Våpenet kanon

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gå til: navigering, søk
For andre tydingar av oppslagsordet, sjå kanon.
Kanoner på kystfortet Austrått fort i Ørland kommune. Kanonene stod opphavleg på den tyske slagkryssaren «Gneisenau» frå 1936, som vart bomba medan skipet låg i dokk i Kiel og deretter kondemnert.
Ei kanon på Akershus festning.

Ei kanon er eit skytevåpen til å skyta store prosjektil over lengre avstandar med. Ei kanon er forma som eit stort røyr. I moderne terminologi vert ordet kanon òg brukt om rifla automatvåpen med kaliber på minst 20 mm.

M-198 Howitzer 155mm artillerikanon

I moderne terminologi viser omgrepet til skytevåpen med eit rifla løp i kaliber 20 millimeter eller mer, som skyt mot eit mål. Kanoner har utvikla seg frå å være enkle rør som skyt ut kuler av stein eller jarn, til å verta moderne artilleri med avanserte instrumentar for presisjonsskyting. Prosjektilane har óg utvikla seg til å inneholde eksplosivar. Innfestingen av kanonen har óg gått framover, og kanonar i dag kan finnast i for eksempel stridsvogner. Kanonene var óg forgjengaren til mindre skytevåpen som handkanoner, arkebuse, musketter og etterkvart rifler.

Historie[endre | endre wikiteksten]

Edit-find-replace.svg Ikkje omsett: Denne artikkelen er ikkje ferdig omsett frå bokmål enno. Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig!
Kanoner i Kristiansand
Animasjon av en kanon med automatisk lading

Kanonen byrja å dukka opp i Europa1300-tallet. Oppfinninga av krutet var ei nausynt forutsetning for utviklinga av kanonar. I Europa er det to personer som får æra for å ha utvikla krutet. Den britiske fransiskanermunken Roger Bacon (1214 - 1294) og den tyske fransiskanermunken Berthold Schwartz (1313–?). Dei første kanonene var stasjonære og store kanoner som hadde størst effekt for å skremme fienden, og vart nytta under beleiringa av Metz i 1324. Krutet var då ustabilt og risikoen ved avfyring var stor.

Likevel var det i Kina at kruttet opprinnelig ble oppfunnet. Dette var omkring 850 og deretter spredte det seg gjennom handel langs Silkeveien. Oppfinnelsen skjedde trolig tilfeldig ved at alkymister søkte «eliksiren for udødelighet» gjennom å eksperimentere med blant annet salpeter. Krutt ble først brukt militært i 919. På 1000-tallet ble bomber konstruert og skutt ut fra katapulter. I 1126 ble den første kanon lagd av bambus brukt mot invaderende stammer. Kineserne betraktet etterhvert den primitive kanonen som ubrukelig og gikk isteden over til mer tradisjonell krigføring. På 1200-tallet spredte kruttet seg til araberne og deretter europeerne. Araberne utviklet bruken av kruttet til krigføring mot europeiske mål. Det var på denne tiden at Roger Bacon beskrev bruken av kruttet. I 1326 beordret bystaten Firenze produksjon av kanoner og kanonkuler, og innen 1350 var kanoner blitt vanlige.

En annen vesentlig grunn til at kanoner spredde seg spesielt i Europa, var den omfattende produksjonen av kirkeklokker i bronse. Dermed var den teknologiske videreføringen til å modifisere disse store klokkene til kanonrør mindre.

Mindre kanoner ble ofte laget av bronse eller jern, mens større skyts kunne bli bygget opp av flere lag langsgående jernstenger som ble holdt sammen med påkrympede ringer av smijern.

Til slutt tok bronsekanonene over i det store og hele. De første produsentene av kanoner var klokkestøpere, som hadde kompetanse og utstyr til å støpe store ting i bronse.

Fra sent 1700-tall tok støpejernskanoner over. Fra sent på 1870-tallet begynte kanoner med baklading å erstatte de med munningslading. Fordelene med baklading var flere; det ga høyere skuddtakt, det ga bedre tetning mellom løp og prosjektil (noe som ga høyere utgangshastighet) og det forenklet bruken av riflet løp (noe som ga bedre presisjon). Omtrent på samme tid ble støpejernet erstattet av smidd stål.

Typer kanoner[endre | endre wikiteksten]

Festningskanon fra Venezuela
Franske eldre kanoner
Festningskanon fra Montjuic, Barcelona

Kanoner kan kategoriseres på flere måter, for eksempel etter funksjonsmåte eller etter rolle. I moderne tid er rollene som listet opp under:

Feltkanoner[endre | endre wikiteksten]

Kanoner brukt av feltartilleriet. De skyter normalt flatbaneild (utgangsvinkel mindre enn 20°), og bruker sprenggranater eller lys- og røykgranater. En feltkanon er vanligvis av kaliber fra 75 til 105 mm og har en lengde på løpet som er 40 til 50 ganger lenger enn kaliberet.

Eksempel på feltkanon 8,4 cm feltkanon m/1887, brukt av det norske forsvaret så sent som i 1940.

Festningskanoner[endre | endre wikiteksten]

Fast monterte kanoner i festningsverk. Disse var vanlige i Europa opp til rundt første verdenskrig. Etter andre verdenskrig var det bare noen få land som beholdt festningsverk i noen særlig grad, og da vanligvis som kystartilleri. Eksempler er Norge, Sverige, Sveits og Østerrike. Kalibre er fra cirka 57 mm opp til 200 mm.

Eksempel på festningskanoner er de som har blitt kalt Moses, Aron og Joshua på Oscarsborg festning. De har kaliber 28 cm og er levert av tyske Krupp.

Stridsvognkanoner[endre | endre wikiteksten]

Kanoner er den viktigste bevæpningen på stridsvogner. Utviklingen gikk raskest under andre verdenskrig, da den vanligste kaliberen i begynnelsen av krigen var rundt 37 mm, og i slutten av krigen var det rundt 90 mm. Etter krigen har utviklingen gått langsommere, og i dag er 120 mm den vanligste kanonen. Den vanligste typen stridsvognkanon i dag er glattboret og skyter pilammunisjon.

Eksempel på stridsvognkanon er Rheinmetall L44 120 mm glattløpet kanon brukt på blant annet Leopard 2.

Panservernkanoner[endre | endre wikiteksten]

Opprinnelig var dette små og manøvrerbare kanoner, i kaliber rundt 40 mm. Under andre verdenskrig holdt de takt med stridsvognkanonene, og på slutten av krigen var de også rundt 90 mm. I etterkrigstiden faset vestlige styrker ut panservernkanoner og tok heller panservernmissiler i bruk, mens sovjetisk doktrine dikterte bruk av panservernkanoner i forsvar og som flankesikring fram til 1970-tallet.

Eksempel på panservernkanon er tyske PAK 40 75 mm fra andre verdenskrig.

Luftvernkanoner[endre | endre wikiteksten]

Kanoner beregnet for å skyte på flyvemaskiner. Opp til rundt 57 mm kaliber er de helautomatiske med høy ildhastighet. I mellomkrigstiden ble det utviklet en rekke forskjellige luftvernkanoner på basis av erfaringene fra første verdenskrig. Kalibre opp til 120 mm forekom, men disse var oftest manuelt ladet. I moderne tid er luftvernkanoner over 40 mm nesten helt erstattet av luftvernmissiler.

Kanskje det mest kjende døme på luftvernkanon er Bofors' serie med kaliber 40 mm, mellom anna produsert på Kongsberg Våpenfabrikk.

Det amerikanske slagskipet USS «Iowa» fyrer av en full bredside

Fartøykanonar[endre | endre wikiteksten]

Bevæpning på krigsskip. Kaliberet kan være alt fra 20 mm til 460 mm. Artilleriskip var den viktigste skipstypen fram til andre verdskrig, men bruken av sjømålsmissilar har gjort at det knapt har vorte byggd noko artilleriskip i etterkrigstida. Groveste fartøykanonar er i dag rundt 130 mm (russiske Sovremennyj-klassen).

Eksempel på fartøykanon er Mk VII Navy 16"/50 kaliber for slagskip av Iowa-klassen.

Sjå óg[endre | endre wikiteksten]

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]