John Cale

John Cale
	John Cale
	;
Fødd	9. mars 1942 (81 år)
Fødestad	Garnant
Fødenamn	John Davies Cale
Opphav	Storbritannia
Aktiv	1965–
Sjanger	eksperimentell rock, alternativ rock, kunstrock, poprock, folkrock, drone, Proto-punk, avant-garde-musikk, det talte ord, klassisk musikk, rock
Instrument	bratsj, piano, tangentinstrument, bassgitar, gitar, orgel, synthesizer, el-viola, elektrisk gitar, akustisk gitar, Celesta, Hammondorgel, harmonium, kirkeorgel, Trommemaskin, Perkusjon, cembalo, xylofon, marimba, triangel, klokkespel, cabasa, elektrisk piano, sampler, sledebjelle, Sarinda, barytongitar, clavinet, Mellotron, tangentfjøl, vokal
Stemmetype	baryton
Plateselskap	Columbia Records, Reprise Records, Island Records, Illegal Records, SPY Records, A&M Records, ZE Records, Beggars Banquet Records, Hannibal Records, EMI Records, Double Six Records, I.R.S. Records, All Saints Records
Verka som	songar og låtskrivar, musikkprodusent, skodespelar, songtekstforfattar, sjølvbiograf, modell, filmskodespelar, fjernsynsskodespelar, arrangør, experimental musician, pianist, filmmusikkomponist, komponist, filmregissør, songar
Mor	Margaret Davies
Far	William Arthur George Cale
Gift med	Betsey Johnson, Cynthia Wells, Risé Cale
Sambuar med	Claudia Gould, Jane Friedman
Born	Eden Cale
Prisar	offiser av Den britiske imperieordenen, honoris cause, honoris cause, Człowiek ze Złotym Uchem, Rock and Roll Hall of Fame

John Cale (fødd 9. mars 1942) er ein walisisk musikar som saman med Lou Reed var ein av hovudpersonane i den stilskapande rockegruppa Velvet Underground. Cale, som har klassisk skolering, var kanskje ein av dei viktigaste bidragsytarane til Velvet Undergrounds tidlege eksperimentelle lydbilete. Cale slutta i bandet etter albumet White Light/White Heat, og har sidan gjeven ut ei rekkje soloalbum og samarbeidsprosjekt både innan rock og klassisk musikk.

I 2003 gav han ut sitt første soloalbum på 7 år, HoboSapiens, som hadde sterke innslag av moderne elektronisk musikk. To år seinare, i 2005 gav han ut oppfølgjaren blackAcetate som musikalsk sett heldt fram i noko av det same sporet som forgjengaren.