tapaculo, LC, Lafresnaye, 1843
Slekt Rhinocrypta
- Topptapakulo, Rhinocrypta lanceolata, Crested Gallito, LC, Geoffroy Saint-Hilaire, 1832
Slekt Teledromas
- Løpetapakulo, Teledromas fuscus, Sandy Gallito, LC, Sclater & Salvin, 1873
Slekt Psilorhamphus
- Stjernesmett, Psilorhamphus guttatus, Spotted Bamboowren, NT, Ménétries, 1835
Slekt Merulaxis
- Svartbørstepanne, Merulaxis ater, Slaty Bristlefront, NT, Lesson, 1831
- Bahiabørstepanne, Merulaxis stresemanni, Stresemann's Bristlefront, CR, Sick, 1960
Slekt Eugralla
- Brunflanketapakulo, Eugralla paradoxa, Ochre-flanked Tapaculo, LC, Kittlitz, 1830
Slekt Myornis
- Osketapakulo, Myornis senilis, Ash-colored Tapaculo, LC, Lafresnaye, 1840
Slekt Eleoscytalopus
- Kvitbrysttapakulo, Eleoscytalopus indigoticus, White-breasted Tapaculo, NT, Wied, 1831
- Hermestapakulo, Eleoscytalopus psychopompus, Bahia Tapaculo, CR, Teixeira & Carnevalli, 1989
Slekt Scytalopus
- 40 eller fleire artar av tettvaksne, bakkelevande tapakuloar med stutte halar
Kjelder
[endre | endre wikiteksten]- Denne artikkelen er basert på ei omsetjing av artikkelen Tapaculo frå Engelsk Wikipedia der følgjande kjelder mellom anna vart nytta:
- Irestedt, Martin; Fjeldså, Jon; Johansson, Ulf S. & Ericson, Per G.P. (2002): Systematic relationships and biogeography of the tracheophone suboscines (Aves: Passeriformes). Molecular Phylogenetics and Evolution 23(3): 499–512.
- Krabbe, N and Schulenberg, T. (2003). Family Rhinocryptidae (Tapaculos). Pp. 748-787 in: del Hoyo, J., Elliott, A., and Christie, D. eds. (2003). Handbook of the Birds of the World. Vol. 8. Broadbills to Tapaculos. Lynx Edicions, Barcelona. ISBN 84-87334-50-4
- Maurício, G, (2005). Taxonomy of the southern population in the Scytalopus speluncae group, with the description of a new species and remarks on the sytematics and biogeography of the complex (Passeriformes: Rhinocryptidae). Ararajuba. 13(1): 7-28.
- Raposo, M., Stopiglia, R., Loskit, V., and Kirwin, G. (2006). The correct use of the name Scytalopus speluncae (Ménétriés, 1835), and the description of a new species of Brazilian tapaculo (Aves: Passeriformers: Rhinocryptidae). Zootaxa 1271: 37-56. :* Rice, Nathan H. (2005a): Phylogenetic relationships of antpitta genera (Passeriformes: Formicariidae). Auk 122(2): 673-683. [Engelsk med samandrag på spansk] PDF fulltext
- Rice, Nathan H. (2005b): Further Evidence for Paraphyly of the Formicariidae (Passeriformes). Condor 107(4): 910-915. [Engelsk med samandrag på spansk] PDF fulltext
- Status of the members of Rhinocryptidae BirdLife International (2007).
- Comitê Brasileiro de Registros Ornitológicos: List of Birds in Brazil Arkivert 2007-08-23 ved Wayback Machine.
Referansar
[endre | endre wikiteksten]- ↑ Clements, J.F.; T.S. Schulenberg; M.J. Iliff; B.L. Sullivan; C.L. Wood; D. Roberson (august 2013), The eBird/Clements checklist of birds of the world: Version 6.8 (CSV), Cornell Lab of Ornithology, henta 10. august 2014
- ↑ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening sin nettstad (publisert 22.5.2008)