Grunnstoffet titan

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
22 ScandiumTitanVanadium


Ti

Zr
Generelle eigenskapar
Namn, kjemisk symbol,
atomnummer
Titan, Ti, 22
Kjemisk serie Transisjonsmetall
Gruppe, periode, blokk 4, 4, d
Tettleik, hardleik 4507 kg/m3, 6 (ikkje SI)
Utsjånad Sølvkvitt
Titan
Atomeigenskapar
Atommasse 47,87 u (ikkje SI)
Atomradius (berekna) 140 (176) pm
Kovalent radius 136 pm
Ioneradius 68 pm (ladning: +4)
van der Waals radius (?) pm
Elektronkonfigurasjon [Ar]
Elektron per energinivå 2, 8, 10, 2
Oksidasjonstrinn (oksid) +3, +4 (Amfotært)
Krystallstruktur Heksagonal
Fysiske eigenskapar
Tilstandsform Fast stoff
Smeltepunkt 1935 K (1662°C)
Kokepunkt 3560 K (3287°C)
Molart volum 10,64 cm3/mol
Fordampingsvarme 425,2 kJ/mol
Smeltevarme 16,11 kJ/mol
Damptrykk 0,49 Pa ved 1933 K
Ljodfart 4140 m/s ved 293,15 K
Diverse eigenskapar
Elektronegativitet 1,54 (Paulings skala)
Spesifikk varmekapasitet 523 J/(kg·K)
Elektrisk konduktivitet 2,34 MS/m
Termisk konduktivitet 21,9 W/(m·K)
Ioniseringspotensial 658,8 kJ/mol
Mest stabile isotopar
Iso-
top
Naturleg
førekomst
Halverings-
tid
 (ikkje SI)
NM NE MeV
(ikkje SI)
NP
44Ti (kunstig) 63 år ε 0,268 44Sc
46Ti 8,0% (stabil)
47Ti 7,3% (stabil)
48Ti 73,8% (stabil)
49Ti 5,5% (stabil)
50Ti 5,4% (stabil)
SI-einingar og STP er brukt unntatt der det er avmerkt
Sjå òg: Titan (fleirtydingsside)

Titan er eit metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ti og atomnummer 22. Det er eit transisjonsmetall og er plassert i gruppe 4 i periodesystemet. Stoffet vart oppdaga av ulike forskarar på 1790-talet. Namnet kjem frå titanane, som var ei gudeslekt av himmelens og jordas born i gresk mytologi, og jordas første søner i romersk mytologi.

Bruk av titan[endre | endre wikiteksten]

Klokke med titanbelegg

Titan har høg styrke i forhold til vekta, og blir brukt åleine eller i legeringar som materiale til romrakettar, jetfly, ubåtar, verktøy samt tennis- og squash-racketar. Vanlege titanlegeringar inneheld jern og aluminium. Det kjemiske stoffet titandioksid har ein stabil, kvit farge og er mykje brukt i måling.

Historie[endre | endre wikiteksten]

Titan vart oppdaga i england av William Gregor i 1791. Han oppdaga grunnstoffet i mineralet ilmenitt. Omtrent samstundes laga Franz Joeseph Muller ein liknande substans utan at han greidde å identifisera stoffet. Fleire år seinare vart grunnstoffet igjen oppdaga uavhengig av dette. Denne gong av Martin Heinrich Klaproth som gav det namnet titan.

Reint metall har vore vanskeleg å utvinna, og vart først danna i 1910. Først i 1946 vart det brukt utanfor laboratorium, etter at William Justin Kroll viste at kommersiell produksjon kan skje ved reduksjon av titantetraklorid med magnesium etter Krollprosessen.

Førekomst og produksjon[endre | endre wikiteksten]

Titan førekjem blant anna i mineralet ilmenitt, som er råstoff for titanproduksjon i Noreg. Dei viktigaste norske titanprodusentane er Titania A/S, Tinfos, og Kronos Titan A/S.

Kjemi[endre | endre wikiteksten]

Titan har vanlegvis oksidasjonstal 4 i sambindingar, men kan òg ha oksidasjonstal 3.

Titanmetall er dekt av eit oksidlag som vernar det. Metallet kan brenna i luft. Da vert titandioksid og titannitrid danna.

Ti + O2 → TiO2 2Ti + N2 → TiN

Titan reagerer vanlegvis ikkje med basar.

Isotopar[endre | endre wikiteksten]

Tryggleik[endre | endre wikiteksten]

Sjå også[endre | endre wikiteksten]

Bakgrunnsstoff[endre | endre wikiteksten]