Paradisfuglar

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Gå til: navigering, søk
Paradisfuglar


Brudeparadisfugl, Paradisaea minor Foto: Roderick Eime
Brudeparadisfugl, Paradisaea minor
Foto: Roderick Eime

Systematikk
Rike: Animalia
Rekkje: Chordata
Klasse: Aves
Orden: Passeriformes
Slekter og artar
  • Sjå teksten
Vitskapleg namn
Paradisaeidae

Paradisfuglar er medlemmer av familien Paradisaeidae av ordenen sporvefuglar, Passeriformes. Dei fleste artane i denne familien er funne på Ny-Guinea og øyane omkring, med tillegg av nokre få artar som finst i Molukkane i Indonesia og i austlege Australia. Familien har 41 artar i 16 slekter. Medlemmene i denne familien er kanskje best kjent for fjørdrakta hos hannfuglar på dei fleste artane, dei har særs langstrakte og forseggjorde fjører som strekkjer seg frå nebbet, venger eller hovud. Dei fleste artane har utbreiing i tett regnskogshabitat. Kosten hos alle paradisfuglar er dominert av frukt og i mindre grad leddyr. Paradisfuglar har ei rekkje sosiale system for forplanting, frå monogami til leikbasert fleirkoneri.

Familien er av kulturell tyding for innbyggjarane i Ny-Guinea. Handel med skinn og fjører av paradisfuglar har gått føre seg i to tusen år, og fuglane har vore av betydeleg interesse for vestlege samlarar, ornitologar og skribentar òg. Ei rekkje artar er trua av jakt og tap av habitat.

Kongeparadisfugl, Cicinnurus regius
Foto: Doug Janson
Raudparadisfugl, Paradisaea rubra
Blåparadisfugl, Paradisaea rudolphi'
Strimmelparadisfugl, Astrapia mayeri
Huonparadisfugl, Astrapia rothschildi
Regnbogeparadisfugl, Cicinnurus respublica
Foto: Doug Janson
Brunsigdnebb, Epimachus meyeri

Skildring[endre | endre wikiteksten]

Paradisfuglar er generelt kråkeliknande i kroppsforma, og faktisk nært i slekt med familien kråker. Paradisfuglar varierer i storleik frå kongeparadisfugl på 50 gram og 15 cm til krøllparadisfugl på 44 cm og 430 gram. Hannen av svartsigdnebb er den lengste arten på 110 cm inkludert den lange halen. Alle hannane er større og lengre enn hofuglen av arten, skilnadene varierer frå litt til ekstremt. Vengene er avrunda og hos nokre artar strukturelt endra på hannar for å skape lydar. Det er stor variasjon i familien med omsyn til nebbform. Nebbet kan vere langt og nedbøygd, som hos slekta Epimachus, sigdnebb, og slekta Ptiloris, eller kort og tynnt som hos Astrapias. Storleiken på kropp og nebb varierer med kjønnet, det er mest vanleg at hoene har større nebb enn hannar, spesielt hos insektetande artar.[1]

Variasjon i fjørdrakta mellom kjønna er nært knytt til forplantingssystemet. Manucodia-artane og kråkeparadisfugl, som er sosialt monogame, har kjønnsdimorfisme. Likeins med dei to artane av Paradigalla, begge polygame. Alle desse artane har generelt svart fjørdrakt med varierande mengder grøn og blå irisering.[1]

Habitat og distribusjon[endre | endre wikiteksten]

Paradisfuglar har eit største mangfald sentrert på den store øya Ny-Guinea. Alle, unntatt to slekter, finst på øya. Dei to unntaka er slektene Lycocorax og Semiptera, begge monotypiske og begge endemiske til Molukkane, vest for Ny-Guinea. Av artane i slekta Ptilorisee er to endemiske til kystskog i austlege Australia, ein annan opptrer både i Australia og på Ny-Guinea, og ein er berre funne på Ny-Guinea. Den einaste andre slekta å ha ei art utanfor New Guinea er Manucodia, ein representant som er funne i heilt nord i Queensland. Dei andre artane er avgrensa til New Guineas og nokre av dei omkringliggande øyane. Mange artar har svært små leveområde, spesielt ei rekkje artar med habitattypar som fjellskog, skog i høgland, t.d. svartsigdnebb, eller øy-endemiske t.d. regnbogeparadisfugl.[1]

Fleirtalet av paradisfuglar lever i tropiske skogar, inkludert regnskog, sumpar og tåkeskog.[1] Fleire artar har vorte registrerte i kystnær mangroveskog.[2] Sørlege artar som skjelbukparadisfugl i Australia, lever i subtropiske og tempererte våte skogar. Som gruppe er Manucodia mest fleksible i krav til levestad, spesielt glansparadisfugl som kan leve i skog så vel som opne savannar og terreng med open småskog.[1] Middels høge høglandshabitat er dei mest brukte habitat, tretti av dei førti artane finst i bandet mellom 1000 og 2000 moh.[2]

Åtferd[endre | endre wikiteksten]

Føde[endre | endre wikiteksten]

Føda til paradisfuglar er dominert av frukt og leddyr. Forholdet mellom dei to typar av mat varierer avhengig av art, med frukt dominerande hos einskilde artar, og leddyr som dominerande i dietten hos andre. Forholdet vil påverke andre aspekt av åtferd av arten, til dømes fruktetande artar har ein tendens til å beite oppe i trekroner, medan insektetarar kan søkje føde lågare ned. Fruktetarar er meir sosiale enn insektetarar, som er meir einslege og territoriale.[1]

Forplantingsbiologi[endre | endre wikiteksten]

Dei fleste artane har forseggjorte paringsritual, med paradisaea-artar ved hjelp av leikbasert paringssystem. Andre, til dømes Cicinnurus og Parotia-artar, har mykje ritualstyrte paringsdansar. Hybridisering er hyppig blant desse fuglane, det ymtar om at polygame artar av paradisfuglar er særs nærskyldte trass ulike slekter. Jamvel om eksistensen av hybridar er reell, har somme ornitologar hypotesar om at minst nokre påståtte hybridar er gyldige artar som kan vere utdøydde.[3]

Paradisfuglar byggjer reiret av mjuke materialar, slik som lauv, bregnar og småkvister. Vanlegvis plasserer dei reiret i eit tre.[4] Omfanget av kullet er noko usikkert. Hos store artar er det nesten alltid berre eitt egg. Mindre artar kan produsere kull på 2-3.[5] Egga blir klekt etter 16-22 dagar, og ungane forlèt reiret mellom 16 og 30 dagar gamle.[4]

Taksonomi og systematikk[endre | endre wikiteksten]

I mange år vart paradisfuglar handsama som nært knytt til gartnarar. I dag er dei berre tenkt å vere fjernt nærskyldt. Dei næraste slektningar av paradisfuglar evolusjonsmessig, er kråkefamilien Corvidae, monarkar Monarchidae og dei australske pottemakarfuglane, Corcoracidae.[1]

Nøyaktig avgrensing for denne familien har vore gjenstand for revisjon òg. Dei tre artane av Cnemophilidae («satengfuglar»), slektene Cnemophils og Loboparadisea, vart handsama som ei gruppe av paradisfuglar. Trass morfologiske skilnader i munn, føter og i hekkevanar, var dei plassert i paradisfuglfamilien heilt til ein studie i år 2000 la framlegg om ein eigen familie nærare bærfuglar, Melanocharitidae.[6] Den same studien fann at gulskjermparadisfugl faktisk var medlem av den store australske honningetarfamilien. Dei to artane i slekta Melampitta, òg frå Ny-Guinea, har usikre slektstilhøve og kan ligge nærare honningetarar.

I tillegg til desse tre artane, har ei rekkje systematisk gåtefulle artar og slekter vorte sett på som potensielle medlemmer av denne familien.[1] SilkemonarkFiji har vore knytt til paradisfuglar mange gonger sidan han vart oppdaga. Nyare molekylære bevis plasserer no silkemonark blant viftestjertar i familien Rhipiduridae.[7]

Artar[endre | endre wikiteksten]

i rekkjefølgje etter Clementslista versjon 6.8 frå august 2013[8] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler.[9]

Slekt Lycocorax

Slekt Phonygammus

Slekt Manucodia

Slekt Pteridophora]

  • Vimpelparadisfugl, Pteridophora alberti, King-of-Saxony Bird-of-Paradise, LC, Meyer, 1894

Slekt Parotia

Slekt Seleucidis

Slekt Drepanornis

Slekt Semioptera

  • Bannerparadisfugl, Semioptera wallacii, Standardwing Bird-of-Paradise, LC, Gould, 1859

Slekt Lophorina

  • Fabelparadisfugl, Lophorina superba, Superb Bird-of-Paradise, LC, Pennant, 1781

Slekt Ptiloris

Slekt Epimachus

  • Svartsigdnebb, Epimachus fastosus, Black Sicklebill, VU, Hermann, 1783
  • Brunsigdnebb, Epimachus meyeri, Brown Sicklebill, LC, Finsch, 1885

Slekt Paradigalla

Slekt Astrapia

Slekt Cicinnurus

  • Kongeparadisfugl, Cicinnurus regius, King Bird-of-Paradise, LC, Linné, 1758
  • Regnbogeparadisfugl, Cicinnurus respublica, Wilson's Bird-of-Paradise, NT, Bonaparte, 1850
  • Praktparadisfugl, Cicinnurus magnificus, Magnificent Bird-of-Paradise, LC, Pennant, 1781

Slekt Paradisaea

  • Blåparadisfugl, Paradisaea rudolphi, Blue Bird-of-Paradise, VU, Finsch, 1885
  • Keisarparadisfugl, Paradisaea guilielmi, Emperor Bird-of-Paradise, NT, Cabanis, 1888
  • Raudparadisfugl, Paradisaea rubra, Red Bird-of-Paradise, NT, Daudin, 1800
  • Fagerparadisfugl, Paradisaea decora, Goldie's Bird-of-Paradise, NT, Salvin & Godman, 1883
  • Brudeparadisfugl, Paradisaea minor, Lesser Bird-of-Paradise, LC, Shaw, 1809
  • Safranparadisfugl, Paradisaea raggiana, Raggiana Bird-of-Paradise, LC, Sclater, 1873
  • Slørparadisfugl, Paradisaea apoda, Greater Bird-of-Paradise, LC, Linné, 1758

Slekt Melampitta

  • Dvergmelampitta, Melampitta lugubris, Lesser Melampitta, LC, Schlegel, 1873
  • Stormelampitta, Melampitta gigantea, Greater Melampitta, LC, Rothschild, 1899

Galleri[endre | endre wikiteksten]


Kjelder[endre | endre wikiteksten]

Referansar[endre | endre wikiteksten]

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 Firth, Clifford B.; Firth, Dawn W. (2009). «Family Paradisaeidae (Birds-of-paradise)». I del Hoyo, Josep; Elliott, Andrew; Christie, David. Handbook of the Birds of the World. Volume 14, Bush-shrikes to Old World Sparrows. Barcelona: Lynx Edicions. ss. 404–459. ISBN 978-84-96553-50-7. 
  2. 2,0 2,1 Heads, M (2001). «Birds of paradise, biogeography and ecology in New Guinea: a review». Journal of Biogeography 28 (7): 893–925. doi:10.1111/j.1365-2699.2001.00600.x. 
  3. Fuller, Errol (January 1997). The Lost Birds of Paradise. Voyageur Press. ISBN 1-8531-0566X. 
  4. 4,0 4,1 Frith, Clifford B. (1991). Forshaw, Joseph. ed. Encyclopaedia of Animals: Birds. London: Merehurst Press. ss. 228–231. ISBN 1-85391-186-0. 
  5. Mackay, Margaret D. (1990). «The Egg of Wahnes' Parotia Parotia wahnesi (Paradisaeidae)». Emu 90 (4): 269.  PDF fulltext
  6. Cracraft, J. & Feinstein, J. (2000). «What is not a bird of paradise? Molecular and morphological evidence places Macgregoria in the Meliphagidae and the Cnemophilinae near the base of the corvoid tree.». Proc. R. Soc. B 267: 233–241. 
  7. Irested, Martin; Fuchs J; Jønsson KA; Ohlson JI; Pasquet E & Per G.P. Ericson (2009). «The systematic affinity of the enigmatic Lamprolia victoriae (Aves: Passeriformes)—An example of avian dispersal between New Guinea and Fiji over Miocene intermittent land bridges?». Molecular Phylogenetics and Evolution 48 (3): 1218–1222. 
  8. Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, B.L. Sullivan, C. L. Wood, and D. Roberson (august 2013) (CSV), The eBird/Clements checklist of birds of the world: Version 6.8, Cornell Lab of Ornithology, http://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/overview-august-2013/, henta 10. august 2014 
  9. Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening sin nettstad (publisert 22.5.2008)

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]