Skogfinnar

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Det skogfinske flagget.

Skogfinnar (svensk skogsfinnar eller svedjefinnar) er ein av dei fem nasjonale minoritetane i Noreg,[1] og er etterfylgjarane til finnar i hovudsak frå Savolax i Finland (som då låg under Sverige), som på slutten av 1500-talet og byrjinga av 1600-talet innvandra til ulike skogsområde i Midt-Sverige og Søraust-Noreg. Ikkje minst kom denne innvandringa til å prege det store skogsområdet, Finnskogen, på båe sider av den noverande riksgrensa mellom Hedmark i Noreg og Värmland i Sverige, grovt avgrensa av elvane Glomma i Noreg i vest, Klarälven i Sverige i aust, og i Noreg av Eidskog kommunes grense i sør og Trysilvegen i nord. På sitt tradisjonelle vis bygde dei i slike skogsområde sine gardshus og skaffa seg åker og beiteland ved såkalla svedjebruk, som går ut på å hogge og brenne skogen for å dyrke i oska.[2]

Tradisjonell jordbruk[endre | endre wikiteksten]

Svedjebruket kravde store areal med skog, og dette var tilgjengeleg i desse områda, som låg langt vekk frå bygdene. Både i Noreg og Sverige fekk desse skogsområda etter kvart namna finnskogar eller finn(e)marker (mark i tydninga skogsmark, jamfør namn som til dømes Nordmarka). Finnskogen langsetter riksgrensa mot Värmland var hovudområdet for denne finske busetnaden i Noreg. Men det var òg finsk busetnad i andre skogsområde på Austlandet, mellom anna i dei skogsområda sør for Tyrifjorden som har fått namnet Finnemarka. Namna som finnane sette på stadar, elver, vatn, myrar og åsar i desse områda er framleis i bruk, ofte i norsk språkdrakt, og gjerne med tilføyingar som fylgje av mistydingar av dei finske orda.

Kultur[endre | endre wikiteksten]

Den tradisjonelle jorddyrkinga ved svedjebruk, den tradisjonelle byggjeskikken med mellom anna røykstover med ein stor oppmurt steinomn (røykomn) som tok om lag fjerdeparten av plassen i rommet, og den skogfinske kombinasjonen av kristen tru og tradisjonell folketru, utgjorde ein særeigen skogfinsk kultur i høve til den norske og svenske.

Skogfinnar i dag[endre | endre wikiteksten]

Skogfinnane er i dag assimilerte i det større norske og svenske samfunnet, og språket er utdøytt. Dei siste kjende skogfinnane i Sverige som prata finsk flytande, var Johannes Johansson-Oinoinen (Nitahå-Jussi), daud i 1965, og Karl Persson, daud i 1969. Alma Gustavsson frå Värmland, var fødd i 1896, og levde til innpå 1980-tallet.

Den skogfinske kulturen lever framleis i Noreg og Sverige. På norsk side er ein fjerdedel av stadnamna i Grue kommune av finsk opphav. Her feirar dei ogso Finnskogdagane, der dei skipar Republikken Finnskogen kvart år, med eige flagg, president og regjering.

Skogfinnane vart i 1998 vedtekne som ein av Noregs nasjonale minoritetar (attmed kvener, romanifolk, rom og jødar). Skogfinnane fekk sitt offisielle flagg i samarbeid av skogfinske organisasjonar i Noreg og Sverige, som vart offentleggjort 29. desember 2022.[3]

Det er skipa kulturhistoriske museum, i Noreg Norsk Skogfinsk Museum på Finnskogen, som tek vare på bygningar, gjenstandar og anna materiale som kan kaste ljos over livsvilkåra til skogfinnane og innvandringssoga deira, og gje grunnlag for forsking. Det vart vedteke finansiering til eit større skogfinsk museum i 2023.

Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]