129 Antigone
Oppdaging A | ||
---|---|---|
Oppdaga av | Christian Heinrich Friedrich Peters | |
Oppdaga dato | 5. februar 1873 | |
Alternative namn B | ||
Kategori | Hovudbeltet | |
BaneelementC JPL | ||
Epoke 31. desember 2006 (JD 2454100,5) | ||
Solfjerne (aphel, Q) | 520,360 mill. km (3,478 AE) | |
Solnære (perihel, q) | 337,731 mill. km (2,258 AE) | |
Stor halvakse (a) | 429,045 mill. km (2,868 AE) | |
Eksentrisitet (e) | 0,213 | |
Omløpsperiode (P) | 1774,045 d (4,86 år) | |
Gjennomsnittleg banefart | 17,39 km/s | |
Gjennomsnittleg anomali (M) | 110,610° | |
Banehelling (i) | 12,218° | |
Lengda til oppstigande knute (Ω) | 136,437° | |
Perihelargument (ω) | 108,207° | |
Fysiske eigenskapar | ||
Dimensjonar | 125,0 km | |
Masse | 2,0×1018 kg | |
Tettleik | ? g/cm³ | |
Overflategravitasjon | 0,0349 m/s² | |
Unnsleppingsfart | 0,0661 km/s | |
Rotasjonsperiode | ? d | |
Albedo | ? | |
Spektralklasse | M | |
Tilsynelatande storleiksklasse | 9,71 | |
Absolutt storleiksklasse: | 7,07 | |
Overflatetemperatur: | ~164 K |
129 Antigone er ein stor hovudbelteasteroide. Radarobservasjonar indikerer at han er samansett nesten av reint nikkel-jern. Han og andre liknande asteroidar har sannsynleg sitt opphav i kjernen til ein Vesta-liknande planetsimal som hadde eit differensiert indre. Han blei oppdaga av C. H. F. Peters den 5. februar 1873 og er namnsett etter Antigone, prinsessa frå Theben (Thíva) i Hellas i gresk mytologi.
I 1979 blei det rapportert om at Antigone kanskje hadde ein naturleg satellitt. Forslaget var basert på studie av lyskurvedata. [1] Ein modell av Antigone konstruert ut i frå desse dataa viser at Antigone er ganske regelmessig forma (rund). [2]
Sidan 1985 har tre stjerneokkultasjonar av Antigone blitt observert.
Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]
- Banesimulasjon frå JPL (Java) / Ephemeris
Fotnotar[endre | endre wikiteksten]
- ↑ http://www.johnstonsarchive.net/astro/asteroidmoonsq.html
- ↑ arkivkopi (PDF), arkivert frå originalen (PDF) 19. mai 2003, henta 19. mai 2003